De med en agenda mot grupper kamuflerer det som kritikk av kultur eller religion grunnet diskrediteringen av rasisme. Men rasismens ideologi har alltid hatt disse elementene i seg.
Sammenlignet med 1980- og 1990- årene har en økning i fiendtlige handlinger og holdninger overfor muslimer, jøder og rom i Europa preget 2000-tallet (Pew Global Attitudes): På tross av over 60 år med institusjonell oppdragelse i menneskerettigheter og anti-rasisme, er fordommer mot minoriteter i Europa på fremmarsj. Hvorfor?
Det finnes flere svar, et av dem er økt arbeidsledighet. At fortvilelse og uro sammen med manglende tillit til myndigheter øker fremmedfrykt og rasisme vet vi fra flere studier. En annen forklaring er konfliktene i verden der en muslimsk eller jødisk identitet inngår som tydelige elementer, en tredje kan være terror som har skjedd i islams navn. Men det kan også ligge en forklaring i vår forståelse av og dermed evne til gjenkjennelse av fenomenet rasisme.
Rasismens nyanser
Jeg har jobbet en del med hvordan hat eller hets uttrykkes språklig overfor jøder og muslimer, og i dette språket ligger en nøkkel til å forstå hvordan rasismen rasjonaliseres i vår samtid. Rasisme er så diskreditert i Vest-Europa at de som har en bevisst og ideologisk agenda mot muslimer eller jøder vil være opptatt av å samtidig vise avstand til rasisme. I dag gjøres det i stor grad ved å plassere seg selv som deltager i en verdikamp. Mitt poeng i denne teksten er ikke at antisemittisme og anti-muslimske holdninger er sammenfallende med rasisme, men at det finnes eksempler fra begge fenomenene der en rasistisk ideologi, eller et rasistisk argument utgjør en grunnkomponent.
Rasisme er et begrep som betegner forferdelige hendelser og stor urettferdighet opp gjennom tidene – men betyr det at begrepet ikke også beskriver hendelser og holdninger av mindre systematisk art? Den rasistiske ideologiens menneskeforakt vi finner i kolonihistoriens overgrep, slaveriet, apartheid, pogromer og Holocaust er så overveldende at den ikke står i fare for å relativiseres ved bruk av rasisme på fenomener av mindre systematisk og mer hverdagslig art.
Den franske rasismeforskeren Wieviorka (1995), kritiserer en bruk av rasismebegrepet som ikke tar høyde for nivåer, det vil si forskjeller i grad av strukturell rasisme i et samfunn. I denne kritikken bruker han nettopp antisemittisme som eksempel. De som hevder at det går en slags kontinuerlig tråd mellom antisemittiske bemerkninger til Auschwitz har ikke forstått den dyptgående forskjellen mellom det han kaller fragmentert rasisme (rasisme som ikke er del av politiske bevegelser) og rasisme på det politiske og juridiske nivå. I tillegg til grader av rasisme kan vi snakke om former for rasisme: Rasisme er en fleksibel ideologi som kan dukke opp i ulike former og vi kan derfor snakke om historisk spesifikke rasismer.
Rasisme i Norge
I norsk offentlig debatt forholder mange seg til en nokså smal definisjon av rasisme. Rasisme ansees å ha sitt referansepunkt i forestillinger om biologi, oftest uttrykt i form av hudfarge og som derfor forutsetter det vi kan karakterisere som «rasetenkning». Som følge av at rasistiske uttrykk endret seg fra 1970- tallet av ble begreper som «kulturrasisme» eller «nyrasisme» lansert. Disse skulle romme en bredere forståelse der «den andres» kultur og/eller religion er det dominerende tegn på «den andres» ulikhet og ‘underordning’. Altså en Rasisme uten rase. Nå kan det være verdt å nevne at en slik forståelse ikke egentlig er ny da ordet rase kun i en veldig kort historisk periode refererte til genetikk og biologisk vitenskap. Rase har i flere hundre år blitt brukt i europeiske språk som betegnelse på avstamming og slekt, eller på folkegrupper som var avgrensbare på grunn av sitt livssyn og levemåte. Det vil si at religion både i senmiddelalder og moderne tid fremstår som en sentral markør for det som skiller grupper fra hverandre, og som noe som antas å overføres fra generasjon til generasjon. Også nazistenes bruk av begrepet rase refererte til både biologi og svært mytiske forestillinger om folkegrupper. Under den biologiske vitenskapelige rasismens storhetstid var «de andres» underlegenhet betegnet med kulturelle og religiøse komponenter i selvsagt forening med «det farlige arvematerialet».
Bred bruk av rasismebegrepet betyr ikke at alt av fordommer kan kalles rasisme. Følgende tre prinsipper er tilstede i rasismen: 1) Kategorier av mennesker tillegges essensielle og naturgitte negative karaktertrekk. 2) Identiteten til individer (og grupper) reduseres til deres tilhørighet til en slik kategori. 3) Karaktertrekkene gir grunnlag for en symbolsk stigmatisering/underordning eller reel ekskludering, og kategorien oppfattes som umulig å integrere eller assimilere.
Konseptualisering av «de andre»
I forskning på antisemittisme og islamofobi i samtidens Europa er det bemerkelsesverdig få referanser til rasisme til tross for at de tre punktene skissert overfor svært ofte inngår i det som gjerne kalles hat-uttrykk mot jøder og muslimer. Mitt argument er ikke at vi skal begynne å kalle hverken antisemittisme eller islamofobi for rasisme, men at vi skal gjenkjenne rasismen når den inngår i disse. Svært sjelden rettes islamofobi eller antisemettisme mot islam eller jødedom alene, men består i et konglomerat av forestillinger om kultur, etnisitet, folkementalitet osv (selv om religion gjerne utgjør en tydelig markør). Grunnelementet i både antisemittisme og islamofobi består gjerne i å konstruere «jøden» eller «muslimen» som et konsept, det vil si som en representant for en kategori der alle er bærere av ulike naturgitte egenskaper som igjen omtales som underordnet eller barbarisk:
«Ser du ikke mynten på bakken; plukk den opp da – er du en ikke grisk jøde kanskje!» (erfaring fra en skolegård)
«Muslimer er udemokratiske og kvinneundertrykkende. Vold og brutalitet, er det vi vil ha i landet?» (nettkommentar).
Tilbake til spørsmålet i begynnelsen av denne teksten; om hvordan underordning (eller barbarisering) av grupper kan rasjonaliseres slik at det ikke gjenkjennes som rasisme. Når fordommer bygget på grove generaliseringer som bærer i seg prinsippene gjort rede for overfor og samtidig ikke gjenkjennes som rasisme, er ofte følgende retorikk sporbar:
Frihet, identitet og frykt
”Det handler om frihet”. Islamofobi uttrykkes ofte som del av en kamp for frihet. Islamofobien blir en nødvendighet i frihetens navn fordi ”muslimer utstår ikke frihetsverdier.” Tilsvarende eksempler finner vi i antisemittismens historie «de kjenner ikke humanismens frihet», og i en ny form der «jøder» gjøres konseptuelt sammenfallende med Israelsk politikk («Du er Israel, du er morder og må dø» som et jødisk barn ble fortalt i skolegården).
”Det handler om vår identitet”. Når hat-uttrykk også viser til at majoritetskulturen er tilsidesatt og neglisjert av en politisk elite samtidig som den er truet av minoriteten er det en form for legitimering av rasistiske påstander
«De intellektuelles rolle». Historikere, samfunnsdebattanter kjente journalister og anerkjente forlag har spilt en vesentlig rolle i utviklingen av islamofobi og bidratt til nettopp rasjonalisering og legitimering. Antisemittismens historie viser også i hvilken grad tekster fra teologer, opplysningstidens filosofer og vitenskapsmenn har bidratt og legitimert rasistiske stereotypier.
«Frykt». Dette er kanskje den vanligste rasjonaliseringen av rasisme. (Jo sterkere frykten for jødene ble jo mer legitimitet fikk forakten for dem.) Frykt er riktignok en emosjonell tilstand menneskeheten har trengt for å overleve, men dersom varskoene om fare ikke grunner i rasjonelle vurderinger kan frykten i seg selv utgjøre fare, skriver filosofen Martha Nussbaum. Det selvsentrerte i frykten kan føre til at det felleskapet som gjør livet godt ødelegges. Å bidra til fornemmelsen for frykt uten at den er tilstrekkelig begrunnet, er dermed å sette noe på spill. Dette er en viktig innsikt i kampen mot alle former for rasisme.
Hva er egentlig «islamofobi»? Det kunne vært greit å fått definert først.