Foto: Mstyslav Chernov/Unframe

Borgerkrig, politisk forfølgelse, utbredt fascistisk vold og oppheving av rettstaten. Dagens valg er en farse.

Da det like etter statskuppet i februar ble bestemt at ukrainerne skulle gå til urnene i slutten av mai, har det ligget i kortene at det neppe kunne foregå på en forsvarlig måte. Hendelsene i etterkant har bekreftet dette.

Kuppregjering som arrangør
At en regjering som har kommet i posisjon ved kupp skal stå som ansvarlig for å holde et fritt valg kun tre måneder og tre dager etter maktskiftet er i seg selv uheldig. Utgangspunktet for hendelsene som endte i at Ukrainas valgte president, Viktor Janukovitsj, ble jaget fra landet var protester mot hans vanstyre. Folkemengdene som fylte Majdanplassen i Kiev samt andre torg og gater i landet hadde imidlertid neppe vært nok alene for å tvinge presidenten til å gå av.

Væpnede fascistgrupperinger ble fort dominerende i konfrontasjonene med politistyrker og seinere okkupeasjonene av regjeringsbygg. Det var drapene av drøyt 80 personer som førte til at presset mot Janukovitsj – fra demonstranter, internt i maktapparatet, ukrainsk elite og internasjonale aktører – ble for stort til å stå imot. Hvem som sto bak disse drapene er fremdeles uklart og det er grunn til å tro at væpnede fascistbander i alle fall er ansvarlig for noen av dem. Den sittende regjeringa har imidlertid slått fast at en gransking av hendelsene er uaktuell. Det er ikke overraskende med tanke på at fascistpartiet Svoboda er ett av to partier i regjeringa, og at Dmitro Jarosj; lederen for Pravij Sektor, den fremste eksponenten for fascistisk vold i Ukraina; nå er nestleder for Det nasjonale sikkerhetsrådet.

Les også: 9 fascister på toppen i det nye Ukraina

Ikke demokrati uten rettsstat
Straffefriheten strekker seg lengre enn bare til drapene rundt Maidan. Både under og etter demonstrasjonene dreiv de samme voldelige høyreekstremistene trakassering av meningsmotstandere, homofile, feminister, etniske minoriteter og til og med folk med «feil» klær. Makt, terror og undertrykkelse er som alltid de fascistiske metodene og det fortsetter i dag. Volden fra ytre høyre nådde sitt foreløpige høydepunkt ved massakren i Odessa hvor over 40 mennesker ble brent og slått i hjel i fagforeningsbygget i byen. Igjen rår straffefriheten for bestialske handlinger mot motstandere av regimet i Kiev.

Beskyttelsen fra ordensmakta, i stor grad styrt av de samme kreftene som står bak volden, er fraværende. Man kan trygt si at en forvitring av rettstaten og fritt leide for politisk vold fra regjeringsvennlige ekstremister gjør valget til en parodi mer enn et eksempel på demokrati.

Politisk forfølgelse
Men det er ikke det eneste. Kommunistpartiet i Ukraina var støttespillere av Janukovitsj og hans Regionsparti. Da Svoboda, som lenge har hatt som mål å ulovliggjøre Kommunistpartiet, kom i regjering ble det fort klart at sistnevnte ville gå vanskeligere tider i møte. Flere av Svobodas representanter gikk også til fysisk angrep da en av Kommunistpartiets menn talte i nasjonalforsamlingen. Om ikke det var ille nok beordret Ukrainas president, Oleksandr Tortsjinov, seinere mikrofonen i parlamentet slått av da han var uenig i ytringene til en annen av de folkevalgte til partiet på ytre venstre. Tidligere denne måneden ble Kommunistpartiet hevet ut av parlamentet og nå har Tortsjinov satt i gang arbeid for å få partiet erklært ulovlig. Det har allerede skjedd i flere regioner.

Sosialistpartiet Borotba fikk flere medlemmer og tillitsvalgte drept under massakren i Odessa. Grunnet vedvarende vold og trusler mot partiet og deres representanter har de bedt alle sine aktivister holde seg innendørs med mindre de absolutt må ut. Flere venstresideorganisasjoner, -partier og fagforeninger har fått byggene sine påtent, ramponert og bombet de siste månedene.

Les også: Over 40 drept i Odessa-massakre – slik er fascismen

Fascistenes vrede begrenser seg imidlertid ikke til deres politiske erkefiender. Etter at landets statlige TV-kanal hadde sendt en tale holdt av Vladimir Putin fikk kringkastingssjefen besøk av Svobodas menn. Foran TV-kameraer angrep de fjernsynssjefen på kontoret sitt og tvang han til å gå av.

Borgerkrig i øst
I tillegg til kommer det mest åpenbare; store deler av landet er utenfor sentrale myndigheters makt og det vil sannsynligvis være umulig å få gjennomført valg der i det hele tatt. Å avholde et valg når det pågår utbredte væpnede kamper i landet for første gang siden andre verdenskrig er i seg selv absurd. Man må bare påpeke det åpenbare: det er et desperat forsøk fra landets nye herskere for å vinne en demokratisk legitimitet de på ingen måte har i dag.

At sterke utenlandske interesser fra øst og vest øver innflytelse taler heller ikke til fordel for at valget blir en rettferdig affære. Russland har, i åpenbar strid med internasjonal lov, annektert Krim og Vesten har spyttet inn milliarder av dollar i ukrainsk opposisjon gjennom en årrekke. Ukrainas økonomiske problemer kombinert med den nåværende ikke-valgte ledelsens ettergivenhet overfor vestlige kapitalinteresser gjør at landet innfører en nyliberalistisk politikk som har vært en katastrofe overalt ellers hvor den har blitt prøvd ut – uten å konferere med innbyggerne. «Vi vil imøtegå alle IMFs krav. Den enkle forklaringen er at vi ikke har noe annet valg», sa Ukrainas statsminister, Arseni Jatsenjuk, før de nå avsluttede forhandlingene om lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF).

Kandidatene
Storfavoritten før valget er den superrike Petro Porosjenko. Sjokolademilliardæren er også medieeier slik at han beleilig nok kontrollerer innholdet i mye av det som sendes ut til landets befolkning. EUObserver melder at han har kjøpt opp 48 prosent av TV-reklamene. Porosjenko har holdt ministerposter både under Janukovitsj og Viktor Justsjenko. Vladimir Klitsjko har trukket sitt kandidatur, tatt partinomaden Porosjenko inn i varmen og partiet sitt, og støtter ham som Ukrainas neste president. Den nest mest populære kandidaten ser ut til å være Julia Timosjenko. Anatolij Grutsenko, tidligere forsvarsminister under Janukovitsj, og Sergij Tigipko, stiller også. Både Svoboda og Pravij Sektor ventes svært dårlig oppslutning.

Valget står altså mellom sjokoladekongen, en oligark som var økonomiminister under Janukovitsj fram til julaften 2012, og gassprinsessen Timosjenko. Hun var statsminister, men mistet popularitet og troverdighet fordi oligarkiet besto og korrupsjonen hun ble valgt for å bekjempe like så. Den såkalte revolusjonen blir ikke annet enn et maktskifte fra en økonomisk og politisk elite til en annen, oligarkiet består om enn med noe endrede maktkonstellasjoner.

Ukraina trenger langt mer enn nye oligarker, men valget kommer ikke til å tilfredsstille innbyggernes behov. Det kommer neppe til å være et steg i riktig retning heller.

Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal.