Sammenbruddet i landbruksforhandlingene signaliserer en styrt avvikling av det norske landbruket, i regi av de blåeste i den blå regjeringen.
Daværende nestleder i Oslo byråd, Sylvi Listhaug, beskrev i 2010 landbruket som et “kommunistisk system”. Fra en Frp-ers munn er ikke det en positiv beskrivelse. Systemet med landbruksforhandlinger, hvor demokratiske bonde- og småbrukerorganisasjoner forhandler med staten om rammene for sektoren for å skape forutsigbarhet både for matprodusenter og konsumenter, har støtte langt inn i den politiske høyresiden.
Ikke en hvilken som helst vare
Det er nok fordi også mange konservative forstår at mat ikke er noen hvilken som helst vare – den er en av svært få som vi må kunne beskrive som livsviktig – bokstavelig talt. Derfor kan den ikke overlates til et fritt marked, som i dagens internasjonale handelssystem ville innebære en storstilt matimport og en nesten total nedleggelse av norsk landbruk – inkludert mange norske bygder og distrikter. Vi trenger bare å se over grensa til Sverige hvor folketomt det kan bli i store deler av landet dersom det ikke føres en aktiv distriktspolitikk.
Styrte mot brudd
På grunn av manglende støtte i regjering og Storting, må Listhaug likevel forhandle med bøndene, selv om hun helst ville skrotet hele forhandlingsinstituttet. Da er det ikke rart at hun i det lengste forsøker å hindre at forhandlingene blir reelle. Med et tilbud som i realiteten ikke er noe tilbud, 10 prosent av kravet til bondeorganisasjonene, er det åpenbart Listhaugs plan å kjøre mot brudd, og få det gjennom i Stortinget.
Med politikere som lar seg styre av ideologiske skylapper i førersetet, bør Stortinget agere og ta en mer aktiv og selvstendig rolle når det gjelder jordbruksforhandlingene. Politikken som nå føres, har nemlig heller ikke flertall på Stortinget, etter at de mest enøyde markedsliberalistene tapte på Venste-landsmøtet.
Melkekua er halvert
Dessverre har Listhaug ett poeng. Når hun beskriver de siste års landbrukspolitikk som en “seigpining” av næringa, er det ikke en dårlig beskrivelse. Listhaugs forsøk på en styrt avvikling av hele det norske landbruket er dessverre, og åpenbart, et enda verre alternativ.
De siste tiårene har vi dessverre sett en utvikling hvor jordbruksforhandlingene har ført til alt for lave tilskudd til landbruket, noe som har gjort at bøndene har sakket akterut lønnsmessig. I tillegg har mye av lønnsveksten kommet gjennom økte matvarepriser, noe som dessverre har som sekundæreffekt at en del av jordbruksvarene blir valgt bort av forbrukerne. Særlig viktig er det nok at melkeforbruket er halvert på 30 år. Melkekua har vært ryggraden i det desentraliserte norske landbruket.
Såkalte stordriftsfordeler
En tredje alvorlig ting som har skjedd de siste tiårene, er at det i det politiske miljøet har spredt seg en nærmest religiøs tro på at problemene i norsk landbruk kan løses med en storstilt strukturrasjonalisering – den tradisjonelle småskalamodellen skal erstattes av få, men svært store bruk. Denne ideen bryter med all empiri. I boken “En nasjon av kjøtthuer” viser forfatterene Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie at det eneste som gjør de større brukene mer lønnsomme enn de små, er de statlige tilskuddsordningene. I et intervju med lillehammer Byavis, sier Lie at “Staten subsidierer ikke små, ulønnsomme bruk, men i like stor grad store ulønnsomme bruk”. Det bør være et varsko.
Vil ødelegge lokalsamfunn
At stordriftsfordeler har sine begrensinger i norsk landbruk er ikke overraskende for den som kjenner norsk topografi. En oversikt fra Norsk institutt for skog og landskap, viser blant annet at 20 prosent av norske kornarealer ligger på åkerlapper på under 24 dekar. For grasproduksjon er det enda mer spredt – 50 prosent av landets engarealer er spredt på jordstykker på under 18 dekar. Norge er et kupert land. Samtidig er vi et land med mye fjell, og vi har lite dyrka og dyrkbar mark sammenlignet med andre land, og vi kan ikke la være å dyrke arealene som ikke lar seg industrialisere.
Disse enkle fakta gjør regjeringens planer om storstilt strukturrasjonalisering av landbruket til en farlig utopi. På sviktende faglig grunnlag er regjeringa nå på en stø kurs som vil rasere norske bygder. Listhaugs tilbud i jordbruksforhandlingene er enda mer ytterliggående i å skjevfordele til fordel for de aller største brukene. Kombinert med et svært dårlig tilbud er konsekvensene av en slik politikk et enda hurtigere tempo i nedleggingen av gårder rundt i hele landet, noe som igjen innebærer at masse kompetanse forsvinner fra landbruket. Landbruket er fortsatt den økonomiske ryggraden i mange deler av landet, og denne politikken vil dermed ødelegge ikke bare ei hel næring, men lokalsamfunn over hele landet.
En ny Hitra-aksjon
På kort sikt må Stortinget nå ta tilbake kontrollen, og tvinge Listhaug tilbake til forhandlingsbordet med et helt annet og bedre tilbud, men det er skadebegrensning. På lengre sikt må det gjøres et grundig arbeid i å snu den politiske kursen på hele landbruksfeltet. Slik Norge nå en gang ser ut, må staten skyte mer penger direkte inn i næringa, og la også de som driver mindre gårder ta del i kalaset. Da kan vi ha lavere melkepriser, sunnere skjeletter og et levende landbruk over hele Norge. Det kommer ikke til å komme av seg selv. I flere år har mange i landbruksnæringene murret om en ny Hitra-aksjon. Det er kanskje på tide nå. Når det ikke er igjen bønder her i landet, er det for sent.