Med mindre vi endrer premissene for byutviklingen så vil alltid noen til slutt bli presset vekk, mens andre høster gevinstene.
Artikkelen sampubliseres med Bytopia.no og kommer ut i forbindelse med deres relansering av nettsidene og utgivelse av nytt nummer.
«- Denne bydelen har i årevis lidd under ufortjent stigmatisering og en trist tendens til å være kommunens parkeringsplass for sosiale prosjekter. Men nå ser vi konturene av at Tøyen blir en magnet for unge og ressursterke akademikere.»
Det sier Mikkel Strandbygaard fra Tøyenkontoret til Flytogets kundemagasin Passasje i september i fjor. Intervjuet kommer i kjølvannet av Tøyen-pakken, SVs kompromiss med Høyre om flytting av Munch-museet fra Tøyen. Tøyenkontoret er et idealistisk prosjekt fra tre arkitekter som har huset politiske diskusjoner i sine lokaler, arrangert sommerfest med aktiviteter for barn på Tøyensenteret og andre positive tiltak for lokalmiljøet i bydelen.
Alle er for Tøyen
Tøyenkontoret er ikke de eneste som er for Tøyen. Sammen med Tøyen velforening og beboerinitativene Tøyeninitativet og Tøyenkampanjen samarbeider de om fellesprosjektet Løft Tøyen.
Tøyen har fått et frynsete rykte, spesielt etter flere avisreportasjer om hvordan Tøyen er den verste delen av Oslo. Med Rune Gerhardsen i spissen ble denne delen av byen omtalt som en «ghetto» gjennom hele 90-tallet. Det er ikke så overraskende, medias overdrevne fokus til tross, med tanke på at det i flere av Tøyens sentrale blokker er en av byens største samling av leiligheter for sosialt utsatte. Et av kravene fra Tøyeninitativet, Løft Tøyens mest politiske del, er derfor nettopp at en del av disse sosialt utsatte flyttes fra Tøyen.
Ved siden av Løft Tøyen og politikernes Tøyenpakke så er også det globale eiendomsselskapet DTZ Corporate Finance involvert i et løft for Tøyen. Selskapet fronter arbeidet for å gjøre selve Tøyen Torg mer attraktivt for leietakere, i samarbeid med de andre eierne der.
Et mangfold av krefter jobber altså for å gjøre Tøyen bedre og mer attraktivt, og de har mer eller mindre støtte fra alle politisk hold.
Unike Grünerløkka
«Grünerløkka is the jewel of Oslo, with an urban pulse, a diversity of cafes and restaurants, good shopping and lively parks. This great township represents a mixture of people, old and young, single living and families, with or without their roots in Oslo and Norway.»
Sitatet er tilsynelatende fra en slags dårlig turistbrosjyre eller en boligannonse, og kunne sikkert vært i Flytogets kundemagasin det også. Det er det altså ikke, men hentet fra en beboeraksjon på Nedre Grünerløkka mot narkosalget i nabolaget. Området rundt Akerselvas nederste del var og er fortsatt et av de stedene folk kjøper hasj og festdop, spesielt på vei hjem fra byen. Selgerne er stort sett afrikanske asylsøkere, enten rekruttert fra asylmottak eller kanskje allerede før de har kommet til landet. I 2008 gikk en gruppe beboere sammen og krevde handling fra politikerne i Oslo.
Politikernes reaksjon var å sette inn private vektere mot selgerne, altså en forsøkvis privatisering av politimyndigheten i området. Politiet, bydelsutvalget og vi* protesterte høylytt, men Høyre-byrådet fikk politiet til å snu, og leide inn private vektere til å patruljere området. I dag vandrer vektere og narkoselgere rundt i området i lite fredelig sameksistens.
«Grünerløkka har over de siste årene vokst til en levende bydel full av spennende bruktbutikker, cafeer, gallerier og selvstendige designere. Nå er dette fantastiske mangfoldet truet. Det store inntoget av konturløse forretninger som kjedebutikker, eiendomsmeglere og fastfoodkiosker tilfører ikke noe til Grünerløkka som område. Hvis den pågående kulturelle erosjonen ikke stanser, vil den flotteste bydelen i Oslo opphøre som det området innbyggerne og besøkende kjenner og elsker. La oss sammen kjempe mot det kulturelle angrepet som lenge har rammet Grünerløkka. Vi krever at Oslo kommune innfører reguleringer på hva huseierne kan kreve i husleie for å unngå at de små butikkene må vike for større kjeder. Først da vil den kulturelle utarmingen av Grünerløkka stoppe.»
Opprop på ipetitions.com fra 2007
Dette oppropet for Grünerløkka kom før beboerne aksjonerte mot narkoselgere i samme område. Oppropet kom fra Paul Thornton som driver de hippe bruktklesbutikkene Trabant og Robot, etter at Nille overbød ham på husleie på lokalet han drev i. Dette falt sammen med noen innlegg på forumet Underskog som engasjerte kulturfolk mot det samme «kulturelle forfallet» i bydelen. Diskusjonen på Underskog startet i en tråd der noen klaget over at kjedekafeen Bagel & Juice ble erstattet av en eiendomsmegler.
Utifra disse initiavene ble organisasjonen UNIK Grünerløkka dannet. Kravet om husleieregulering ble oppgitt, og organisasjonen er i dag en handelstandsforening for nisjebutikker med et kundekort der man får rabatt som medlem.
Stadier av gentrifisering
Fellestrekket ved disse tre aksjonene er først og fremst at de er i samme område, men også at de inngår på forskjellige stadier av en gentrifiseringsprosess. Ofte kan man forklare begrepet gentrifisering til Oslo-boere og andre nordmenn ved å vise til Grünerløkka. På 90-tallet gikk Grünerløkka fra å være et av Oslos gamle arbeiderstrøk til å bli den hippeste delen av byen. Det fulgte det klassiske forløpet der kunstnere og studenter flyttet inn i billige leiligheter, og sakte endret bydelens karakter. Kafeer, utesteder og butikker rettet mot denne gruppa åpnet i området, og gjorde bydelen «hipp». Så kom alle de som ville ha en del av bydelens karakter, mens studentene ble ferdige å studere, fikk jobb og mer penger. Leiepriser og boligpriser gikk raskt opp. Bydelen hadde kulturell kapital som ble forvandlet til faktisk kapital.
Her kommer UNIK Grünerløkka inn. Initiativet er en reaksjon fra generasjonen som etablerte Grünerløkkas gentrifiseringsprosess, og de protesterer mot den videre utviklingen. Bagel & Juice er en liten kjerne, selv om selskapet som sådan har stilt seg helt på siden av debatten. Bagel & Juice er nemlig en kafékjede, snytt ut av håndboka for kjedeetablering av McDonalds- og Starbucks-typen. Filialen på Grünerløkka var den andre etableringen, og viktig for å markere kjeden som ny og trendy på slutten av 90-tallet. I 2002 fikk grunnleggeren 2.plassen i kåringen av årets kvinnelige gründer. Siden ble mange Bagel & Juice etablert rundtom i landet, etter samme konsept.
Bagel & Juice var altså tidlig ute med å profitere på Grünerløkkas kulturelle kapital, men ble også en del av den. Kjeden er altså ikke en levning fra Grünerløkkas arbeiderstrøk, men en viktig del av den første gentrifiseringsfasen. Men i 2006 var det slutt på ‘Løkka, og lokalet ble overlatt til gentrifiseringens nye vinnere, et eiendomsmeglerkontor. UNIK Grünerløkka er altså gentrifiseringens fortropp, som siden begynner å slåss mot de som kommer etter dem – for å kunne bevare det de har skapt. Til tross for at den faktiske kapitalen som kommer inn er avhengig av den kulturelle kapitalen for å kunne øke verdien av området, så fortrenger den økonomiske kapitalen det som skaper den.
Siden 2006 har forretningene i UNIK bitt seg fast, samarbeidet, og til dels klart å bevare mye av det de skapte. For nye som ønsker å ta del i Grünerløkkas kulturelle kapital har derimot inngangsbilletten blitt for dyr. Nye forretninger i området er stort sett store kjeder, og nye restauranter og utesteder er stadig mer strømlinjeformet. Et eksempel er Nighthawk Diner, etablert av Grünerløkkas egen restaurantkonge, Jan Vardøen. Stedet prøver å gjenskape en nostalgisk amerikansk diner slik man kjenner det fra amerikanske film. Stedet har høye priser, og er tilpasset et kresent publikum som gjerne betaler ekstra for å ta del i en forestilt «unik» nostalgi. Noen av dem har bodd på Grünerløkka siden 90-tallet, men har gått fra studenttilværelsen til godt betalte jobber.
Ikke i min bakgård
Disse godt etablerte dannet massen i kampen mot narkosalget i bydelen. Narkosalget på gata var av relativt ny dato da aksjonen kom, og hadde sakte tiltatt. Som en bydel for de hippe og kreative har det nok alltid blitt omsatt og røykt mye hasj på Grünerløkka, men gatesalget åpnet opp en helt ny nisje. Området rundt elva og broene er en gjennomgangsåre mellom utestedene i sentrum og på Grünerløkka, men også for folk på vei hjem fra byen. Det er ideellt for salg av hasj og festdop, enten kjøperne er på vei til byen og på vei til nachspiel. Selgerne treffer tilfeldige mennesker, uten de nettverkene som narkosalg vanligvis foregår gjennom. Bruken av asylsøkere som langere gjorde det langt vanskeligere for politiet å stanse salget, siden det finnes en stor rekrutteringsbase for nye selgere når noen ble arrestert og utvist.
Narkosalgets oppblomstring var et resultat av bydelens gentrifisering, men også av norsk asylpolitikk som hindrer asylsøkere i å jobbe og tjene penger legalt. Det ble fremmet påstander om at organisert kriminalitet stod bak, ikke bare narkosalget, men at hele menneskesmuglingsdelen var satt i gang for å ha langere på gata i Oslo. At narkosalg er organisert kriminalitet er det liten tvil om, det samme gjelder menneskesmugling, men det hele er ofte litt mindre gjennomorganisert enn det framstilles som. Ikke all organisert kriminalitet innebærer store og mektige internasjonale mafia-aktører, den er bare organisert, i motsetning til å være tilfeldig. Påstandene om godt organiserte internasjonale aktører i alle ledd i narkosalget er uansett vanskelig å verifisere. At asylsøkere uten legale muligheter til å tjene penger og med få framtidsutsiker overhodet lar seg rekruttere til narkosalg, er derimot lett å forstå.
Løsningen som ble fremmet, et privatisert politi som skulle vokte nabolaget, er derimot et tydelig resultat av, og i seg selv en del av, gentrifiseringen. Løsningen på problemet kalles NIMBYisme på fagspråket, fra forkortelsen Not In My BackYard. NIMBY er en beskrivelse av en vanlig reaksjon på sosiale problemer i bysammenheng. Snarere enn å gjøre noe med problemet så vil man ha det vekk fra sitt område, og dette var også grunnargumentasjonen fra beboeraksjoneren. Innbakt i argumentasjonen var altså også det «unike» Grünerløkka, Oslos juvel! Den kulturelle kapitalen som var etablert ble brukt for å presse vekk uønskede elementer i bydelen. Ikke at å engasjere seg mot narkosalg i sitt nærområde er et onde, men måten man møter det på kan få en tydelig sosial slagside. Tiltak for å hjelpe asylsøkerne som stod i en håpløs situasjon ble aldri diskutert, selv om det er det som på lang sikt ville skapt en endring. De kortsiktige tiltakene har hatt liten effekt, mindre enn både det vi og beboeraksjoneren trodde, siden det åpenlyse salget fortsatt er like åpenlyst.
Trøblete Tøyen
Eiendomsselskapet DTZ beskriver på sine nettsider Nye Tøyen slik: «DTZ Corporate Finance is project manager of the NEW Tøyen, a troubled district in Oslo». Tøyen er altså trøbbel, og åpenlyst dopsalg er bare en liten del av problemet. Likefullt har løsningen med Bymiljøvakter, et litt penere navn for private vektere med politioppgaver, også blitt importert her, men uten særlig bedre resultat.
Løft Tøyen har klart å få mye oppmerksomhet om sin kampanje, langt mer enn initativene fra tilsynelatende mer ressurssterke Grünerløkka. Den politisk kontroversielle avtalen mellom SV og byrådspartiene om Munch-museet har nok økt interessen, men medievante talspersoner hjelper nok like mye. Blant de mest sentrale i Tøyeninitativet finnes forfattere, forskere, journalister og andre med lett tilgang til mediene også i andre sammenhenger. Sigrid Jacobsen uttaler seg om skatteparadis til Dagens Næringsliv som leder for Tax Justice Network, og som Tøyenboer og mor til Aftenspostens Oslo-sider. Tonje Tornes er i avisenes kultursider som forfatter og tegneserieredaktør, men talskvinne for Tøyeninitativet i nyhetsseksjonen. Tøyeninitativet i seg selv kom i gang etter en artikkel i tidsskriftet Samtiden, og artikkelen ble publisert i en forkortet versjon i Morgenbladet. Verken butikksjefen for Trabant og Robot eller de misfornøyde beboerne langs Akerselva kunne drømt om å få sin kampsak frontet aktivt i kulturelitens mest prestisjefylte debattorganer, mens Tøyenintiativet hadde det som et sted å starte. De unge og ressurssterke akademikerne, som Flytogets magasin hyller, går altså i front med store mengder kulturell kapital.
Sammen med et krav om at de sosiale boligene skal vekk, så ser Tøyeninitativet umiddelbart ut som klar og tydelig gentrifiseringskampanje, med elementer av «Not In My Backyard». Dette er de ressurssterke akademikerne smertelig klar over, og ønsker å komme problematikken i møte. Kampanjen er nyansert, for å unngå de vanlige NIMBY-fellene. Tøyeninitativet svarer kritikken ved å si de er en reaksjon mot resten av byens NIMBYisme. De mener Tøyen har blitt en oppsamlingsplass for alt det ingen andre vil ha. Oslo kommune har i en årrekke solgt unna alt de har hatt av sosiale boliger, og begrenset boligene til å kun være for de aller mest vanskeligstilte. Noen av de få, større enhetene med sosiale boliger kommunen har beholdt, har de beholdt på Tøyen. I tillegg er stadig flere rus- og psykatritilbud samlet på Tøyen. Tøyen har Oslos tetteste samling av slike tiltak, og kravet er ikke å få alt helt vekk, de vil bare ned på Oslos gjennomsnitt. De vil ikke ha «et ensarta eller strigla Tøyen», men sier «at de belasta tiltakene kunne vært bedre fordelt i Oslo by». Det er mange gode argumenter for å spre slike tiltak utover byen, siden en opphopning av mennesker med sosiale problemer kan forsterke problemene for alle involverte, spesielt når det gjelder rus.
Kritikken om NIMBYisme i Løft Tøyen har likevel vært der hele veien, men tippet over i det parodiske for noen uker siden. Uten varsel ble det bestemt at Politiets Utlendingsenhets (PU) mottak, der alle nyankomne asylsøkere står i kø for å få sine saker behandlet, skal plassert midt på Tøyen. Løft Tøyen protesterte, og ble møtt med antydninger fra Høyres gruppeleder Øystein Sundelin og UDIs leder Frode Forang om at de ikke vil se innvandrere og asylsøkere. For alle som har vært på Tøyen så er dette en absurd anklage, det er et av Norges mest innvandrertette områder. Det eneste som vil få PUs asylsøkere til å skille seg ut på Tøyen er at de står i køen som vanligvis går fra PUs kontor og godt nedover gata. Antydningene om rasisme faller på sin egen urimelighet. At det er et element av NIMBY er mer rimelig, men argumentet om å spre tiltakene utover byen står fortsatt sterkt. Å plassere nyankomne asylsøkere i et område som er tungt belastet med rusproblemer virker heller ikke særlig gjennomtenkt.
Løft for hvem?
«For nå er Tøyen i ferd med å gjøre byens mest radikale klassereise.» Passasje, Flytogets kundemagasin september 2013.
De aktive beboerne i Løft Tøyen prøver det som er en vanskelig balansegang, nemlig å løfte et område sosialt uten å skyve noen ut og ned. Noen må ut, om de skal nå målet sitt. Men ved å stille krav om de belastende tiltakene skal fordeles jevnt utover byen, har de klart å heve blikket fra sin egen bakgård. Der de protesterende beboerne på Grünerløkka sa seg fornøyd med å skyve dopomsetningen ut av sine gater, så prøver Løft Tøyen å få det til å handle om byutvikling. Også Tøyenbeboerne vil ha dopomsetningen vekk fra gatene, men stiller også krav om forebygging og politioppfølgning. Gjennom å være et bredt initativ for en bedre bydel, snarere enn en enkeltaksjon mot plagsomme elementer, har Løft Tøyen en sosial profil. Til tross for at talspersonene er unge og ressurssterke akademikere, så har også kampanjen for Tøyen også klart å involvere langt flere. Aksjonen for Tøyen skole involverer alle foreldre på Tøyen, også de som snarere enn å skrive artikler i Samtiden sliter med riktig norsk. Tøyenkampanjens gatefest engasjerte ikke bare Tøyenkontorets hipstervenner, men også Somalisk mødreforening. Jo mer inkluderende Løft Tøyen klarer å være, jo tydeligere blir budskapet om at de vil løfte bydelen for alle, ikke bare for de mest ressurssterke.
Likevel er det vanskelig å unngå de økonomiske strukturene som former byutviklingen. Alle som eier en leilighet på Tøyen kan ikke unngå å se at uavhengig av Løft Tøyens idealisme, så vil Tøyenløftet øke markedsverdien på leilighetene deres. Tøyenpakkens løfte om å flytte sosiale tiltak ut, og få inn luftige visjoner som et vitensenter ved Botanisk Hage og badeland i Tøyenbadet, har allerede funnet veien til eiendomsmeklernes prospekter og salgssamtaler. Eierne av næringseiendommene på Tøyen Torg, frontet av det internasjonale eiendomskonsulentselskapet DTZ, støtter Løft Tøyen. Spesielt støttet de, ikke overraskende, beboernes ønske om økt aktivitet på det halvforlatte kjøpesenteret. Løft Tøyen, og kanskje spesielt Tøyenkontoret med sine originale tiltak, bidrar til å bygge Tøyen som en merkevare, og få ting passer et kjøpesenter bedre enn en sterk egen merkevare.
Det er vanskelig å se for seg at det går an å få et bydelsløft uten at området blir gradvis gentrifisert. Tøyen er et område med høy grad av utleie. Når markedsverdien øker vil alle kommersielle utleiere øke husleien eller selge leilighetene. Da vil mange av dagens Tøyen-boere måtte finne andre steder å bo billig, mens mer pengesterke kommer inn. Kreativiteten og solidariteten som preger kampen for Tøyen i dag vil gjøre Tøyen mer attraktivt på markedet, og beboerne kan gjøre lite for å unngå å bli et nytt Grünerløkka. Dagens frontkjempere for et bedre Tøyen, vil kanskje, som Grünerløkkas frontkjempere før dem, protestere når den flotte bydelen de har kjempet fram blir overtatt av grådigere krefter. Skal Tøyen-boerne derfor la være å kjempe for en bedre bydel å bo i? Selvfølgelig ikke. Men med mindre vi endrer premissene for byutviklingen så vil noen til slutt bli presset vekk, mens andre høster gevinstene.
*Undertegnede og flere andre i Bytopias redaksjon dannet et motaksjon.