Ingenting som forvirrer meg som indignerte «progressive» nasjonalister. I forbindelse med Dalai Lamas besøk, og at regjeringen nektet å be ham til en kopp te, er det mye indignasjon ute og går.
Kronikken som forvirret meg mest er av skrevet av politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle. Noe av innholdet er som forventet: menneskerettigheter er viktig, og Høyre og Arbeiderpartiet er hyklerske bastarder. Greit nok.
Men det er også noen ting som jeg stusser over: “Vårt” nasjonale selvbilde har visst nemlig fått seg en knekk fordi Regjeringen ikke vil møte Dalai Lama, fordi Kina er skikkelig Kina for tiden.
Jeg er jo såpass sprø at jeg ikke gidder ha dårlig samvittighet for det staten gjør; det ville jo vært som å si at den var demokratisk og at folket har avgjørende innflytelse på hva som blir gjennomført av politikk.
Faktisk mener jeg at dersom man har et “nasjonalt selvbilde” må man se til helvete å skjerpe seg. Men la oss si at jeg var en av dem som likte å innbille meg at verdier gjør utslag når staten bestemmer ting. Hvorfor er da ikke mitt “nasjonale selvbilde” allerede i tusen knas?
Jeg mener, tålte det at “vi” (ja, du også!) ikke ga asyl til Edward Snowden (fordi USA er skikkelig Kina for tiden)?
Tålte selvbildet at “vi” er en lyttepost for amerikansk etterretning sin overvåking og av data- og teletrafikk?
Tålte det nasjonale selvbildet at Statoil (les: “vi”) stadig øker pengestrømmen til korrupte og udemokratiske land?
Det må da kanskje ha fått seg en liten knekk da “vi” slapp 600 bomber over Libya men ikke selv bestemte hvor. Og selvfølgelig holder de fleste av oppdragene hemmelig for oss selv. (Hvordan kan det fungere, forresten?)
Motstand mot tyranni og islamisme var vel en ganske stor del av selvbildet “vårt”, var det ikke? Da må “vi” jo ha litt dårlig samvittighet for våpeneksporten til regimer som representerer slike verdier, må vi ikke?
Hvis Regjeringens (sorry, “vårt”) valg om å ikke møte Dalai Lama “krysset en politisk anstendighetsgrense”, hva i helvete hva gjør all den andre politikken vi ikke kunne lese om i valgkampbrosjyrer men likevel, på en eller annen måte, valgte å gjennomføre?
Krever det å ha et “nasjonalt selvbilde” at man til enhver tid sørger for å være såpass uinformert at Regjeringens kalde skulder overfor en kjendisprest fremstår som et historisk fall ned i uanstendighet? Jeg mistenker at selvfølelsen til dem hvis vrangforestillinger om representasjon har fått seg en liten knekk på mirakuløst vis vil leges ganske snart. Da kan de holde hodet i sky frem til neste diplomatiske skandale.