Ville vi akseptert det hvis en ny religion dukket opp og krevde retten til å skjære i barn. Det er på høy tid at vi avgrenser religionsfriheten og totalforbyr omskjæring av barn.
Det er velkjent at sentrale friheter som ytringsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet, har endret seg over tid. Ytringsfriheten avgrenses for eksempel ytterligere via den nye straffeloven av 2005 med forbud mot sjikanøse ytringer på nett. Pressefriheten er likeledes avgrenset. Det er forbudt å offentliggjøre statshemmeligheter, eller avsløre hvor noen med hemmelig adresse bor. Når det gjelder religionsfrihet, har den i all hovedsak beveget seg mot et liberalt ideal: frihet til å dyrke den guden man ønsker, uten særbehandling av utvalgte religioner. Vi har imidlertid ikke sett den type fornuftig avgrensning som presse- og ytringsfrihet har blitt utsatt for.
Problematiske friheter
Religiøse samfunn kan fortsatt nekte å ansette for eksempel homofile, i strid med lovgivningen som gjelder i samfunnet forøvrig. Religion blir også ansett for relevant i utøvelsen av for eksempel legeyrket, der tro blir brukt som argument for reservasjonsrett. I begge disse eksemplene tilskrives religion definisjonsmakt utover den private sfære, noe som er problematisk av mange grunner. Det mest skrikende behovet for en grenseoppgang av religionsfriheten er imidlertid omskjæring av ikke samtykkekompetente barn.
Vi har lovfestet et forbud mot omskjæring av jenter, men har en regjering som ønsker å bruke det offentlige helsevesenets begrensede ressurser på å sikre «trygg» omskjæring av gutter som ikke selv er samtykkekompetente. Helseministerens begrunnelse er at de som ønsker å få barna omskjært uansett kommer til å gjøre det, at omskjæring har foregått i tusener av år og at hensynet til barna gjør det nødvendig å regulere praksisen. De samme argumentene kunne selvfølgelig vært brukt om omskjæring av jenter, bruk av narkotika, prostitusjon og alt annet med en tradisjonsbundet tilhengerskare.
Dårlig argument
Det at folk kommer til å gjøre noe uansett er et argument som, hvis det ble fulgt til sin naturlige konklusjon, ville ført til totalt bortfall av lovgivning. Vi forbyr for å hindre visse handlinger – det er selve lovens natur. Hvorvidt noen er uenige har i juridisk forstand ingen vekt. Selvsagt vil skadevirkninger kunne reduseres hvis man regulerer det som er forbudt, i stedet for å «tvinge det under jorda». Dette er imidlertid ikke i seg selv et argument. En hvilken som helst forbrytelse ville kunne ha mindre skadevirkninger, gitt at staten forsøkte å redusere «bivirkningene». Innbruddstyver utstyrt med universalnøkler ville gjort mindre skade på boligene de brøt seg inn i. Det betyr ikke at innbrudd burde legaliseres.
I grunnen koker dette ned til den klassiske unnskyldningen «Hvis ikke vi gjør det, kommer bare noen andre til å gjøre det», en forklaring som forsøker å gjøre moralske vurderinger irrelevante ved å late som virkeligheten ikke kan forandres. Det er skammelig umoden argumentasjon.
Også tradisjoner må reguleres
I spørsmålet om omskjæring er det særlig det siste momentet – den tusenårige tradisjonen – som løftes fram som sentral. Etter min mening er det på høy tid at det skilles mellom religionsfrihet og hva man kan kalle tradisjonsfrihet. Det første er retten til å tro og praktisere hvilken som helst religion, det andre er overbevisningen om at hvis noe er tradisjon i en religion, medfører det en rett til særskilte unntak fra gjeldende lover.
Denne ekspansjonen av religionsfrihet med henvisning til tradisjon gjør at det kan fremstå som rimelig å tillate ting som ellers ville blitt forbudt, og som helt uavhengig av religionsfrihet ville blitt slått hardt ned på hvis det dukket opp først i dag. La meg gi et tenkt eksempel.
Bare et snitt i øret
La oss si at jeg får en åpenbaring, starter en religion og får den godkjent av fylkesmannen. Min religion er ganske lik andre monoteistiske religioner, og i likhet med jødedommen og deler av Islam er det også i min religion et krav at barn av kirkens medlemmer skal merkes. Gud er hyrden og de troende er hans flokk, derfor kreves det i min religion at barna skal merkes som et lam på den syvende dag etter fødselen. Ikke noe alvorlig, ikke noe livstruende, bare et snitt i øret som forteller at barnet tilhører Gud. En liten flik av øret er tross alt en lav pris å betale for å sikre barna inntreden i himmelen. Ikke truer det sexlivet heller.
Hvis noen forsøkte å starte en slik religion, ville det blitt et ramaskrik av dimensjoner i Norge, religionsfrihet eller ikke. Det er lite trolig at fylkesmannen ville godkjent en religion med slike ritualer. Alle ville umiddelbart fordømt denne hypotetiske, nystartede religionen.
Lemlesting ikke akseptabelt
Stikkordet her er nystartet. En slik religion ville nemlig skille seg fra etablerte religioner som islam/jødedommen på bare ett vesentlig område – lengden på sin historie. Det at den ene religionen var spekket med tunge tradisjoner, mens den andre, i lovens øyne likeverdige religionen, var ny, ville utgjort hele forskjellen. De som har forsvart jøder og muslimers rett til å drive religionsmotivert kirurgi, ville bli avkledd sine uholdbare argumenter når de nektet å ta stilling eller fordømte min Guds hellige krav om merking av flokken. I det minste håper jeg det. Hvis de som forsvarer omskjæring av gutter mener at en hvilken som helst nystartet religion burde få praktisere lemlesting av barn som en selvfølgelig del av sine ritualer, har de spilt moralsk fallitt. I grunnen mener jeg de allerede har gjort det, men det er forståelig i lys av forvirringen som gjør at enkelte mener tradisjon gir en rett til å få litt «ekstra» religionsfrihet.
Respektløst overfor religiøse
Dette tankeeksperimentet vil utvilsomt bli angrepet av dem som forsvarer omskjæring av gutter, men jeg må innrømme at jeg klarer ikke å se hvilke argumenter som vil være holdbare. Man kan selvfølgelig messe om respekt for tradisjoner, men religionsfrihet er religionsfrihet. Enten har Gud definisjonsmakt eller ikke, enten er min religion like god som din eller ikke. En mer sannsynlig reaksjon er å angripe argumentet ved å kalle det respektløst, ved å påstå at jeg ikke tar inn over meg betydningen religion har for den enkelte. Det vil lyde hult, siden mitt argument er at omskjæring av små guttebarn, i religionsfrihetens navn, innebærer at alle andre religioner også må få lov til å gjøre lignende ting. Samtidig understreker det mitt poeng, nemlig at man må skille mellom religion og tradisjon. En tredje mulighet er at man kan kalle meg antisemitt, og «hitle» debatten totalt.
Krysser akseptable grenser
Når tradisjon gir irreversibel effekt på andre, som ved amputasjon av forhuden, har man krysset grensene for hva et liberalt samfunn kan akseptere. Barnets rett til å beskyttes mot fysiske krenkelser må være absolutt. På samme måte må barnets rett til religionsfrihet veie like tungt som foreldrenes. Å tillate at barnet merkes permanent med tegnet på tilhørighet til foreldrenes religion, er å frata barnet begge disse rettighetene. Risikoen for barnet kommer i tillegg: Uavhengig av om inngrepet utføres på sykehus, vil det alltid innebære en risiko. I Danmark oppstår det komplikasjoner i rundt fem prosent av tilfellene, der utfallet varierer fra mindre infeksjoner, via tap av sensitivitet i kjønnsorganet eller amputasjon av penis, til det endelige beviset på at tradisjonsutvidet religionsfrihet må avgrenses: barnets død som følge av foreldrenes tradisjonelle utøvelse av sin religion.
Diskriminering av kjønn
Hvis man evner å skille mellom religionsfrihet og tradisjonsfrihet, fremstår det som udiskutabelt at disse må behandles ulikt. Religion må reguleres slik at ett menneskes utøvelse ikke fratar et annet menneske retten til frihet fra vilkårlige inngrep. Hvis man tillater omskjæring av gutter, men ikke jenter, diskriminerer man på bakgrunn av kjønn. Hvis man tillater det med henvisning til tradisjon, diskriminerer man mellom eksisterende religioner og nystartede religioner som måtte kreve samme rett. Det er altså ikke «religionsforbud» å forby omskjæring av babyer, det er religionsfrihet – for babyen. Av alle disse grunnene er det på høy tid at vi foretar en fornuftig avgrensning av religionsfriheten og totalforbyr omskjæring av barn.
Det er litt besynderlig å lese innleggene som støtter omskjæring. Rent umiddelbart kan det se ut som de mange henvisningene til medisinske fordeler, der det til stadighet hevdes at omskjæring reduserer HIV-tilfeller med 60 prosent, er gode argumenter. Men de er ikke det. Kenya-rapporten, som ligger til grunn for det nevnte prosent-tallet, er kraftig kritisert for sine metodiske feil. Blant annet tas det ikke høyde for at der er forskjell på seksuelt ansvarlige og seksuelt uansvarlige mennesker. Det kan dermed for menn med kanintendenser være en viss fordel å være omskåret. Argumentet med at omskjæring ikke medfører nedsatt følsomhet faller på sin egen urimelighet; forhuden inneholder en gedigen ansamling «føle-celler» som altså blir kuttet vekk. Forhuden er der for å beskytte penis-hodet og holde det mykt og til dels fuktig. Skjærer en vekk forhuden sier det seg selv at det har konsekvenser. Arrdannelse er for mange et stort problem. Og vi kan fortsette med skadevirkningene, inkludert psykologiske. At voksne folk velger å lemleste seg selv, kan kanskje til en viss grad forsvares ut fra individets frihet, men å kutte i friske småbarn kan jeg ikke se kan forsvares ut fra individets ukrenkelighet. Barnet kan ikke si om det ønsker denne påførte smerten, men viser med all tydelighet at dette er et traume som mange barn aldri kommer over. For å kutte forhuden av på babyer, må en skjære mellom glans og forhud slik at disse skilles. Det høres ikke særlig kjekt ut for meg, for å si det slik. Det hele munner kanskje ut i om menneskerettighetserklæringen også gjelder babyer og små barn; er det virkelig i tråd med individets ukrenkelighet å kutte av deler av babyen – friske og sunne deler som er ment å være der? For meg er svaret opplagt: Individets ukrenkelighet må komme foran både religiøse og sosiale hensyn.