Foto: illlustrasjonsfoto pixabay.com

VINNER AV RADIKAL PORTALS SKRIVEKONKURRANSE:

Ein gong i veka befann ho seg på eit kursopplegg. Det var ikkje noko ho direkte hadde vald, men ho hadde takka ja da tilbodet kom.

Etter 7 månadar i redusert stilling pga sjukemelding kom eit brev frå NAV. Om ho ville vere med på eit forskningsprosjekt? Tja, jo, kvifor ikkje. Eit gratis kurs. Kurs er fint. Fint å lære nye ting.

Med oppvekst frå den norske bygda var ho gjerne nyfiken. Ho hadde betrakta fugleliv, fjellvegetasjon og fjordspeglar. Lært om bygdedyr og gått i klasse med ungane til bygdeoriginalane. Det var ei tilværing ho fann seg godt tilrette med. Men ho hadde også kjent suget i magen idet nordgående og sørgåande hurtigrute kryssa kvarandre ute i havgapet. Og sett mangoen og pasjonsfrukta innta lokalbutikken. Visst fantes det ei verd der ute.

Når våren kom gjorde far sykkelen hennar klar for ny sesong, medan mor oppmuntra ho til å male fleire gipsfigurar til påske. Bestemor laga bygdas beste vaflar. I skogen stod bestefar og høgg ved. Avisene skreiv at Norge mangla ingeniørar og at for få jenter tok mattefaget inn. Ho tok snart dei allmenne faga med realfagleg retning, med storm og hjarte. Godt var det alt saman. Og snart stod verda for føtene hennar.

Vel framme i nærmaste storby gjekk ho opp trappa til universitetet, for å melde seg til alle slags spanande fag. Ho tok eksamenar i Analyse, Globalisering, Environment og Utvikling. I Rådgjevning, Konseptar og Strategiar og Mixed Models. Med Master i Risikoanalyse og Turbulens og ein doktorgrad i Tidsrekkemodellar, såg alt lyst ut. Snart var ho ute i arbeidslivet.

Velkommen hit, sa dei. Du kan tru det var vanskeleg for oss, så mange dyktige søkjarar. Og tenk, av dei ti beste var det berre kvinner. Det var nestan så vi tenkte vi måtte ta inn ein mann for kjønnsbalansens skuld. Men det får bli neste gong. Velkommen hit! Her er bordet du skal sitte ved. Her er datamaskina du skal få bruke. Velkommen.

Ho kikka seg entusiastisk omkring. Erfarne, dyktige og velrennomerte medarbeidarar sat spredt rundt i rommet mellom grøne planter og vakre kunstverk. Dette skulle nok bli bra. Det stod ikkje på tilliten og ansvaret og snart heller ikkje på rosen og anerkjennelsen. Rart tenkte ho, det kjendes nestan litt for lett.

Ho jobba godt. Mange timar, kvar dag. Det kom nokre barn, dei fekk gå i bydelens barnehage og ho jobba vidare. Om kveldane gav ho alltid det lille ekstra. For å utvikle seg, lære, dele med andre, og kunne vise resultat.

Ho hadde nett avslutta eit kurs i Akademisk skriving. Levert inn eit prosjekt om Fjernmåling. Samla ei ressursgruppe for ein tenketank om Karriere og livsløp. Etter mange lange dagar ved datamaskina hadde ho merka tendensar til den berykta musearma. Men ho hadde greid å halde denne i sjakk. Ho hadde trena. Ho hadde spist økologiske grønsaker og unngått gluten. Og ho hadde vaska håret med naturbalsam.

Brått ein dag sa kroppen stopp. Den kunne ikkje gripe tak, om henne, om dagane. Kunne ikkje puste djupt nok. Kunne berre kjenne etter. Og det kjendes ikkje bra. Tankefull hadde ho besøkt legen for første gong på fleire år, og straks vorte sjukemeldt.

Velkommen hit, sa kurshaldaren. Her skal vi snakke om det å vere tilstades der vi er. Og så skal vi sjå om vi kan få dykk tilbake i jobb. No skal vi alle lukke augo og kjenne etter. Kjenn på føtene dykkar mot golvet. Og kjenn på pusten. Inn går pusten. Og ut att.

Ho hadde gått på yogakurs. På pilates. På qigong. På meditasjonskurs. Lest seg opp på pusteteknikkar. Ho sprang. Gjekk i fjellet. Hadde vener og familie rundt seg. Ho røyka ikkje. Drakk lite. Og ho likte å spele musikk, å lage mat, å sy, å teikne, å skrive, og å sitte og kikke ut i lufta. Dette hadde ho riktignok hatt minimalt med tid til å gjere noko med. Men no, dette, kroppen, vekk.

I over eit halvår hadde ho ikkje kunne jobbe full tid. Ho kom i kategorien langtidssjukemeldt. Ingen forstod heilt kvifor. Ho kunne berre konstatere at kroppen protesterte. Kontorlandskapet stressa opp pulsen. Lange gangar vart mørke sluk. Å sitje stille var tortur. I alt ho gjorde såg ho berre e-postarkiv og kopiark.

Med mindre tid på arbeidet, fekk ho vel fylle tida med andre interesser ho hadde. Men det var ikkje så lett å forsvare dette, tykte ho. Kven var ho til å sitje heime å strikke seg ein genser? Skulle ho plutseleg byrje servere borna heimebaka brød og langtidskokte gryter? Skulle ho stryke sengeklede, reparere holete klede og ha skinnande reine vindauge? Kor samfunnsnyttig var det? Det var vel ikkje akkurat 1960 heller.

Ho tenkte på da ho var barn. Ho hadde vore heime med mor, alle dagane fram til ho byrja på skulen, nokre dagar saman med andre born i nabolaget men mest aleine med mor. I seks år. Sine barn sendte ho barnehagen. Det var praktisk, godt, sosialt utviklande for dei. Når dei kom heim var dei trøytte, og oftast glade. Dei var i barnehagen kvar dag i 4 år. Det vart vel rundt 7000 timar. 7000 timar som ho hadde hatt med mor si. Det var vel ikkje så lett å vite kva som var rett. Men det var no slik det var lagt opp til, no.

Du må ikkje tenkje så mykje, sa dei. Du må heller trene meir. Ho kikka på treningsstudiet ho hadde vore medlem av i to år. Dei svarte og grå maskinene, med inneklemte folk i rosa og blått. Den svette varme lufta. Rekkene av tv-skjermar. Robevegelsane som var så uendeleg langt i frå saltsprut og tjærelukt. Var det dette som var livet anno 2014?

Du som har så skarpt eit hovude, sa dei. Ho hadde aldri tvilt på at ho hadde hovude nok for både universitet, akademia og karrierestigar. Dette hovudet hadde gjeve ho alt ho levde av i dag. Norge treng deg, kvinne, hadde ho høyrd dei seie. Gå den vegen, så er du sikra ei god framtid. Ei slik utdanning vil opne mange dører for deg. Innanfor den tittelen kan du jobbe med mykje spanande og variert.

Ho kikka på arbeidsplassen sin. Bordet, datamaskina, den slitte stolen. Lyden av ventilasjonsapparatet og printaren. Utsikta ut vindauget var ein asfaltflekk med parkerte bilar. Eit grått gårdsrom innramma av kontorbygg i 9 etasjar. Frå tidlege morgontimar lyste det gule lyset frå alle dei 9 etasjane og landskapa bak openbara seg, med rekker på rekker av bord, stolar, datamaskiner og bøygde nakkar. Var dette verkeleg alt?

Du kan vel finne på kreative ting på fritida, sa dei. Byrja strikke? Hekle? Male? Eg kjenner ei som syr vesker. Ho har ein blogg om det ho lagar. Kommersielle aktørar støttar ho, ho tjener faktisk litt på det. Kva med ein blogg?

Ho gløtta på datamaskina. Og på hendene sine. Var det slik det var? For å få lage noko må du blogge om det? Rapportere om det, til allverda? Ho var vel ingen hund. Kva om det ho skulle lage tok meir tid? Kanskje det ikkje var tid til å blogge om det?

Burde ho gå ned i stillingsprosent? Ho kunne få meir tid til å sy sine eigne klede, snekre sine eigne stolar, møte opp på foreldresamtalar, starte barneteatergruppe for skuleklassane og skrive engasjerte avisinnlegg? Ho kunne vere meir mor og meir dotter og dyrke gulerøtter og blomar i hagen?

Ho tenkte på universitetsutdanning og arbeidserfaring. På alle dei som hadde klappa i hendene. På radioen snakka dei om at ein ikkje skal utnytje systemet og at ein ikkje bør jobbe deltid. Om potensialet som ligg i kvinnene, at dei heller må arbeide meir. At dei må innsjå at velfersstaten ikkje går opp om dei ikkje gjev sitt.

Kurshaldaren som skulle lære dei å vere tilstades var ein profesjonelt anerkjent mann i faget, ikledt treningstights. Dei andre deltakarane var alle damer, eldre enn henne og med fine blusar. Nokre hadde lyst hår og fyldige former og lo høgt av alle vitsane til kurshaldaren. Andre var alvorlege og erfarne og hadde mange born. Dei fortalte om det å vere mor og kone og arbeidstakar. Om å vere splitta mellom mange krav. Om å oppgje eigne ønskjer for andre – ønskjer om utdanning og karrierer, om eigentid og skaperglede som det ikkje var plass for. Sjølv visste ho ikkje heilt. Ho hadde gjort alt rett. Fått alt til. Ho burde berre vere lukkeleg.

Ho tenkte på den gongen ho skulle velje linje på vidaregåande skule. Den vage varmen ho hadde kjend for tømrarlinja. Med skrå blikk hadde ho betrakta dei, lutrygga bleike gutar i bukser med lommer for tommestokk og hammer. Dei som ikkje hadde gode nok karakterar. Ho hadde gode nok karakterar, heldigvis. Så ho leste sine allmenne fag, kom inn på universitetet, tok sine masterar på normert tid. Og så? For ho opp til himmelen? Ikkje visste ho. No sat ho her, på eit kurs i å vere tilstades.

Ho tenkte på bestefar i skogen. Han hadde hatt ei veldig fin og stor øks. Og hogd ved som han stabla i stødige stablar. Han hadde bygd vakre konstruksjonar som hadde stabilisert vedmengdane og gjeve dei ly for vér og vind. Ho tenkte på det svette ansiktet hans medan han holdt på, uttrykket i augo som viste at det han gjorde var både viktig og rett. Det gav meining for han.

På kurset lukka dei augo og kjende på pusten og tankestrøymane. I tredje pust byrja ryggen hennar å bøye seg rundt att. Til høgre, venstre, fram og bak, nakken krumma seg i sirklar, føtene tappande mot golvet, hendene med ilingar. Dei pusta inn.

Ho tenkte på samfunnet og systemet. Ho tenkte på vedsekkane som vart seld på landets bensinstasjonar full av bjørk fra Litauen. Stablar på stablar av vedsekkar, transportert frå øst-Europa til Norge. Bleike bjørketre, som lukta gjødsel og dårlege kjemikalier når dei brann i omnen. Aude landsbygder med fattige bønder. Ømme hender og dårlege lønningar. Var det det som gav meining? Global mistrøst?

Ikkje visste ho. Men ho gjekk på byggevarehandelen og kikka på fine arbeidshanskar i lammeskinn og med gode grove tak i. Om dei hadde størrelsen hennar? Nei, så små størrelar hadde dei ikkje i arbeidshanskar. Ho kunne vel prøve på hagesenteret. Jasså. Her var eit territorie kvinna ikkje hadde fått ta del i enno. Irritert tok ho til seg eit par litt for store hanskar. Ei sag. Og ei øks.

Ho for ut i skogen. Felte fine tre og saga i perfekte 30 cm lengder som ho kløyvde i 4 og 6 vakre kubbar. Ho hadde sett korleis bestefar hadde gjort det. Ho høgg, stabla, høgg meir, stabla meir. Seinare, som ho sat og såg ut i lufta i retning vedstabelen, kjente ho korleis hovudet var roleg. Tankane stille. Og hendene, for første gong på lang tid, varme.

Ho tenkte på all tilliten ho hadde fått, rosen, ansvaret. Alle dei gongene folk hadde nikka anerkjennande til ho for noko ho hadde gjort. Alle orda ho hadde skreve, papira ho hadde printa, diagramma og karta ho hadde skissert over organisasjonsutvikling og rådgjevarteam. Og ho tenkte på å hogge ved. At det var det beste i verda.

Var det rett å gå sjukemeldt, når ho var frisk nok til å hogge ved? Ho rådførte seg med rislinga i furutoppane. Var usikker på kva svar ho fekk. Planen var vel i alle fall at ho skulle bli frisk. Bli i stand til å ta del att.

Og pust ut, sa kurshaldaren. Kjenn på magen. Kjenn på hoftene.

Margrethe Aas er 31 år og arbeider som arkitekt. Aas er vinneren av Radikal Portals skrivekonkurranse 2014, Kvinne i Norge i dag.

6 svar på “Kvinna, Norge, 2014”

  1. Jeg var gjest hos en Palestinsk familie påskeaften. De bodde i telt fordi huset deres var revet av de israellske myndighetene. Var gjetere i ordets rette forstand: levde av en geiteflokk som også hadde skjul i et telt.
    Da jeg kom tilbake til USA hørte jen en historie på nyhetene om en bonde som hadde begynt å bruke droner(?) for spre ugressmiddel mer effektivt. Farmen var så stor det var for tidkrevende å saumfare området for å finne hvor ugresset var, men dronene greide det på rekordtid. Mindre gift sprøyting. Mindre arbeid.
    det er jo ikke samme historien, Margrethe, men følelsen var den samme. Det enkle, jordnære, ekte mot et jag etter……….ja hva er det vi jager etter egentlig? Gi meg et geite telt eller en vedstabel

  2. Hatten av !
    Saa dette först i Dagbladet, fortsatte paa Radikal…
    Av norske tekster i media idag er ingenting elegant, intelligent.
    MARGRETHE : Slutt som arkitekt..
    Bruk all din kraft pa aa skrive böker.
    Men dropp kvinnesak-dimensjonen.
    Hvis du vil tjene penger.
    Du har, med litt polering her og der, et gedigent talent.

Kommentarer er stengt.