Er kvinner i Norge frie nå? Har vi formell og juridisk frihet? Ja. Har kvinner i Norge uendelig mye mer frihet enn kvinner i veldig mange andre land. Åpenbart. Er vi frie? Nei.
For frihet handler om mer enn retten til arbeid, utdanning og formell frihet. Frihet handler om å kunne leve livet slik man selv ønsker, uten hindringer. Og der har vi en lang vei å gå. Etter å ha lest gjennom mange av tekstene til Radikal Portals skrivekonkurranse sitter jeg igjen med en historie om en kvinnerolle som mange opplever som for trang, og som stiller uoppnåelige krav.
Dette er en beskrivelse jeg kjenner meg ekstremt godt igjen i. Gjennom hele oppveksten opplevde jeg og mange av mine venninner at det var visse regler vi måtte følge, usynlige hindringer som innskrenka mulighetene våre. Oppfatninger om hva det var naturlig at vi gjorde og sa. Hvordan vi skulle se ut, hvilke interesser vi skulle ha.
Vi måtte være pene
Gjennom ungdomstida blei reglene tydeligere. Vi måtte være pene. Det var uendelig mye viktigere å være pen enn å være smart, morsom, tøff og snill. Var du ikke pen var du ingenting. Etter hvert måtte vi også være sexy. Selv om ingen sa det høyt, skjønte vi at vår verdi hang sammen med vår sexappeal. Og nettopp de uoppnåelige kravene til utseende og sexappeal gjør norske jenter ufrie. Alt for mange jenter blir slaver av sin egen kropp. Det er mange temaer jeg kunne tatt opp. Jeg kunne snakka om likelønn og heltid, om vold mot kvinner, om næringsliv og kommentatortroll. Men jeg velger å snakke om kropp.
Ødeleggende skjønnhetstyranni
Kampen for å leve opp til det enorme skjønnhetspresset, det vi i SU kaller skjønnhetstyranniet, blir for mange altoppslukende. Jenter ender opp med å bruke både tid og penger på å leve opp til et ideal de aldri kan nå. Mange ender opp med større eller mindre spiseforstyrrelser. En generasjon jenter teller kalorier mens de bøyer seg over doskåla. Og på dette punktet går utviklinga i feil retning. Stadig yngre jenter begynner å slanke seg, trener som gale og utvikler spiseforstyrrelser. I tillegg har skjønnhetstyranniet også begynt å prege gutta. Bolegutter blir ofte latterliggjort som hjernedøde og harry. Men gutters pumping er like alvorlig som jenters slanking. Steroider er ekstremt farlige, og kan blant annet føre til depresjon og selvmord. Samtidig er anoreksi den psykiatriske lidelsen med høyest dødelighet. Skjønnhetstyranniet fratar oss ikke bare frihet. Det dreper. Og det fratar oss tid og krefter vi kunne brukt på utdanninga vår, i arbeidslivet eller bare til å leve bedre liv. Og det ødelegger noe av det beste med livet: sex og kjærlighet.
Hat mot egen kropp
I følge de fleste filmer, ukeblader, aviser og tv-serier er kjærlighet og sex meninga med livet. Og begge deler er jo ordentlig trivelig, så det er ikke så rart. Men veien dit er ofte brolagt med frustrasjon, selvforakt og hat mot egen kropp.
Jeg skal ikke påstå at dette gjelder alle jenter. Men jeg har snakka med nok jenter til å vite at det gjelder mange. Jeg har etter hvert lært at det å ha et anstrengt forhold til utseende og egen kropp snarere er regelen enn unntaket.
Man er ikke gammel før man lærer at for å få seg en kjæreste, må man være pen. Allerede på barneskolen var mange av oss overbevist om at vi var for stygge til å få oss kjæreste. Vi hadde for mange feil. Ingen fortalte oss at når du er forelska, forsvinner alle «feil» på mystisk vis. Hvis den vi likte ikke likte oss, var vi overbevist om at det var utseende vårt det var noe galt med. Vi gråt våre bitre tårer over kviser, for små pupper og feil hårfarge. For hvem kunne vel bli forelska i noen med skeiv nese?
Vi glemmer å nyte livet
Slik er det fortsatt. Hvis fyren(eller dama) vi flørter med i baren ikke ber oss med hjem, er det garantert fordi puppene er for små, magen for stor eller håret for tynt og glansløst. Mangel på amorøse tilnærmelser spores tilbake til at kroppen vår er feil. I reklamene kan vi lære at om vi bare kjøper den riktige shampoen, trener på det riktige treningssenteret og bruker den riktige sminken, vil vi bli pene, få kjæreste/sex og dermed bli lykkelige. Men uansett hvor mye vi trener og hvor mye tid vi bruker foran speilet blir vi aldri bra nok i våre egne øyne. Det er alltid noe ved oss selv vi hater.
Og dette hatet klarer vi aldri helt å bli kvitt. Når vi er ute og feirer A på eksamen, ny jobb eller fullført Oslo maraton kan kvelden fortsatt bli ødelagt av en kvise på nesa eller en bad hair day. Det virker kanskje overfladisk, men er grovt alvorlig. For uansett hvor flinke og tøffe vi er, er det vanskelig å legge vekk skjønnhetspresset. Vi er så stressa over vår egen kropp at vi glemmer å nyte livet. Vi lever dårligere liv på grunn av skjønnhetspresset.
Trange kjønnsroller
Selv når vi har funnet den O Store Kjærligheten klarer vi ikke legge redselen for å være stygg bak oss. For selv når den vi elsker holder rundt oss, er vi engstelige for at magen vår skal kjennes for stor. Når den vi elsker ser oss djupt inn i øynene og stryker oss gjennom håret, er vi redde for at mascaraen renner eller at håret kjennes fett ut. Selv når vi ligger i senga med den vi elsker kan vi bli mer opptatt av om lårene disser enn å nyte. Hatet mot vår egen kropp sniker seg inn i alle aspekter av livet. Og selv om det kan virke uviktig og overfladisk, gir det dårligere livskvalitet. Vi hater så mye at vi glemmer å elske.
Alt dette handler om trange kjønnsroller som ikke gir rom for annerledeshet, hverken i utseende, interesser eller handlinger. Vi blir aldri frie så lenge kjønnet vårt styrer tankene om hva som er naturlig og mulig, om hvordan vi skal se ut og hvilke kvaliteter som er viktige. Så lenge utseende oppleves som det viktigste kriteriet for å være vellykka, så lenge kroppen vår holder oss som gissel, blir vi aldri frie. Vi kjemper en innbitt kamp mot vår egen kropp, og det er en kamp vi er dømt til å tape. Om kvinner skal bli frie, må vi frigjøres fra et skjønnhetstyranni ingen av oss kan leve opp til.
Teksten er et foredrag holdt under et debattmøte om kvinnefrigjøring, i regi av Radikal Portal.
Bra innlegg! : )
Mye av dette ligger i at kvinner lærer seg, fra de er små jenter, at de må være flinke til å lage mat slik at drømmemannen en dag vil velge å bli sammen med dem. De må være flinke til å rydde og vaske slik at drømmemannen vil elske dem. De må være vakre slik at drømmemannen legger merke til dem og velger ut akkurat henne blant alle andre kvinner, for hennes ytre verdier.
Så lenge vi fortsetter å støtte opp om disse patriarkalske verdiene vil de leve videre. Vi kan enten fortsette i dette sporet eller lære jenter å være selvstendige. Lære jenter å lage mat for å være selvstendige og uavhengige. Lære jenter å være ryddige og organiserte for å ha bedre oversikt og orden blant sine egne saker. Lære jenter at de er vakre og skjønne som de er, uavhengig av om de har en partner eller ei.
God tekst. Du får fram kor uendeleg trist og innskrenkande dette kropps- og skjønnheitsfokuset er.
Dette seier sjølvsagt mykje om korleis samfunnet vi lever i er. Men her meiner eg at alle også bør ta på seg eit individuelt ansvar, både for korleis ein bruker si eiga tid og korleis ein påverkar dei rundt en sjølv. Ein har ansvar for aldri å snakke stygt om andre sine kroppar, for å la vere å kjøpe dumme «dameblad» som promoterar tynne og vakre kvinner i staden for interessante og smarte kvinner, for ikkje å bruke tida si på bloggar som berre handlar om å ha en fin kropp, for ikkje å vere med på å få andre -og seg sjølv- til å fokusere på korleis dei ser ut, i staden for kva dei kan, meiner eller gjer.
Forsåvidt en god tekst, men belemret med endel av de sedvanlige logiske bristene vi kjenner igjen fra feministhold.
Er man ikke » fri» selv om man har ambisjoner, målsettinger, forventninger til seg selv og andre? Selvsagt er man det.
Frihet er å ha muligheten til å tilfredsstille disse målsettingene, og å selv bestemme hvilke man skal prioritere. Freedom, liberty and the the pursuit of happiness.
Når kvinner sier de er «fanget» av skjønnhetspresset, skjønnhetstyranniet, er det i realiteten deres egne ambisjoner de er «fanget» av, deres egne forventninger.
Vi er alle opptatt av å få det så bra som mulig og så har enkelte fått det for seg at man må være vakker for å få det bra.
Det er utvilsomt riktig at skjønnhet kan være en nyttig kapital å ha, det kan gi makt og større spillerom, større muligheter, men det er ikke den eneste kapitalen, og det finnes andre former for makt, andre spillerom og andre strategier å spille på.
Menn kan i svært liten grad spille på skjønnhet, og der er snarere presset å være vellykket. Your daddys’ s rich and your mommas good looking, for å sitere DuBose Heyward. Pen søker trygg, for å sitere Preben Z. Møller.
Det er nok helt riktig å se dette i et kjønnsmaktsperspektiv. Da må man for det første se på kvinners skjønnhet som en ressurs de i vareierende grad har tilgang på, men da gjennomgående i betydelig større grad enn menn, noe som også betyr at de ser seg tjent med å utnytte den kapitalfordelen vis a vis menn.
For det andre må man anerkjenne at menn må utveksle den kapitalen med andre ting, som er det kvinner etterspør. Dette har gjennomgående vært konkurranseevne, yteevne, dugelighet utvist i arbeidslivet, materiell suksess, sosioøkonomisk status, og der er prestasjonsjaget vel så stort som blant jentene.
Det første er ikke underlagt noen form for begrensninger, og kvinner står stadig friere til å uttrykke sin seksualitet, og gjør det også til gangs. På den andre side har dette blitt et offentlig anliggende, og man har gått direkte inn og regulert mulighetene for å oppnå sosioøkonomisk status etter kjønn.
Hvis vi for et øyeblikk hever blikket fra vår egen navle og ser på de kalde fakta, er realiteten at menn dominerer de negative sosiale statistikkene stort og stadig mer, og hva enten de selv opplever seg fri til å søke lykken eller ei, er det etter alt å dømme langt flere kvinner som gjør netopp det.
De siste 25 årene har for eksempel andelen barnløse menn mer enn fordoblet seg til 26 %, mens andelen barnløse kvinner ligger stabilt runt 10 %. Kvinneandelen ved høyere utdanning har siden 2004 økt fra 50 % til i overkant av 65 %.
Det er påfallende hvordan man i løpet av de siste 40 årene aktivt har forhindret menn fra å oppnå den sosiøkonomiske status kvinner etterspør, uten å se sammenhengen med de påregnelige konsekvensensene.
Kvinner får en lang rekke fordeler i utdanning og arbeidsliv som aktivt kjønnsdiskriminerer menn. Blant annet kjønnspoeng til nærmere 150 høyere studier, lønnsløft og kvinnelønnstillegg i arbeidslivet.
Dette til tross for at det altså er klar kvinnedominans ved høyere utdanning og kvinnediskriminering i arbeidslivet er direkte tilbakevist av Likelønnskommisjonen (NOU 2008:6).
Konsekvensene blir at mange menn ikke når opp til kravene, konkurransen om de stadig færre attraktive mennene blir enda sterkere, med økt kropps- og utssendefokus som konsekvens for de ambisiøse kvinnene.
Man må ikke forveksle den enkeltes selvpåførte nevroser med samfunnsskapte stengsler. Vi er alle vår egen lykkes smed.
Selvsagt med forbehold for aktiv kjønnsdiskriminering, slik vi ser menn utsettes for i en rekke sentrale sammenhenger.