Mangel på trygghet, muligheter og framtidsvisjoner kjennetegner de palestinske flyktningene i Libanons hverdag – samt et utrolig standhaftig håp.
I april 2014 var jeg med til Libanon på en seks dager lang tur sammen med Young Solidarity for Palestine (YSP), en solidaritetsgruppe med palestinske flyktninger i Libanon som drives av elever ved Arbeiderbevegelsens folkehøgskole i Ringsaker. Når dette skrives, er det noen dager siden vi pakket sekkene og forlot Mar Elias flyktningleir for å fly tilbake til Norge.
Det vanlige livet har vendt tilbake, men inntrykkene fra landet og de palestinske flyktningene vi møtte, sitter igjen. Jeg husker det utendørs nettverket av sammenkrøllede strømkabler som hang over gatene. Gatene hvor vi kunne ta en spasertur med kameraet, og før vi ante ordet av det, bli invitert inn på kaffeselskap av en tilfeldig flyktning. Du kan si at selve journalistarbeidet ikke akkurat var en utfordring.
Arbeidsomme som forbys jobb
Jeg husker også samtalene med flyktningene. Gode samtaler – flyktningene var i det minste stødige, og som regel veldig gode i engelsk. Det til tross for at de møter systematisk undertrykkelse fra de libanesiske myndighetene. Palestinerne forbys å ta 72 ulike jobber, deriblant de vanligste i samfunnet. De får ikke lov til å eie hus, ei heller bygge; i de trange, overbefolkede flyktningleirene må de bygge i høyden etter hvert som nye generasjoner blir til, og hvis ingenting endrer seg, vil toppetasjene en dag rase sammen.
Å studere er også vanskelig, ettersom utdanning i Libanon er veldig kostbart. Men viljen er der: i løpet av turen snakker vi med alle slags flyktninger, men noe som går igjen hos de aller fleste er nettopp hvor høyt utdanning holdes. Flyktningene ser en nøkkel i utdanning. Kunnskap er en billett fra elendigheten. Kunnskap gjør dem bevisst på ikke bare sin egen situasjon, men at det finnes en løsning, og at den er verdt å kjempe for.
Flyktningene vi snakker med er blant annet leger, arkitekter, geoingeniører og elektromekanikere. Felles for alle er at de ikke får brukt utdannelsen sin til noe annet enn å prøve å bygge opp flyktningsamfunnet; storsamfunnet får de jo ikke ta del i!
Gjenforent i kaos
Palestinerne vi møter er verdensvante og reflekterte mennesker, helt på tross av å befinne seg i en tilstand som har forholdt seg ganske passiv. Så godt som den eneste forandringen i situasjonen til flyktningene de siste årene kom i form av palestinere fra Syria. Flyktninger i Syria nok en gang sendt på flukt, denne gang fra borgerkrigen der.
Selv om de syriske flyktningene har gjort overbefolkede leirer enda tettere bebodd, holder det palestinske fellesskapet sammen. På et seminar for unge flyktninger om sosialt arbeid, møter vi flyktninger med bakgrunn fra både Libanon og Syria, og de betrakter begge de en gang syrisk-bosatte flyktningene som en berikelse for samfunnet i leirene. Situasjonen for palestinerne i Syria var mye bedre enn i Libanon før borgerkrigen, og ved siden av desperasjon, har de også brakt med seg erfaring fra jobbmarkedet, politikken og sosiale prosjekter.
Veien videre for solidaritetsarbeidet
Flyktningene driver konstruktivt arbeid for å bedre situasjonen for dem selv. De går sammen i sosiale klubber, driver med kunstprosjekter og studiegrupper for å kunne realisere seg selv i ellers veldig tomme dager. De jobber tett sammen med solidaritetsgrupper fra hele verden, og er på samme tid uredde for å kritisere solidaritetsarbeidet selv om tiltakene settes pris på i seg selv. Selv fikk vi i YSP høre at arbeidet vårt bar preg av for lite kontinuitet, og at de årlige gruppene som sendes ned ofte begynte på bar bakke; vi etterspurte informasjon som allerede var samlet inn av tidligere elever ved folkehøgskolen vår. Vi diskuterte også verdien av informasjonsarbeidet, hvor de forståelig nok mente at det måtte mer konkrete prosjekter til. Kanskje dette er lærdom hele solidaritetsbevegelsen kan ta med seg?
Idealister med beina på bakken
Vi har i alle fall tatt det til oss, summen av det hele. Kritikken, de påfølgende diskusjonene, historiene, virkeligheten, i det hele tatt opplevelsen å bo sammen med palestinske flyktninger. Tredjegenerasjonsflyktninger, til og med. Unge mennesker som aldri har vært utenfor Libanon, men som likevel sverger tilknytning til Palestina. På spørsmål om hva ”Palestina” betyr for dem, kan de snakke i lange tider, og de har luftige, abstrakte assosiasjoner så vel som de harde, konkrete. Ord som ”motstand” og ”hjemland” går hånd i hånd med ”samfunnsbygging” og ”statsborgerskap”. Det er idealister vi snakker med, men idealister med beina på bakken – tvunget til å smi sin egen framtid midt i et segregerende samfunn som demmer opp mulighetene for dem.
Og de gjør det med et slikt brennende pågangsmot som ennå kjennes på kroppen, langt unna i trygge Norge. Slikt arbeid er verdt å støtte.