Den virkelige tragedien i Bangladesh er at reformene som skulle hindre at Rana-tragedien kan skje igjen er alt for små og kommer for sent.
For et år siden mistet 1.129 tekstilarbeidere i Bangladesh livet i en av verdenhistoriens verste industrikatastrofer. 2.500 overlevde men er skadet for livet. Mer enn tre hundre er fortsatt savnet.
Tragedien skapte sterke reaksjoner verden over slik at store reformer kom fort på plass, blant annet en avtale om brann- og byggesikkerhet i fabrikker som ble signert av 73 internasjonale merkevareselskaper. Et av selskapene som underskrev var H&M som er en av Bangladeshs største kjøpere av klær – de kjøper for opp mot 2 milliarder dollar hvert år. Avtalen forplikter dem til å inspisere fabrikker og investere i sikkerheten til fabrikker. Avtalen forplikter også disse firmaene til å betale erstatning hvis det skjer katastrofer i fabrikken.
Underleverandører ikke forpliktet
De internasjonale selskapene, som Wal-mart som ikke var med på avtalen, undertegnet en annen avtale om en Allianse for arbeidervern i Bangladesh. Men avtalen gjelder bare de største leverandørene og ikke de andre mindre leverandørene, siden avtalen inneholder et eksplisitt forbud mot «sub-contracting.»
Mens alle de største leverandørene er dekket av avtalene er 80% av de fabrikkene som driver med «sub-contracting» ikke.
Interesseorganisasjoner har også startet kampanjer om å legge press på selskapene for å betale erstatning til de tusener av ofre i Rana-tragedien som frem til i dag ikke har blitt betalt, siden firmaene bare har bidratt med en tredjedel av Rana Donors Trust Fund.
Fra statens side vedtok Bangladeshs parlament endringer i arbeidsretten som skal gjøre det enklere for arbeidere å danne fagforeninger og delta i streik. Endringer forbyr også fabrikker å blokkere utganger og pålegger dem å opprettholde arbeideres sikkerhet.
Sikrer ikke retten til arbeid
Mens disse reformene er nødvendige, synes arbeidsforsker Edward Bearnot fra World Policy Institute at det er alt for lite og for sent.
– Ingen av disse reformene løser det sentrale spørsmålet om arbeidstakeres rett til å beholde jobben sin og sub-contracting, og flere av endringene i loven er mer skadelige enn gunstige for arbeidstakerne.
Mens alle de største leverandørene er dekket av avtalene er 80% av de fabrikkene som driver med «sub-contracting» ikke. Dessuten gjør endringene i arbeidsretten lite for arbeidstakerne som er redd for å miste jobben hvis de blir medlem av fagforeninger og aktivister som organiserer dem enten jages vekk eller trues.
Tekstileiere i parlamentet
Dessverre kan ikke endringene garantere at Rana-tragedien ikke skal skje igjen. I en rapport fra Bangladeshi Garment Workers Federation viste det seg at 10% av parlamentsmedlemmene er medeiere i tekstilbransjen. Til og med eieren av Rana-bygningen, Mohammed Sahed Rana er en lokalpolitiker som er medlem av regjeringspartiet Awami League.
I et land hvor folk er glad bare for å ha jobb og myndigheter og mektige interesser ikke tar arbeidsrettigheter på alvor er det nesten sikkert at slike tragedier vil gjenta seg.
Firmaene har bare bidratt med en tredjedel av Rana Donors Trust Fund.
For at arbeidsrett og arbeidervern skal komme på plass må disse reformene følges med støtte til arbeiderne og deres organisasjoner. Som en bangladeshisk arbeider sa: det er vi (arbeidere) som kan overvåke arbeidsforholdene siden vi er på fabrikken hver dag. Og hvis de viser oss respekt kan alle ting falle på plass – rent drikkevann, tilstrekkelig lønn og ulåste rømningsveier.