«Som en tykk, kvisete tenåring har man lite å hente fra samfunnet, selv om brystholderen har roser på.«
Denne teksten ble sendt oss i forbindelse med skrivekonkurransen Kvinne i Norge i dag.
Jeg husker første gang jeg så bildet «Venus fra Milo». Jeg var sytten, og gikk i andre klasse på tegning, form og farge. Jeg husker hvordan læreren min pekte ut hvordan hendene hennes var blitt malt med en slik nøyaktighet at verden før kanskje aldri hadde sett liknende. At penselstrøkene var så myke, så forsiktige og nøyaktige at vi likeså godt bare kunne slutte å male, da vi uansett aldri ville bli flinke nok til å følge artistens elskverdige kyss av lerretet med penselen. Jeg så hva læreren mente, absolutt, men jeg klarte ikke se annet enn magen. MAGEN. Venus hadde en mage, hennes hofteben stakk ikke ut, hennes kropp hadde form. Hun hadde kurver. Jeg husker jeg tenkte «Hvorfor er ikke dette dagens syn på kvinnekroppen? Hvorfor er det ikke lenger vakkert å ha former?»
Former. Jeg har former. Jeg vokste ganske tidlig inn i brystene mine, og husker oppdagelsen av at jeg måtte begynne å bruke BH. Jeg var kanskje ti-tolv, og ønsket om å være tynn startet muligens ved at min mor måtte være med meg på Hennes & Mauritz for å plukke ut min første brystholder. Den pokkers brystholderen, den som skulle binde min kropp fast i ungdomstidens evige opposisjon, grave seg inn i ryggflesket og understreke faktumet at «heihei! Denne jenta er ikke lenger en liten pike, hun er på vei ut i den store verden.» Ut, med brystene pekende mot himmelen (eller… Kanskje ikke akkurat himmelen, men du ser poenget) som to tårn. Jeg glemmer aldri følelsen av å stå i et prøverom med fluoriserende lys, som attpåtil kom ovenfra, som lyste opp hver eneste ujevne kroppsdel, hver eneste kurve, hver eneste form. Min elskverdige mor gav meg brystholder etter brystholder, og jeg kjente hvordan selvbildet mitt sakte men sikkert svant hen. Altså, det FORSVANT. Jeg hadde ikke brydd meg noe særlig om kroppen min før dette, men etter den tiende bhen var mitt selvbilde et fortapt skip, hvor mannskapet var overtatt av Den Flygende Hollenders udødelige besetning. Jeg kunne bokstavelig talt føle hvordan infanteriet om bord i skipet mitt gav opp kampen og lot seg overta av de zombielignende skapningene, meldte seg frivillig til å seile med Davy Jones for å slippe unna den våte graven som ellers ventet.
Min mor forstod nok ikke den angrepskrigen som foregikk i meg. Hun hadde et pågangsmot som for butikkmedarbeiderne må ha lignet på Napoleons stolte ritt over Alpene. Min mor, på den store, hvite hesten, gjennom butikkens millionutvalg av bher (hvorfor har de så mange?), med et glis om munnen som sa: «denne kampen vinner jeg. Som alle de andre slagene jeg har deltatt i. Jeg klarte meg gjennom fødselen, denne delen er jo bare gøy!» Da vi hadde vært gjennom flere brystholdere enn jeg kunne telle, endte vi opp med en lyserosa en, med Snoopy på. Snoopy lå på taket av hundehuset sitt og så drømmende opp mot skyene, som om han tenkte «Ah! Verden kunne ikke vært vakrere!» Men jo. Verden kunne vært mye vakrere, i alle fall for meg. Jeg var blitt «voksen». Et ord jeg grøsset av, jeg hadde jo spist en ert som syvåring og sagt «Jäg skal aldrig bli stur», slik som Pippi, Tommy og Annika gjør. Jeg skulle ikke bli en del av de voksnes verden, men det var dit jeg var på vei. Bhen var det første steget.
Etter en stund forsto jeg at jeg ikke kunne unnslippe den grusomme veien kroppen min hadde lagt ut på. Eller, jeg kan ikke kalle det en vei, heller en eldgammel, gjengrodd sti. Store trær hadde fått tid til å vokse, og et og annet fjell hadde dukket opp. Jeg måtte tåle slag fra greiner mens jeg kjempet meg oppover den bratte fjellsiden, jeg måtte tåle å falle ned til bunnen av hvert fjell for så å kjempe meg tilbake, som han fyren i den greske mytologien, som repetitivt må rulle en stor stein opp på toppen av et fjell for så å se den falle ned til startpunktet igjen. Greinene som slo meg i ansiktet var reklameplakatene og ungdomsbladene, de som forklarte hvordan jeg skulle se ut. Jeg skulle ha små, søte bryster som ikke gjorde annet enn å se fine ut, jeg skulle helst ha en gutteaktig form, og kurver var en spøk. Fremtredende knokler, både på hoften og i halslinningen, var en selvfølge for tenåringsmodellene. Men ikke for meg.
Jeg hadde blitt «velsignet» med former, og utstyrt med et evig sug etter godteri. Dermed falt kroppen min ut i en kamp mot både hormoner og sukker, og kroppen tapte. Jeg la på meg raskt, og brystene, de som skulle være søte og små, ble store og strekkmerkede, og snart funket ikke Snoopy- bhen lenger. De pokkers brystene falt ut både på siden og foran, og jeg lærte meg til uvanen med å prøve å rette opp brystholderens feil ved konstant å omjustere dens plassering. Dette er en uvane jeg selv i dag ikke klarer å legge fra meg, selv om jeg nå klarer å finne bher i riktig størrelse. Uten Snoopy på. Jeg var feil, ifølge bladene. Noe måtte gjøres.
Et av de største fjellene jeg skulle komme til å bestige var mitt konstante sukkersug, mitt evige ønske om å putte noe i munnen. Matfjellet. I niende klasse bestemte jeg meg for å slutte. Helt. Med alt som het mat. Jeg skulle aldri spise igjen, og denne planen ble gjennomført med en innsatsvilje som sikkert slår all form for militær kamplyst. Matpakken var min største fiende, og skolens kantine var den store, stygge ulven som konstant var ute etter meg. Ville ta meg med inn i bestemors hytte, eller kanskje inn i pepperkakehuset til heksa i «Hans og Grete», hvor han skulle fete meg opp, gjøre meg tykk nok til at han kunne steke svoren slik at den ble sprø, som ribba på julaften. Jeg løp forbi kantinen hver dag, ut til de kule kidsa på røykehjørnet, slik at jeg ikke ble omfavnet av hans tiltrekkende lukt, hans løfte om å gjøre meg lykkelig om jeg bare kom innom og sa hei. Bare en liten smultring, eller et skolebrød. Det kunne da vitterlig ikke skade noen?
Jeg begynte dessverre å røyke, ettersom kidsa på røykehjørnet ikke ville la meg henge med dem med mindre jeg også røykte, men hva skader vel en sigarett sammenlignet med mat? Ved inngangen til tiende klasse hadde jeg mistet ganske mange kilo, og til min store forundring kom plutselig selvtilliten tilbake. De mennene jeg hadde mistet på prøverommet i ti- tolvårsalderen hadde klart å bekjempe Davy Jones, og sakte men sikkert vendte de tilbake til den forliste skuta og begynte å reparere den. Fjellet, det uoverkommelige matfjellet, var besteget. Trodde jeg.
Man får tilbakefall. Jeg fikk meg kjæreste, og med kjæreste kom p- piller. Disse pillene hadde hormoner. De føkkings hormonene gjorde meg så sulten at ulven fra kantina dukket opp igjen, og denne gangen hadde han lært. Han visste plutselig akkurat hvilke knapper han skulle trykke på, han hadde tydeligvis lært av sine tidligere feil. Hans kamptaktikk var ufeilbarlig og ugjennomtrengelig. Hans store labber fanget meg inn i en favn av bakverk og sukker, og jeg tapte. Gikk opp de kiloene jeg hadde tatt av meg, og kjæresten jeg hadde anskaffet meg gikk fra meg. Matfjellet hadde latt meg se toppen, hadde gitt meg utsikten, for så å spytte meg i trynet og dytte meg ned igjen. Hele veien ned. Mens han lo.
Samfunnet så på meg og så en tykk jente med alt for liten bh. Uten Snoopy på, jeg hadde gått over til rosemønster nå, men det hjalp lite. Som en tykk, kvisete tenåring har man lite å hente fra samfunnet, selv om brystholderen har roser på. Jeg så de flotte kvinnene på bh- reklamene, som ikke hadde noen utstikkende hudfolder, og som passet bhen sin perfekt. Og jeg så på prøvedukkene, som visstnok har mål som et barn, og tenkte: «slik vil jeg se ut. Akkurat så tynn.»
Heldigvis vokste jeg opp. Jeg er glad ikke erten jeg hadde spist som syvåring bare var litt sen, og plutselig begynte å funke i den verste perioden, ved bunnen av matfjellet, med den store, stygge ulven som eneste følgesvenn. Og da kunsthistorielæreren viste oss «Venus fra Milo», fikk jeg et litt annet syn på hva som ble ansett som vakkert. Hvis en hel verden kunne tilbe en kunstners myke kjærtegn med penselbørsten på et lerret, og det attpåtil avbildet en kvinne med myke former og vakre, naturlige bryst, da skulle jeg vel for pokker kunne klare meg. Så jeg hevet hodet, kjøpte en ensfarget bh i riktig størrelse og viste fingeren til det samfunnet som så lenge hadde undertrykket min selvfølelse. Ulven og matfjellet er der enda, men de er ikke like fremtredende. Tabloidbladene og Fjesbokreklamene lover meg en vakker kropp ved bruk av en eller annen chiliplante eller shake, men helt ærlig: Kroppen min er dritbra. Uten chiliplanter eller shakes. Venus (hun fra Milo) er beviset.