James Camerons film Avatar, fra 2009, knytter en kulturell forbindelse mellom USAs egen militariserte stat og Camerons virtuelle Human Terrain-avatarer.
Oversatt og tilrettelagt av Sindre Bangstad
Handlingen i Avatar er lagt til en verden hvor behovene til militære enheter som tjener interessene til finansverdenen marsjerer sammen mot interessene til innfødte blå humanoider som befolker en planet med mineralforekomster som de høyteknologiske militariserte invasjonsstyrkene trakter etter. Utbyttingen av innfødte folkeslag for å få kontrollen med verdifulle ressurser er åpenbart en fortelling som er eldre enn Hollywood, og mye eldre enn fagdisiplinen antropologi i seg selv, selv om de siste 150 år gjentatte ganger har sett antropologers feltarbeide blitt brukt for å gjøre innfødte befolkninger mer sårbare for utnyttelse av en art som kan minne om den som finner sted i Avatar.
Dominans og undertrykkelse
Avatar trekker veksler på klassiske science fiction-temaer hvorved enkeltindivider bryter gjennom eksotismens barrierer og ender opp med å akseptere andre som likeverdige og ikke som en art som er til for å bli erobret og utnyttet, og vender seg mot sin egen kulturs utbyttende hensikter. Avatar er blitt kritisert av enkelte antropologer for sine stereotype fremstillinger av innfødte som lever i balanse med naturen men som ikke er i stand til å organisere en effektiv militær motstand uten elegant bistand fra den heroiske hvite mannlige utenforstående. Men filmen utforsker også motiver som dominans og undertrykkelse på måter som synes å ha funnet gjenklang blant amerikanske publikummere som er dypt nedsunket i en kultur av militarisering og ekspansjon. Tilhengere av Avatar ble følelsesmessig berørt av filmens romantiske antropologiske budskap til fordel for folks rettigheter til ikke å få sin kultur omskapt til et våpen som kan rettes mot dem av potensielle fremmede erobrere. Det er verdt å påvise noen av de opplagte parallellene mellom disse elementene i denne virtuelle filmverdenen, og dem man finner i vår verden av virkelige kuler og antropologer i Irak og Afghanistan.
Misbruk av antropologien
Like siden 2007 brukte okkuperende amerikanske militære styrker i Irak og Afghanistan såkalte Human Terrain Teams (HTT), utstyrt med HTT ‘samfunnsvitere’ som anvendte seg av antropologiske teorier og metoder som et instrument for å lette erobringen og okkupasjonen av disse landene. Det finnes ingen menneskelige avatarer i HTT, bare ‘samfunnsvitere’ som innrulleres i bataljoner som arbeider for å redusere spenningsnivået slik at det amerikanske militæret kan fortsette med sin tilstedeværelse uten for mye innblanding fra lokale befolkninger. For langt de fleste antropologer representerer disse HTT-programmene et klart misbruk av antropologien, og i 2009 konkluderte en omfattende rapport forfattet av et utvalg oppnevnt av den amerikanske antropologiforeningen (AAA) – et utvalg som jeg selv var medlem av – med at HTT-programmet krysset de fleste etiske, politiske og metodologiske grenser i antropologien. Rapporten erklærte at «når etnografiske undersøkelser er underkastet militære målsetninger, ikke underkastes vurderinger av utenforstående fagpersoner, hvor datainnsamling finner sted i en kontekst av krig, integrert i målene om å slå ned opprør, og i en atmosfære av potensiell tvang, alle faktorer som er karakteristiske for HTT-konseptet og dets anvendelse, så kan dette ikke lenger anses som en legitim og profesjonell utøvelse av antropologisk virksomhet». Men selv i lys av disse harde fakta, har Obama-administrasjonens økte satsning på kunnskap om det å slå ned opprør økt etterspørselen etter en slik anvendelse av etnografi som HTT representerer.
Leter etter svakheter
Blant de mer interessante parallellene mellom Avatar og Human Terrain Systems (HTS) er måten videologgene som avatar-etnografene ble nødt til å spille inn stille og rolig ble gjennomgått av militære strateger i den hensikt å finne svakheter som kunne utnyttes blant lokale befolkninger. AAA sin rapport om HTS fra 2009 konkluderte med at «rapporter fra HTT-ansatte videreformidles til alle enheter i militæret, inklusive etterretningskilder, både i felt og i USA». På samme måte som HTT-ansatte snakker avatar-troppene i filmen åpenlyst om å vinne «hjertene, sinnet og tilliten» til de lokale befolkningene som militæret ganske var mest interesserte i ganske enkelt å flytte med makt eller drepe. Og – mest betydningsfullt – medlemmene av avatar-enheten hadde en naiv forståelse av hvilken rolle de kunne spille i å kontrollere den typen militære aksjoner som uunngåelig fant sted.
Fulle av misnøye
Antropologisk informerte forsøk på å slå ned opprør som de man finner i HTS er av flere grunner grunnleggende feilaktige. Et mål på hvordan slike programmer forstår og utviser empati for kulturen og motivasjonene til de befolkningene de studerer kan være forekomsten av militariserte etnografer som går over til lokalbefolkningens side i en parallell til plottet i Avatar. Dersom HTT virkelig ansatte antropologer som hadde til hensikt å leve med å på en fri og utvunget måte samhandle med okkuperte befolkninger, ville vi forvente å finne i det minste noen antropologer som stod opp mot sine herrer i felten. Men det vi for det meste finner hos HTT- ‘samfunnsviterne’ er utskiftbare kadre av høytlønnede med begrenset bakgrunn i og forståelse for samfunnsvitenskap, som avviser vanlig antropologisk forskningsetikk, og som ofte vender tilbake fulle av misnøye med programmet og det de har oppnådd.
Nasjonalisme og patriotisme preger oss
På det store filmlerretet fører omskapingen av de fiktive avatar-antropologene til opprørere som tar de blåhudete Navi’enes side til at de vinner publikums sympati. Men utenfor lerretet, i vår virkelige verden, bombarderes det samme publikummet med regelmessige media-kampanjer som tar sikte på å vinne sympati for HTT-‘samfunnsviterne’ som er del av det amerikanske militærapparatet i det amerikanske folk. Inverteringen av publikums sympatier for antropologer som motsetter seg militære invasjoner i den fiktive verden og pro-militære antropologer i den virkelige verden oppnås enkelt nok fordi den fiktive verden i en fjern fremtid ikke er befolket av nasjonalismen og den skingrende patriotismen som gjennomsyrer vår verden; en verden hvor ethvert element knyttet til militarisme settes over forståelsen av andre.
David H. Price er i Norge 19.-25. mai og holder foredrag i Oslo 20. mai på PRIO, 14:00 og på Litteraturhuset 19:00, og i Bergen på sosialantropologisk institutt 13:15.