Den 8. april var en trist dag for kjærligheten. Under Kirkemøtet ble forslaget om å innføre en vigselsliturgi for homofile i Den norske kirke stemt ned; 51 stemte for og 64 mot.
Konsekvensene av denne bestemmelsen er at kvinner og menn som har funnet den store kjærligheten – som har funnet sin bedre halvdel i en av samme kjønn – ikke får lov til å gifte seg i Den norske kirke med sin hjertes utkårede . Avgjørelsen kom en uke etter at Pave Frans, som i 2013 ble hyllet for sine forsonende utspill om homofili, kom med sin uttalelse om at ”Ekteskapet mellom mann og kvinne er i Guds bilde”.
I forbindelse med Pave Frans uttalelse, sa Bård Nylund, leder i Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), til NRK at utsagnet ”stadfester bare at paven har et tradisjonelt syn på ekteskap, og at vi ikke bør ha det store håpet til at han er mer liberal enn han faktisk er”. Jeg er enig med Nylund, for Paven er tross alt katolikk og den katolske kirken befinner seg – etter min personlige mening og erfaring – i en annen tid. Derimot følger Den norske kirken en evangelisk-lutherske tolkningen. For de som ikke husker sin religionsundervisning betyr dette at det norske kirkesamfunnet bygger på den tyske teologen Martin Luthers reformasjon av den katolske kirke fra 1517. Man skulle derfor tro at Norges statskirke ville være en mer liberal kirke enn den katolske. Men så feil kan man ta.
Ingen folkekirke
Sammenlignet med andre katolske land, deriblant mitt hjemland Peru, er Norge et mer liberalt land når det gjelder homofili og homofiles rettigheter. Derfor deler jeg Nylunds skuffelse og sier meg enig i hans uttalelse til NRK om at denne bestemmelsen ”viser at Den norske kirke ikke vil være en folkekirke” og ”ikke tar menneskers verdighet på alvor”. Jeg har selv sett at dette er tilfellet i Latin-Amerika, hvor homofile og lesbiske ikke har muligheten til å leve ut sin kjærlighet som følge av den katolske kirkens sterke posisjon i samfunnet.
Men til tross for at flere ønsker en skilsmisse mellom stat og kirke i Norge, finnes det også her en liten gruppe reaksjonære mennesker som – dessverre – mener tirsdagens bestemmelse var den riktige. Jeg kaller de for reaksjonær, fordi jeg synes det er på tide at Den norske kirke tar ett steg fremover i tid og lytter til de såkalte ”radikale” prestene over hele landet, som nå er oppgitte og frustrerte over Kirkemøtets vedtak (i mine øyne er de ikke radikale, de representerer mennesker med en medmenneskelig forståelse og et menneskesyn som er passende i dagens samfunn). Og jeg sier dessverre, for jeg kan ikke si meg enig i at en bestemmelse som bryter med menneskerettighetene kan være den riktige bestemmelsen – for det er nettopp det jeg mener at denne avgjørelsen gjør.
Tvinges til å diskriminere
Overfor NRK, har Sognepresten i Lofoten, Nils Jøran Riedl, uttrykt at han synes det er ”uverdig at vi må si til folk som er glade i hverandre at, beklager, vi kan ikke gifte dere. De tvinger meg til å diskriminere”(). Også LLH synes det er trist at Kirken har valgt å fortsette forskjellsbehandlingen. Statskanalen kunne meddele at Riedl er så frustrert over Kirkemøtets vedtak at han er villig til å ty til sivil ulydighet og vie homofile par i protest.
Jeg håper flere prester og andre vil slenge seg på, fremfor å melde seg ut – for hva godt gjør det kirken om de overlater kirkens progresjon til de reaksjonære kreftene? Og i tillegg stiller Riedl et viktig spørsmål – hvilke rettsinstans vil gå inn å si at et ekteskap mellom to av samme kjønn er ugyldig? Jeg håper og tror at svaret er ingen, ettersom menneskerettighetene slår fast at diskriminering i forhold til seksuell legning er forbudt. Dette sett opp mot FNs menneskeerklæring artikkel 16, hvor det blant annet står at det er en menneskerett for voksne menn og kvinner å kunne gifte seg og stifte familie uten noen begrensning, og artikkel 18, hvor det blant annet er presisert at enhver har rett til å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom ritualer (vigsel var sist jeg sjekket et religiøst ritual, hvor et par helliggjør ens kjærlighet til hverandre), tolker jeg kirkens bestemmelse som et klart brudd på menneskerettighetene.
Åpent for ulik tolkning
På samme måte som at jeg tolker kirkens vedtak som et brudd på menneskerettighetene, kan man tolke det som står i Bibelen vedrørende homofili og ekteskap ulikt. Bibelen – som alle andre religiøse tekster – er skrevet ut i fra en annen tid og jeg synes det blir for dumt å tolke dens ordlyd bokstavelig i dag. Selv om det finnes håp for at kirken vil si ja til å vie homofile og lesbiske innen fire år, som Stavangerbiskopen Erling Pettersen påpeker, vil denne endringen komme på overtid. Det at til og med forslagene om forbønn for homofile par som først har giftet seg borgerlig – med og uten anerkjennelse av at det finnes to ulike syn i Kirken – ble under Kirkemøtet forkastet, får meg til å lurer på om det kanskje er på tide å vurdere et annet alternativ; nemlig frata kirken vigselsretten inntil homofile pars kjærlighet også kan bli anerkjent av Guds undersåtter. For uansett hva Pave Frans i Vatikanet eller de 64 under Kirkemøtet i Kristiansand som stemte i mot forslaget måtte mene, så synes jeg ikke at en gruppes reaksjonære tolkning av Bibelen skal få lov til å trumfe menneskerettighetene. Jeg tror ei heller at Gud og Jesus hadde ønsket det om de levde i dag.