Foto: Erik Cleves Kristensen

De siste femten årene har det internasjonalt pågått en fantastisk spennende debatt på venstresiden om imperialisme. Nå kommer det også ut en bok på norsk om tematikken.

Blod, olje og våpen – norsk imperialisme, Pål Steigan, Forlaget Rødt!, 2014

Blod, olje, og våpen – norsk imperialisme er skrevet av en skuffet forfatter, en som har vært stolt av landet, flagget og grunnloven. En som skulle ønske ting var annerledes. Han ligger våken på natta og bekymrer seg, siden han er glad i Norge og ikke hadde trodd nasjonen ville synke til dagens nivå.

Tittelen tilsier at boka handler om krig, og det gjør den. Men den handler også om norske storselskaper med veksttrang. Og disse står ikke noe tilbake for selskaper vi hører om fra andre land når det gjelder grådighet, kynisme og korrupsjon.

Men boka handler også om utviklingen fra offentlig planlegging og velferd, til privatisering og utvikling av konserner som tjener gode penger på infrastrukturen vår – tog, telefoni og strøm, samt på nære behov som barnehager.

Oljeøkonomi og finans
Steigan fremhever to sentrale utviklingstrekk – utviklingen av en oljeøkonomi, som går hånd i hånd med veksten i finanskapital. Et interessant faktum her, som jeg ikke var klar over, er at oljefondet faktisk er større enn summen av verdens ti største dollarmilliardærer og på størrelsen med BNP for verdens 70 fattigste land.

Forfatteren retter pekefingeren mot den voksende norske krigsindustrien, som ifølge et sitat av daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen, skal løfte Norge videre når oljealderen tar slutt.

Eviglang Wikipedia-artikkel
Boka har en rekke interessante fakta. Det jeg likevel er kritisk til er måten disse faktaene er systematisert, hvordan den nyere utviklingen i norsk politikk og økonomi blir lagt frem. En ting er flommen av tall og fakta. Disse fremmedgjør i hvert fall meg fra teksten. Jeg husker dem ikke, og tallene flyter over i hverandre. Teksten ender opp som en eviglang Wikipedia-artikkel om norske selskapers synder i utlandet, med politikerne på slep, attpåtil relativt usystematisk organisert.

For det andre er de prinsipielle og teoretiske poengene som faktaene kunne illustrert vekke, de fins så å si ikke. I beste fall er de implisitte. Det blir for mye empiri som ikke er knyttet til teori.

Hva er imperialisme
Hva er for eksempel imperialisme? Det besvarer ikke forfatteren, enda bokas tittel og tema nettopp er dette. I ett eneste avsnitt langt bak i boka nærmer forfatteren seg en karakterisering av imperialisme, der han sier at ”alle disse krigene” handler om ”å sikre Vesten tilgang til olje, naturgass og andre strategiske ressurser. Disse krigene kan også oppfattes som deler av USAs langvarige krig mot Kina, både i Afrika og Midtøsten.”

Gitt bokas innhold kan man gjette seg frem til at imperialisme, det må være at store, private selskaper går på oppkjøpsraid i Sør, hvor de også plyndrer folk og at staten går til angrepskrig i Vestens interesse. Noe sånt.

Norsk imperialisme
I det hele tatt mangler teksten en bredere forståelsesramme. Denne kunne vært historisk, sosiologisk eller idehistorisk. Boka kunne også forsøkt å komme motstanderne i møte. Peke på argumentene deres, gå i dialog med dem, gjerne arrestere og avsløre dem, og vise hvorfor de ikke holder mål.

For eksempel kunne den tatt den norske ideologien, fremført av politikere og kommentatorer, på alvor, gått det norske selvbildet etter i sømmene og vist hvorfor det er hult.

Eller den kunne gitt noen overordnede perspektiver på norsk imperialisme: Hvordan har Norges utenrikspolitikk endret seg historisk? Hvorfor har Norge lagt seg så tett opp til USA i utenrikspolitikken? Hvilket strategisk prosjekt ser dagens politiske og økonomiske elite at Norge skal styres i retning av?

Det går på autopilot
En bok om imperialisme kunne gitt oss et innblikk i den rikholdige historien fra imperialismens klassikere: Hilferding, Hobson, Lenin, Bukharin, Grossman, Trosky og Luxemburg.

At forfatteren ikke utfordrer seg selv mer, er litt skuffende. Forlaget burde gitt ham mer motstand. Det pågår en spennende og viktig debatt på venstresiden internasjonalt om imperialisme, med navn som Giovanni Arrighi, Alex Callinicos, Immanuel Wallerstein, Leo Panitch, Sam Gindin, Perry Anderson, David Harvey, Michael Lowy og Ellen Meiksins Wood, bare for å nevne noen. Debatten handler om USAs styrke og svakheter, om voksende stormakter, om globalisering og handel hindrer eller fyrer opp under krig, om politikkens (statens) forhold til økonomien (konsernene), om statens natur, om økonomi versus geopolitikk og om finanskapitalens betydning versus militærets, om den humanitære retorikken som blir brukt for å forsvare imperialisme og om de langsiktige konsekvensene av Vestens angrepskriger på 2000-tallet.

Forfatteren gir ikke noe inntrykk av å ha satt seg inn i disse debattene, noe som rett og slett virker underlig og svakt. Her går det på autopilot.

@VegardVelle er journalist. Han har gitt ut bøkene En annen verden er mulig og De nye korstogenes tid. Velle har vært styremedlem i Rødt, Fredsinitiativet, Norsk klimanettverk og Norges sosiale forum.

28 svar på “Norsk imperialisme – hva er det?”

  1. Bra anmeldelse, Vegard! Ikke annet å vente fra det holdet, innestengt av maoisme, stalinisme og egne vrangforestillinger.

    1. Det er synd at venstresiden skal splittes av slike kunstige skillelinjer som det du prøver å oppkonstruere her Lydersen. Ikke rart at det er høyresiden som er på offensiven..

      1. Koss er skilet kunstig? Heile utgangspunket for boka er tydelegvis at Steigan har mista trua på den norske nasjonen, noko som ikkje er så rart med maoistanes tradisjon for nasjonalistisk retorikk og politikk. Det er nettopp slike anti-proletære haldninger som skapar skile, og det med rette. Utgangspunktet ditt, at om bare venstresida var samla så ville den utkonkurrert høgresidas offensiv, manglar rot i verkelegheita. Det ei slik haldning skapar, er tvert imot eit kunstig felles grunnlag. Det er ei gammal, men like fullt gyldig sannheit at arbeidarklassen ikkje er svak fordi den er delt, den er delt fordi den er svak.

        1. Som det kommer fram av innlegget mitt, var det et svar på Sigurd Lydersen sitt håpløse under beltestedet-lyskespark, ikke på anmeldelsen over. Ellers ser jeg jo også ut fra din retorikk hvordan du gjengir høyresidens myter, og løgner om venstresiden. Ikke rart at venstresiden er splitta i mange små leire når folk holder på sånn her.

          1. Kva slags løgnar og mytar kjem eg med?

            Påstanden din er bygd på eit heilt verkelegheitsfjernt premiss om at skila på venstresida bare er trivielle og semantiske og om ein bare kunne samarbeide så ville ein bli sterke igjen. I tillegg til at det snur alt på hovudet, ignorerer det at skila og ueinigheitene er reelle og politiske.

  2. Litt slemt, da. Greit at du savner en mer trygg og overbevisende fortellerstemme, men det går også an å gripe an en anmeldelse på en annen måte, ved å se på hva du faktisk har mellom hendene. Der har du en bok spekkfull av fakta, tall, navn og datoer. Andre fagbokforfattere som deg selv kan da i verste fall bruke Steigans bok som faktaunderlag når dere maler med litt bredere pensel enn Steigans skarpe blyant. Ellers var jeg glad for å lese anmeldelsen din, og anbefaler deg og andre å følge Steigan til daglig i forumet «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen» på fjesboka.

  3. Du sier noe veldig interessant: «For eksempel kunne den tatt den norske ideologien, fremført av politikere og kommentatorer, på alvor, gått det norske selvbildet etter i sømmene og vist hvorfor det er hult.»

    Jeg antar at du mener den internasjonale venstresiden tilbyr systemkritikk og nevner en rekke temaer som alt sammen vel kan sies å passe inn under det vi generelt hører når vi leser kritikk av Nyliberalisme. Jeg lurer så på hva du mener med «norsk ideologi» – kan du si noe mer om det? Jeg har hørt noen si at Nyliberalisme er vår nye ideologi, mener du det? I så fall; hvilken ideologi mener du kom forut for nybliberalismen? Og hvorfor ble det ideologiskifte? Mitt inntrykk er at mange ønsker seg tilbake til den «gamle» ideologien. Har du noen tanker om dette?
    Mvh Camilla Fadum

    1. Med det norske selvbildet og ideologien rundt denne tenker jeg på festtalene 17. mai, Norads fargebrosjyrer, fredsprisutdelinger, likestillingslandet og Oslo-avtaler, som norske barn oppfostres med. Som briten Mark Curtis sier det: «Blant norske myndigheter og vanlige nordmenn synes det å være en utbredt oppfatning at Norge er et lite men innflytelsesrikt land som ofte setter internasjonale standarder for etisk adferd og som gjør mye godt i verden.» http://www.forumfor.no/Artikler/5675.html
      Poenget mitt er at kun ved på forhånd å etablere slike argumenter hos folk flest, kunne det fremstå som troverdig for mange at norske okkupasjonssoldater i Afghanistan egentlig bidro til utvikling, kvinnefrigjøring, demokratiskaping og stabilitet. Det offisielle norske forsøket på å legitimere krigføring og USA-støtte rundt om i verden, kunne vært et interessant område å utforske.

      1. Jeg foreslår at du selv skriver en bok eller kronikk om norsk selvbilde og krigsforsterkende ideologi. Noen momenter kan du kanskje hente fra min post og tråd:

        [Steigan:] «Her forutsetter du at det er bare nazister som gjør denne typen [krigs]forbrytelser. Det er det dessverre ikke.»

        Nei, det er korrekt. Det som vel sjokkerer mange av oss — og burde sjokkert langt flere — er faktum i dagens situasjon, der du har en veldig sivilisert og demokratisk hverdag på lokalplanet og nasjonalt, med lokalvalg og riksvalg og fritid organisert fx i ulike Røde Kors–grupper, mens du i internasjonalt samkvem kan brannbombe hele byer og land, eller instigere blodige statskupp, uten at dette endrer folks selvoppfatning i hverdagen. De oppfatter seg fortsatt som siviliserte demokrater med avkommet sysselsatt av Røde Kors. Hvordan går denne ligningen opp? Hvordan er denne tilstanden overhode mulig? Hva er «The Missing Link» her? NRK. Og øvrige massemedier som holder tankene våre på plass, og som bevarer det grunnleggende sett humane, siviliserte og demokratiske selfie–selvbildet nordmenn sprader rundt i, ikke minst på 17. mai.

        https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10152065031976373&set=gm.10152525429409276&type=1

      2. Du er antagelig mer optimistisk enn meg 🙂 Jeg tror det trengs mer fundamentale grep enn å satse på videre folkeopplysning
        for å endre den nyliberalistiske kursen vi er inne på – ikke minst fordi jeg erfarer at det er en utvikling som har «satt seg», den har pågått i flere tiår og synes å tilta i styrke. Jeg tror med andre ord at vi må begynne å snakke om ideologi.

        Du snakker om selvbilde og ideologi i samme åndedrag – en for så vidt en artig kobling, men neppe særlig fruktbar, tror jeg. Jeg tror du har rett; en persons eller en nasjons uttrykte selvbilde kan reflektere personens/nasjonens ideologi (eller livssyn). Men det store spørsmålet runger fremdeles høyt, i alle fall i mine ører; Hva slags ideologi er det snakk om når
        en nasjon har et opphøyet selvbilde som ikke stemmer med realitetene?
        En nasjon som sågar har folkevalgte representanter, og gir mest formell utdanning i verden? I tillegg er det Curtis sier ikke noe som hemmeligholdes, vi får sågar enormt mye
        informasjon om det og all annen mulig elendighet hvis det er det vi ønsker å lære/høre noe om. Jeg tror som sagt at «folkeopplysning» ikke er det vi trenger mer av, selv om det er Modernisten Jurgen Habermas sitt store budskap. http://ckfadum.blogspot.no/2013/06/hvor-aktuell-er-jurgen-habermas-i-dag.html

        Per Fugelli snakker om at vi lever i et konformt samfunn. Også det har vært i media, dog bemerkelsesverdig uten særlig etterspill (ikke annet enn at Civitas ledelse vil ha seg frabedt, til dels med rette, å være syndebukker – høyresiden er ikke mer syndebukker enn venstresiden). Mitt inntrykk er dessverre at folk flest ikke forstår hva et konformt samfunn fundamentalt sett betyr. Når vi snakker om et konformt samfunn så betyr det at vi alle har blitt like, at vi alle har tilpasset oss en bestemt
        mentalitet – en ideologi. Jeg kan dessverre ikke se at folk flest vet hvilken ideologi vårt samfunn (det vestlige) blir styrt i henhold til. Man tror at man forstår at vi lever i et demokrati, men det folk flest ikke synes å fatte, er at der kan være store feil og mangler ved hvilke forutsetninger folk faktisk blir gitt
        for å være med å styre. Det er disse forutsetningene som er vår ideologi. Og det er nettopp disse forutsetningen vi må begynne å snakke om, slik jeg forstår det.

        Ps, det passer seg vel å være radikal i et forum som heter Radikal Portal? 🙂

        1. Heisann, jeg tror også man bør snakke om ideologi. Men ut fra det du sier over, kan det virke som du ser på ideologi som noe uniformt, en ferdig pakke noen kan lure inn i folks hoder. Jeg tenker at ideologier i utgangspunktet kommer ovenfra, fra elitene, men at disse hele tiden formes i møtet med virkeligheten, og spesielt i møte med ulike sosiale og folkelige bevegelser, som ideologiene har til hensikt å temme og avlede. Over peker jeg på at ideologien som får nordmenn til å akseptere norsk krigføring i andre land, unge soldater til å dø for Norge i Afghanistan eller andre steder, burde utforskes.

          1. Takk for svar.

            Jeg er ingen konspirasjonsteoretiker;) bare for å ha sagt det. Jeg skriver (bok og blogg) om at vi lever innenfor et fire hundre år gammelt paradigme – ofte kalt Det Moderne Prosjekt – og at det nå er på høy tid at vi begynner å bli oss bevisst hva dette innebærer. Det moderne prosjekt er vestens store ideologi (og så har vi mange små-ideologier innenfor dette, for eksempel Marxisme, Liberalisme osv.) I Norge er dette ganske nye tanker. Altså – det moderne prosjekt er jo ikke noe nytt.., men det er nytt at noen begynner å bli seg dette prosjektet bevisst – at vi kanskje (det er lov
            å håpe) snart kan se begynnelsen på en REELL systemkritikk.
            Jeg har arbeidet med dette en god stund og fra mitt ståsted er det slik at Radikal Portal fremstår som veldig så tradisjonelt – mange fine tanker og intensjoner, det er ikke det, men jeg har enda til gode å se noe som for meg kan omtales som radikalt – synes jeg har hørt alt sammen tusen ganger før…

            Synes du har en finurlig oppfatning av ideologi som er, hvis jeg forstår deg rett; «Budskap fra elitene». Virker
            veldig vagt på meg – og ikke akkurat det jeg vil kalle engasjert og kunnskapsrikt prat om ideologi – hvilket man vel bør satse på hvis man mener at ideologi er viktig?

            Jeg kan legge litt godvilje til og forstå deg dithen at du antagelig snakker om en kapitalistisk elite som gjør
            hva som helst for å fremme egne interesser. Høres ut som om du mener at nyliberalismen har blitt vår nye ideologi, og da er jeg tilbake til mine innledende spørsmål: Mener du at nylib er vår nye ideologi? Og videre – i så fall; hvilken ideologi mener du kom forut for nyliberalismen? Og hvorfor ble det ideologiskifte? Mitt inntrykk er at mange ønsker seg tilbake
            til den «gamle» ideologien. Jeg spør igjen, har du noen tanker om dette? Jeg vil bestemt mene at skal vi virkelig snakke om ideologi så er det nettopp slike spørsmål det må handle om. (ikke bare vente på at alle andre skal gripe fatt i tingene, si at det er viktig men unnlate å gripe fatt i problemstillingene selv – du er ikke alene!) Hvis mange engasjerer seg kan vi også begynne å nærme oss en reell systemkritikk etter hvert, hvilket jeg ser som avgjørende for å kunne klare å stoppe den nyliberalistiske utviklingen. Så viktig!

            Jeg svarer mer enn gjerne på spørsmål, men vil understreke at temaer som ideologi og det moderne prosjekt handler primært om mye kunnskap og refleksjon som til sammen fører til øket erkjennelse – en høyre bevissthet om tingenes tilstand og et hevet
            debattnivå. (ps; jeg er ingen arrogant bitch, jeg har viet livet mitt til dette – jeg er veldig seriøs. Jeg kommer selv fra den kapitalistiske eliten og gjør det jeg kan for å fremme bevissthet om det moderne prosjekt også der – dog det faller mer naturlig å snakke med venstresiden fordi dere ser i alle fall problemene.. phuuu…:-))

            Beste hilsen! Camilla
            http://ckfadum.blogspot.no/

          2. Hei, jeg mener selvsagt nyliberalismen er en del av den herskende ideologien, og selvsagt den herskende økonomiske og politiske virkeligheten. Og det til det verste for folk flest, ettersom hovedhensikten med nyliberalismen er å utvide rommet for de rike til å berike seg på folk flest.

  4. Jeg syns Vegard her setter svært store krav til en kort og konsis pamflett som fanger opp hovedtrekk ved utviklinga i den norske imperialismen de siste åra. Den gjør ikke krav på å være en fullstendig analyse av imperialismen. Og det å komme trekkende med argumenter som det Lydersen gjør er ei avsporing.

  5. Jeg vet ikke om det kan kalles imperialisme når for eksempel det gamle statseide Telenor prøver å kapre mobilkunder i India, ren idioti er vel en bedre betegnelse. Det er Kina som handler etter den gamle imperialismemodellen i den ellers «post imperialistiske» verden vi i vesten er den del av. På mange måter ble 9/11 slutten på USA-epoken. Særlig Irak-krigen bidro til lite annet enn underskudd og sekundært finanskrise.

    1. Hvis vi i dag lever i en post-imperialistisk verden, hva vil du da kalle USAs og Vestens angrep på Afghanistan, Irak og Libya? Og hvorfor mener du Kina er noe mer imperialistiske enn Vesten? For øvrig er jeg enig med Steigan i at Telenors kapring av nye telemarkeder i India, med den norske staten på slep, er en del av dagens imperialisme. Som svenske Ebba Grön synger: Staten och kapitalet, dom sitter i samma båt.

      1. Selv i Afghanistan ble krigen framstilt som en «humanitær aksjon» – men nå må vi redde ut de som har jobbet for Norge som har fått landssvikerstempel. Dette går mao mer ut i et godhetsregime enn imperialisme. Tolken hjalp oss, ok, men hvem hjalp i så fall vi? Telenors mislykkede India-satsing synes jeg taler for seg sjøl. Dette er ny en slags globaliserings-kapitalisme og ikke imperialisme (expand or die).
        Det nærmeste vi kommer imperialisme er kanskje Kinas Afrika-politikk, for eksempel i Kongo. Prøv å ta av anti-USA brillene en gang i blant, bare for gangsynets skyld:)
        Men man kan godt si at å drukne Afrika i nødhjelp er en slags imperialisme, men jeg tror ikke giverlandene får noe særlig igjen.

        1. Alle kriger blir fremstilt som humanitære og gode. Selv Hitlers angrep på Norge handlet om å hjelpe nordmennene til stå opp mot de krigerske britene og de fæle kommunistene i Øst. Men at de pakker krigen inn i en snill retorikk gjør ikke krigen noe mindre imperialistisk. Siden du nevner Kina i Afrika, virker som vi kan være enige i at imperialisme blant annet handler om kamp om ressurser og plyndringen av disse i fattige land. Og jeg kan godt være enig i at Kina i mange tilfeller utnytter fattige land i Sør. Men det er da ingen vits i å late som om USA og Vesten sluttet med dette etter kolonialismen. Faktisk har Vesten i dag store interesser i Afrika, for eksempel i Nigeria, hvor Vesten henter ut store mengder olje. Eller i Kongo, hvor Vesten henter ut en rekke sjeldne mineraler. Eller i Angola, hvor Statoil har satset milliarder i enorme oljefelt. I økende grad er denne ressursuthentingen også i ferd med å bli militarisert, ettersom folk gjør motstand mot plyndringen og ettersom tilspissingen mellom stormaktene tiltar, derav amerikanske Africom opprettet i 2000.

  6. Vegard kritiserer forlaget, dvs meg, for å ikke ha pusja Pål til å skrive om sitt syn på imperialisme, dvs teoretisk. Er ikke helt uenig i det.
    På den annen side er denne pamfletten en veldig konkret og allsidig dokumentasjon av norsk imperialisme i praksis. Ikke mye av den sorten for tida. Og det er fortjenestefullt, og viktig. Vi må vite hva vi snakker om, og er det mye å lære.
    Kanskje flere burde lese boka, så vet vi enda mer hva vi snakker om? (Den går bra, det er ikke det. Godt salg til bibliotekene feks)
    Kjøpes på http://www.marxisme.no

    Det aner meg at Vegard vet hva Påls syn på imperialisme er. Du er rett og slett ganske uenig. Utfordringa er herved levert!

    1. Muligens er jeg uenig i Steigans syn på imperialisme. For eksempel kan det, ut fra nevnte tilnærming (i omtalen) til imperialisme, virke som Steigan knytter imperialisme til rike Nords overgrep i Sør, noe jeg mener ville være feil. Mitt inntrykk (fra tidligere skriverier) er også at han i praksis knytter begrepet veldig tett opp til energiressurser og mineraler, på bekostning av geopolitiske avveininger, noe jeg mener ville være ensidig. Men igjen gjetning fra min side. Jeg skulle gjerne grepet fatt i noe å være uenig i, som vi kunne diskutert, for å få opp en imperialismediskusjon. Det kunne vært fruktbart. Men mest synd synes jeg det er at man ikke benytter anledningen til å klargjøre hva imperialisme er, når det endelig kommer en bok om denne tematikken.

  7. Verken Vegard Velle eller andre debattanter går inn på det som Velle etterlyser hos Steigan, nemlig HVA ER IMPERIALISME?
    Det lider debatten av.

    For enkelhets skyld kan en jo ta i bruk det som Wikipedia skriver om det marxistiske syn på imperialisme:

    «I marxistisk språkbruk betegner imperialisme det Lenin omtalte som kapitalismens høyeste stadium, med følgende kjennetegn:

    #1 Konsentrasjonen av produksjon og kapital har utviklet seg til et så høyt stadium at det har skapt monopol som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske livet

    #2 Bankkapitalen smelter sammen med industrikapitalen og på grunnlag av denne finanskapitalen blir det skapt et finansoligarki

    #3 Kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, blir umåtelig viktig

    #4 Internasjonale monopolistiske kapitalsammenslutninger tar form og deler verden mellom seg

    #5 Oppdelinga av territoriet i hele verden mellom de største kapitalistmaktene er fullført

    Lenin mente videre at imperialismen vil bære med seg en stadig kime til krig siden de imperialistiske stormaktene kun kan ekspandere på bekostning av hverandre. Dette synspunktet har blitt kritisert av enkelte nye marxister, blant annet av Kees van der Pijl som mener at utviklingen av et transnasjonalt borgerskap med felles interesser opphever denne motsetningen og gir grunnlag for en imperialistisk fred. I henhold til en marxistisk analyse er altså ikke imperialismen avhengig kolonialisme, det dreier seg fremfor alt om at rike stater, imperialiststater, benytter seg av sin styrke til å generere profitt fra og vinne markedsandeler i den fattige verden.»

    1. Flere enn Pijl har ment og mener at vi i dag har fått et moderne, transnasjonalt borgerskap, som har såpass sterk interesse av å opprettholde business as usual at krig ikke lenger er en del av manuset.
      Faktisk er dette en konflikt som går helt tilbake til Karl Kautskys teori om ultraimperialisme rett før 1. verdenskrig. Kautsky analyserte seg frem til at det var irrasjonelt for kapitalistene å krige, og at de derfor ikke ville gjøre det. Siden har andre viktige tenkere, inkludert en del marxister, ment det samme. For eksempel sier Hardt og Negri dette i boka Imperiet. Det samme gjelder Ellen Meiksins Wood og Sam Gindin og Leo Panitch. Andre, som Robert Brenner, David Harvey, Walden Bello og Alex Callinicos, konkluderer motsatt, og mener vi ikke bør undervurdere den konstante og økende spenningen også mellom stormaktene, som utspiller seg på ulike måter.
      For eksempel blir det vanskelig å forstå krigen i Irak uten å se den i lys av USAs ønske om kontroll over Midtøsten og oljeressursene som fins der. Hadde USA klart å legge Irak for sine føtter, noe som kjent mislyktes med, ville de ha etablert en kontroll og tilstedeværelse i Midtøsten, som ville ha tvunget spesielt Kina til å danse etter deres fløyte, ettersom USA ville kontrollert tilgangen på denne livsnødvendige ressursen.
      Grunnen til at jeg mener rivalisering mellom stormaktene vil fortsette, blant annet gjennom stråmannskriger ulike steder i verden er:

      1. fordi kapitalismen er såpass ustabil at kapitalister og konserner vil søke beskyttelse fra sine stater, som på vegne av kapitalen vil kjempe en knallhard kamp mot andre stater for sine interesser. I siste instans kan denne rivaliseringen slå ut i opprustning, trussel om krig og krig.
      2. fordi kapitalismen har en ujevn, ikke-statisk utvikling. Nye makter krangler seg oppover i hierarkiet av stater, mens andre synker nedover. Etter andre verdenskrig klarte USA å ta over verdenshegemoniet fra Storbritannia. Men nye stater, for eksempel Kina, vil i sin tid utfordre USA. Og det er slett ikke utenkelig at denne rivaliseringen underveis vil slå ut i militære konflikter.

      Når vi ser Russlands oppmarsjering langs grensene til Ukraina på den ene siden, og sentrale amerikanske politikere, som John McCain som skriker etter rustning av Ukraina på den andre, ja da er det ikke vanskelig å forestille seg at på en dårlig dag, og gitt sterke nok spenninger, kan utviklingen spinne ut av kontroll.

      1. Jeg synes denne kommentaren din var god og er enig med det du skriver.
        Nei, ingen av stormaktene VIL ha krig stormaktene i mellom. Derfor fører de proxy-kriger (kriger ved stedfortreder). Uten at jeg skal kalle meg noen ekspert på området, så mener jeg at det er slik vi forstå det som foregår i verden i dag, både i Syria og Ukraina.
        Men en har også mektige krefter som ikke har så mye i mot en eskalering av krigene. F.eks. har USA en mektig våpenlobby og vi ser hvordan USAs krigsengasjement i stadig større grad er privatisert.

        1. Enig i at Syria også er en proxykrig, hvor antiamerikanske krefter står på Assads side, mens Vesten prøver å finne sine allierte i kaoset blant opprørerne. Akkurat nå virker det som om Vesten ikke har det så travelt med å få avsluttet krigen i Syria, ettersom borgerkrigen ødelegger infrastrukturen i landet og skaper såpass sterkt hat og splid, at Syria ikke vil kunne utgjøre noen trussel mot Israel på mange år, noe som kanskje ikke er så uheldig sett med vestlieg øyne.
          Når det gjelder våpen- og leiesoldatlobbyen i USA, er denne utvilsomt sterk, men ikke sterk nok til å styre USA ut i krig. Spillet rundt USAs strategiske interesser i verden er mer komplekst enn som så. Mitt inntrykk er at en del gammel kapital, i stor grad beliggende sør i USA, og spesielt olje- og militære interesser, backer republikanerne, mens mer «moderne» kapitalkrefter i nord, for eksempel finans, samt software- og dataindustrien backer Demokratene. USAs mer eller mindre fredelige samkvem med resten av verden påvirkes i sterk grad av spillet mellom disse og en god porsjon politisk egendynamikk. Sistnevnte kapitalinteresser tjener mer på handel og fredelig samkvem enn førstnevnte, som i sterkere grad påvirkes av tradisjonelle geopolitiske konfliktlinjer. Derav også det faktum at republikanerne er en smule mer aggressive i utenrikspolitikken enn demokratene, som også er ille. USA er tross alt en stormakt, og må fra tid til annen sette et eksempel eller to.

          1. Med fare for å avspore og snevre inn diskusjonen, så er det likevel interessant å se hvordan Obama bruker sin svake stilling innenriks til å være tøff og stor i kjeften utenriks.
            Samtidig ser vi også en rivalisering mellom enkelte EU-land (f.eks. Tyskland) som har større interesse av handel med Russland enn det USA har. I og for seg er dette krigshindrende – i hvert fall krigsutsettende.

            Selv om dette er momenter i en imperialismedebatt, så blir dette bare eksempler på dynamikken innefor det imperialistiske systemet og ikke selve debatten.

      2. Men du ønsket «å få opp en imperialismediskusjon». Da må en ha noe å ta utgangspunkt i ellers blir debatten så sprikende og «synsete» at den blir uinteressant.

        For egen del synes jeg Lenins beskrivelse av imperialismen er et glimrende utgangspunkt.

        1. Det som er viktigst med Lenins bidrag til denne debatten, så vidt jeg klarer å bedømme er 1) at han knytter krig til kapitalisme: Imperialisme er kapitalismens høyeste stadium, 2) teorien om kapitalismens ujevne utvikling, og 3) at han pekte på at folkene i koloniene ville samle seg og gjøre motstand mot sine koloniherrer, altså at han tross en tilsynelatende total overmakt fra koloniherrene aldri undervurderte folks evne til å gjøre motstand og finne sine egne veier.

Kommentarer er stengt.