Grunnlovsjubileet er ingen folkefest. Jo, det ble fest, og folk må stort sett være tilstedefor at noe skal telle som en fest. Men det er ikke noe særlig folkelig med Grunnlovens 200-års bursdag.
Det vi skulle feire var en helhetlig oppdatering av Norges øverste lov. Mye har skjedd siden 1814, spesielt ideologisk. Aller mest har de liberale premissene som la grunnlaget for de borgerlige revolusjonene og grunnlovene av nittenhundretallet blitt utfordret, og i mange tilfeller forbigått, av nye ideer – ikke minst sosialdemokrati, arbeidernes kamp, kvinnebevegelsen, og miljøbevissthet.
Samfunnets kjerneverdier har med andre ord blitt endret, i noen tilfeller radikalt (hvis ikke radikalt nok). Dette burde blitt gjenspeilt i Grunnloven, og grunnlovsendringer som ble vedtatt denne uken.
Grunnloven har blitt forbedret av disse reformene, i noen tilfeller. Dokumentet har endelig blitt oversatt til språk folk faktisk bruker. Barns rettigheter har også kommet inn, noe som ikke er så kontroversielt eller overraskende. I tillegg har en eksplisitt henvisning til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner kom med i enn såkalt «prinsippbestemmelse».
Men det som er mer bekymrende er forslagene som ikke ble tatt inn – og hele debatten rundt endringsprosessen.
Menneskerettigheter og Grunnloven
Etter anbefalingene fra Menneskerettighetsutvalget skulle sentrale rettigheter grunnlovfestes. Forslagene til nye menneskerettigheter som skulle inn i Grunnloven – eller, nærmere sagt, eksiterende rettigheter som endelig skulle få grunnlovfesting – representerte på mange måter den førnevnte politiske utviklingen over de siste århundrene.
Det er dette menneskerettighetene i Verdenserklæringen, og de utallige konvensjonene (samtlige av hvilke Norge har sluttet seg til), egentlig er – en samling av rettighetenes «første generasjon» (de borgerlige revolusjonenes sivile og politiske rettigheter) og «andre generasjon» (de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene fra arbeiderbevegelsens vekkelse), samt en utvidelse av disse til minoriteter, kvinner, funksjonshemmede, barn og andre grupper som har blitt fremhevet av «de nye» sosiale bevegelsene.
At disse forskjellige rettighetene fra forskjellige kamper samles sammen er hele kjernen til ideen om at menneskerettighetene er udelelige og gjensidige – forskjellige rettigheter støtter og underbygger hverandre, og gjelder for alle, overalt. Med andre ord, og som jeg har argumentert her før – alle kampene er like viktige, og fortjener anerkjennelse.
Debatt på høyresidens premisser
Men denne oppfatningen av menneskerettigheter – som politiske redskaper, skapt gjennom folkelig engasjement – var fullstendig fraværende i debatten rundt Norges grunnlovsendringer. Det er faktisk vanskelig en gang å kalle den for en «debatt» – selv noen av de mest politisk engasjerte menneskene jeg kjenner ikke fikk med seg at Grunnloven i det hele tatt skulle endres, og medieoppslag var minimalt.
Derfor fikk de borgerlige partiene lov til å styre debatten på sine egne premisser – premisser som ikke vil anerkjenne politiske kamp, folkelige bevegelser, eller utvidelsen av rettigheter som har kommet etter nittenhundretallets borgerlige bølge.
De borgerlige skjønte hva som sto på spill. Dette var en ny arena for en gammel kamp. Kampen om felleskapet. Kampen om velferdsstaten. Ja, dette var klassekampen, spilt ut på Grunnlovens sider.
Vi hørte argumenter fra Frps Carl I. Hagen og Høyres Michael Tetzschner at økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ikke kan ha noe rettslig virkning – noe som strider mot det som har skjedd overalt i verden. Disse rettighetene – velferdsstatens kjerneverdier – ble beskrevet som «gummirettighetene», «programerklæringer», og «sekundære rettigheter».
Til slutt ble retten til utdanning den eneste økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheten som ble tatt inn i Grunnloven (samt sivile og politiske rettigheter). Rettene til helse, og en tilfredsstillende levestandard (som dekker rettene til mat, vann og bolig), kom ikke inn.
Utover Arbeiderpartiets Jette Christensen var det ingen politikere som høyt og tydelig kjempet mot disse usaklige påstandene. Høyresiden fikk herje i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteens anbefalinger ble deretter nikket gjennom av et stort sett uvitende og uinteressert Storting.
Glimre med sitt fravær
Og det var ikke bare politikerne som var tyste.
Hvor var menneskerettighetsorganisasjonene, og solidaritetsbevegelsene? De var, av veldig gode grunner, ute på gata, og samlet inn penger til menneskerettighetsproblemer i andre land. De anså ikke denne debatten som relevant eller viktig.
Og hvor var fagbevegelsen, og velferdsstatens øvrige beskyttere? De var, av veldig gode grunner, opptatt av tariffoppgjør og andre gjeldende saker. De anså ikke menneskerettighetene som relevante eller viktige.
Slik fikk høyresiden (i hvert fall noen hovedskikkelser på høyresiden) fritt vilt til å fortsette kampen mot velferdsstaten ved å tåkelegge, svartmale og til slutt ødelegge for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Slik ble de få medieoppslagene om endringene dominerte av jurister, og debatten fikk svært innskrenkete juridiske rammer. Nasjonal institusjon for menneskerettigheter måtte kjempe alene for det som burde være selvfølgelig.
Hvordan kan det være at disse grunnleggende rettighetene fremdeles er kontroversielle, og i Norge?
Uheldig eksepsjonalisme
Hvilke umiddelbare praktiske følger har dette? Ingen, bortsett fra at vi har tapt en gedigen og sjelden historisk mulighet, kanskje noe som ikke kan gjengis, til å grunnlovfeste disse grunnleggende behovene.
Men grunnlover handler oftest om symbolisme. Og konklusjonen som lett kan trekkes fra hele episoden er at menneskerettighetene ikke er folkelig forankret i Norge. Derfor sa nesten ingen ifra da det ikke ble forankret i Grunnloven.
Dette sier noe om norsk «eksepsjonalisme». Høyresiden mener Norge ikke trenger disse rettighetene – de gjelder for andre. Men det er klart at venstresiden deler dette synet. Kanskje for andre grunner, men nesten like fullt.
Slik oppstår en situasjon hvor representanter av Norge, om de er diplomater eller aktivister, reiser verden rundt for å fortelle andre stater, andre bevegelser og andre folk hvordan de skal bevare rettigheter og driver politisk kamp – uten å gjøre det samme hjemme. «Do as I say, not as I do», som vi beskriver det i Storbritannia.
Det er ikke typisk norsk å være god, men definitivt typisk norsk å tro man er det. Og å tro er bare det – tro, ikke fakta. Troen overser de som stadig ligger på marginene av den store norske felleskap. Nettopp de som har blitt dårligst behandlet i flertallsdemokratiet. Nettopp de som ville tjent mest fra grunnlovfestede rettigheter.
Men venstresiden, fagbevegelsen og folket må ikke automatisk bry seg om menneskerettighetene bare fordi menneskerettighetsaktivister gjør det. Menneskerettigheter må vise seg å være nyttige; og det er oss, vi som mener menneskerettigheter har noe å tilby, som må bevise deres relevans.
Menneskerettighetene ved en korsvei
Vi som jobber med menneskerettigheter må rett og slett innrømme menneskerettighetenes manglende folkelige forankring, og gjøre noe med det.
En logisk følge av, eller premiss for, denne konklusjonen er at sosiale bevegelser gjenstår som de aller viktigste i politikk. Vi har blitt minnet om det allerede i år – alle som var med på 8. mars, og som bidro til å bekjempe «reservasjonsretten», kan bekrefte det.
Vi som bryr oss om menneskerettighetene må bli bevisst på dette. Veien videre er egentlig å gå veien som allerede har blitt gått – å gjøre rettighetene relevante, reelle, ved å koble dem til nåtidens forhold. Ved å knytte fortidens opparbeidede rettigheter til morgendagens kamper.
Som har blitt skrevet før så er klimakampen den største kommende utfordringen i Norge. Det er i bunn og grunn et spørsmål om folkets livsgrunnlag – hva vi skal leve av etter oljen – og derfor svært rettighetsrelatert.
Det handler om arbeidsplasser; både å gjøre eksisterende arbeidsplasser grønnere, og skape nye, bærekraftige jobber i grønne industrier. Og det handler om solidaritet; at vi som har skapt klimakrisen tar ansvaret for å omstille vår nåværende ødeleggende og ikke-bærekraftige samfunn slik at det forholder seg til naturens grenser.
Det er på tide at menneskerettighetsaktivister og organisasjoner kommer på banen i denne kampen, og de nye alliansene som bygges. For å vise at menneskerettigheter handler om grunnleggende behov, og at disse behovene har et naturlig, økologisk grunnlag. For å snu klimaspørsmål fra en teknisk diskusjon om kutt, karbonlagring og kvoter til en menneskelig diskurs om levebrød, velferd og rettferdighet.
Her kan Grunnloven ennå spille en rolle. To rettigheter som er festede er retten til miljø og retten til arbeid. Og Norges miljørettighet er litt spesiell – det er ikke bare retten til et sunt miljø, men retten til «en natur der produksjonsevne… bevares». Denne lenken til det samfunnsøkonomiske åpner for et næringspolitisk syn; det lar seg koble opp til kampen for grønne industrier og arbeidsplasser, spesielt når vi leser den sammen med retten til arbeid.
Miljørettigheten ble faktisk betydelig forsterket i jubileets endringsprosess – noe som få la merke til da de ble nikket gjennom i Stortinget. Før sto det at myndighetene skulle «give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre» rettigheten – nå står det at de «skal iverksette tiltak» for å gjennomføre den. Dette gjør at retten gir et mye klarere grunnlag for politisk handling.
Disse rettighetene kan spille en rolle som knagger for sosiale bevegelser til å henge sine krav på. Men det er bare begynnelsen av arbeidet som må gjøres for å vise at menneskerettighetene fortjener sin antatte plass som rettferdighetens språk.
Menneskerettighetene står ved en korsvei. Hvis vi vil sørge for at denne ukens mislykkete forsøk på å grunnlovfeste alle rettighetene i Norge ikke skal være et kapittel i fortellingen om menneskerettighetenes sakte retrett mot betydningsløshet må vi ta dem ned fra deres juridiske pidestall, og gi dem tilbake til folket.