Melodi Grand Prix: Conchita tok verden med storm, og jeg jubler.

Sirkus MGP: Den skjeggete dame vant Melodi Grand Prix. Utfordrere neste år er kjempeapen fra Borneo og den syngende kamel.

Uttalelsen fra VG fikk enorme reaksjoner, og godt er det. VG hevder på sin side at de ønsker å si at samfunnet ikke har kommet langt når vi fortsatt gjør «damer med skjegg» til underholdning. De bare glemte at dama med skjegg synger en sang og er på scenen for å underholde, ikke for å vise frem skjegget sitt. Om noen liker skjegget og kjolen, er det jo selvfølgelig greit. Alle artister har et utseende og vi lever i et samfunn som er opptatt av dette utseendet, uavhengig av om det er innenfor eller utenfor normen.  VG mener at en perfekt verden er der ingen kommenterer en dame med skjegg. Jeg er enig med dem i det, men i et samfunn der utseende er «alt» er det usannsynlig at skjegget vil gli forbi i stillhet.

Skjegg og fobi

Det gjorde det heller ikke denne gang. I dagene etterpå var det mange som jublet for mangfoldet og denne flotte markeringen av skeivhet. På samme tid vridde Putins Russland seg i raseri, selv om sangen topper spillelistene i landet. Facebooksiden til Conchita ble spammet med hatefulle ytringer, og VG dreit seg ut.

Hva skyldes så alt oppstyret? Det er ikke første gang en Eurovisondeltager overskrider normene for kjønn. Det har selvfølgelig noe å gjøre med det politiske klimaet i Europa for tida. Transfobi og homofobi blomstrer nemlig i mange land. Men i tillegg til det har Conchita på en magisk måte klart å kombinere femininitet og maskulinitet, hen leses som en feminin, vakker kvinne med skjegg. Hen er ikke stygg, hen ser ikke ut som hen «spiller», hen er gjennomført elegant og tvetydig. Dette stresser folk til de grader at de vil forby Eurovision, kommer med hatefulle ytringer og fjerner håret i ansiktet.

I Russland har mange menn blitt så forferdet at de barberer av seg skjegget. Conchita har ene og alene gjort den genistreken å frata skjegget en symbolmakt som «maskulint og mandig». Tenk at det ikke skulle mer til, det får en nesten til å tenke at disse «symbolene» på maskulinitet og feminitet kun er flyktige.

Conchita kan ikke enkelt plasseres som enten kvinne eller mann, som enten freak eller normal. Hen er perfekt i hele sitt fantastiske normbrudd. Personlig elsker jeg alle mennesker som utøver kjønn på en ikke-normativ måte, men det er ekstra artig når noen gjør det på en måte verden ikke klarer å forholde seg til. Det er nemlig blitt veldig tydelig i oppstyret etter Conchitas seier at vi har et ekstremt behov for slike folk.

Full forvirring

Jeg ble selv overrasket over hvor lite som skal til for å forvirre folk da jeg la ut dette bilde på Facebook:

Transperson
Det tok ikke lang tid før det tikket inn flere meldinger i innboksen min. Folk spurte: «har du lyst til å bli jente igjen nå?» «kan du ikke bestemme deg?» «hvorfor vil du at folk skal se deg sånn?» «jeg blir forvirra, er ikke du en mann?»  Min kommentar til alt dette er at jeg, som alle andre, inkludert Conchita, må få lov til å uttrykke kjønn på den måten vi vil, uten å bli møtt med hets og trakassering.

Conchita ville nok ikke kalt seg selv en transperson, men hun bryter med normen for kjønn og dermed blir hun utsatt for den samme diskrimineringen som transpersoner ofte blir. Vi ser ikke menneskers kjønnsidentitet eller deres seksuelle orientering når vi ser dem på gata, vi ser kjønnsuttrykk. Kjønnsuttrykk som bryter med normen blir ofte sanksjonert. Tidvis med vold og hatefulle ytringer.

Sanksjoneringen rammer alle

Denne sanksjoneringen gjør at vi alle tvinges mot ytterpunktene av femininitet eller maskulinitet. Mennesker som synliggjør mangfold ødelegger for de menneskene som baserer hele sin virkelighetsoppfatning på binære kategorier. Faktum er at mennesker kommer i så mange utgaver at vi ikke kan snakke kategorier.

Denne dragningen mot ytterpunktene blir ekstra tydelig når det kommer til transfolk. Vi får nemlig lov å eksistere, men bare om vi gjør vårt kjønn på en tilstrekkelig «god» måte. Vi må justere alle elementer ved kroppene våre som folk anser som kjønna, vi må oppføre oss innenfor normen og vi må fjerne våre reproduksjonsorganer for å få lov til å endre juridisk kjønn. Hvor ble det av likestillingen? Det burde ikke finnes regler, hverken skrevne eller uskrevne for hvordan kvinner og menn skal se ut. Det skal ikke være noen regler for hva slags kropper folk skal ha. Det burde ikke finnes regler som sier at enkelte mennesker har identiteter som er så «problematiske» at de ikke burde få lov til å reprodusere.

Likestillingslandet

Dette handler til syvende og sist om mangfoldige og likestilte samfunn. Det er utrolig at vi i Norge går rundt og kaller oss likestilte på samme tid som «homo» er det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder og folk slås ned på gata på grunn av sitt kjønnsuttrykk. Likestilling handler ikke bare om å ha 40/60 fordeling av kvinner og menn, det handler om mangfoldet av kvinner, menn og andre. I et likestilt samfunn skal det være plass til alle identiteter, uttrykk og seksuelle orienteringer.

Det er enormt viktig å synliggjøre mangfoldet blant oss, dette gir oss alle større frihet til å være oss selv, og det fremmer reell likestilling.

Jo flere vi er som bryter med normene, jo mer plass får vi alle til å gjøre og være det vi vil.

Luca Dalen Espseth er rådgiver på kjønnsmangfold i LLH, tar en master i kjønnsstudier og blogger på bestmedbart.no og transmann.