Det er ikke voldtektsofferet, men overgriperen som gjør noe galt. Det må det ikke være noen tvil om.

 

Psykiater Bratlie hevdet at en må gradere straffen for voldtekt avhengig av om det er «sovevoldtekt» eller om det er en overfallsvoldtekt. Førstnevnte er ikke til like stor belastning for den fornærmede, og dessuten hadde mange kvinner funnet hjelp til helbredelse ved selv å anerkjenne og få anerkjennelse for at de selv hadde en del av skylden for overgrepet, mener hun.

Jeg reagerer på selve begrepet «sovevoldtekt».

Jeg skjønner at dette skal beskrive en voldtekt som er begått når offeret sover, og/eller ruset nok til at hun/han ikke våkner av overgrepet. Men å videreføre dette til at «sovevoldtekter» skal ha mindre straff enn overfallsvoldtekter i mørke bakgater, er for meg ubegripelig.
Det er klart at det fins ulike situasjoner rundt voldtekt. Det fins dessverre også et stort antall kreative måter en gjerningsperson kan påtvinge seg sitt offer.

Voldtektsofferet under lupen
De som har blitt utsatt for voldtekt, må få hjelp til å takle det som har skjedd, men som ikke skulle skje. Å være et offer for voldtekt betyr ikke at en er et offer i livet – eller for resten av livet. Voldsutsatte kvinner – og menn – takler en voldtekt ulikt. Slik vi alle takler livet ulikt.
Men det må det aldri være noe tvil om dette; det er et offer og en overgriper. Disse rollene må ikke blandes.

Mange har protestert høylytt etter psykiaterens utsagn, både politikere og kvinneaktivister. Modige kvinner har også gått ut og fortalt om sine «sovevoldtekter». Debatten har gått høyt, mange har kommet med innspill.

Men diskusjonen rundt disse såkalte sovevoldtektene har én ting til felles; de dreier seg om egenskaper ved den voldtatte.

En farlig diskusjon
De minner om scener fra dårlige amerikanske filmer, der voldtektsofferet blir utspurt i rettssalen om «hvor mye» sminke, og «hvor lite» klær hun hadde på.
Fra Italia er den såkalte «jeans-dommen» kjent – der voldtektsmannen først ble frikjent fordi kvinnen gikk i svært trange jeans.
I forbindelse med voldtektsbølgen i Oslo for et par år siden, kom spørsmålet om kvinnene ikke selv var skyld i overgrepene – når de var så dumme å gå hjem alene, midt på natten?

Nå oppfordres det altså igjen til at kvinnen må bevise at hun ikke har bidratt til voldtekten selv. At det ikke var noe hun sa, gjorde, hadde på seg, eller ikke hadde på deg, som kunne oppfattes som en invitasjon til å forgripe seg på henne.

Denne diskusjonen er utrolig farlig.

Fylla gir ikke skylda
For er det slik at en jente, dersom hun blir altfor full på en fest – dermed gir tillatelse til andre til å ha sex med henne når hun sovner?
Er det slik at en kvinne som har klinet, rotet, gjensidig tafset på en gutt hele kvelden – dermed gir tillatelse til at mannen kan gå enda lenger enn de gjorde da hun fortsatt var våken?

Må en full, sovende jente bare forvente at noen utnytter situasjonen og forgriper seg på henne?

Om kvinnens utseende og oppførsel var anstendig «nok», eller om hun lider «nok» i etterkant av overgrepet, må være irrelevant – både for skyldspørsmålet og for straffeutmålingen i voldtektssaker.

Vi må alle kreve at dette slås soleklart fast: Det er ikke voldtektsofferet som gjør noe galt. Det er overgriperen det er noe galt med.

Therese Utgård er både lege, pasient og kristen. Hun er opptatt av pasientretter, og mener at tilgangen til helse og helsetjenester er et gode som må fordeles rettferdig..