Er Nord-Norge helt uten håp om vi ikke ofrer naturressursene? Nei. Men da må vi ta et oppgjør med de som later til å representere våre interesser.
De siste årene har vi sett at Nord-norge har blitt gjort om til en gullgruve for noen få politikere og industriherrer. En prosess som ikke bare har kommet sørfra, men også fra politikere valgt inn fra Nordland, Troms og Finnmark, både på rødgrønn og borgerlig side, på lag med eiere av store kystflåter, oljedirektører og andre storkapitalister. Fiskeriministre som Svein Ludvigsen (H), Helga Pedersen (Ap), Lisbeth Berg-Hansen (Ap) og Elisabeth Aspaker (H), alle nordlendinger av fødested, har ført en fiskeripolitikk som har ødelagt for kystflåten. Vi ser nå at den mørkeblå regjeringen ved nevnte Aspaker vil svekke leveringsplikten. I oktober i fjor ble de evigvarende fiskekvotene Ludvigsen innførte dømt ulovlig, heldigvis. Man skal ikke se bort i fra at Høyre og FrP vil gjenninføre privatiseringa av våre felles ressurser, og det står i regjeringsplattformen at det er planen. 20. mars gikk regjeringen ved kommunalminister Jan Tore Sanner inn for sjødumping i Repparfjorden, et prosjekt som truer med å utslette fisket og forgifte havet i en av våre nasjonale laksefjorder, noe de har gjort før på 80-tallet i samme fjord. Fiskeriminister Elisabeth Aspaker hadde ingen invendinger. Flere gruveprosjekter står på trappene i nord, også de til protester fra lokalbefolkninga.
Oljeprovinsen
Konsernsjef i Statoil, Helge Lund, har utropt Nord-Norge som «Den nye oljeprovinsen». Og det er akkurat det som skjer, med hjelp av både dagens mørkeblå regjering og den forrige rødgrønne regjeringen. De gangene det snakkes om Nord-Norge nasjonalt snakkes det om hvordan vi må bore etter mer olje. De tradisjonelle nord-norske næringene, som fiskeri og reindrift, brukes kun for å male et romantisk bilde av regionen. Det reelle engasjementet for å bygge opp en ordentlig industripolitikk, som ivaretar miljøet, skaper arbeidsplasser og tar vare på våre tradisjoner glimter med sitt fravær. Tromsø-ordfører Jens Johan Hjort er veldig interessert i å skape utvikling nordpå, men da dreier det seg nesten kun om å åpne nye forskningssentre og forskningssamarbeid for olje og gass. Kun i løpet av januar og februar i år har Hjort vært med på å åpne to stykker, forsknings- og kompetansesenteret for petroleumsvirksomhet i Arktis, ARCEx og partnerskapet Roald Amundsen Petroleum Research (RamP).
Egoisme
De nord-norske redningsmennene, skulle det være Høyre-folk som Jens Johan Hjort eller kommunikasjonsrådgiver og tidligere Ap-politiker Roger Ingebrigtsen, eller forsåvidt samtlige nord-norske stortingsrepresentanter fra Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet de siste årene, har et evig mantra om at vi må «legge fra oss egoismen og småligheten» og se framover. Men er nordlendingers smålighet, interne kjekling og egoisme det virkelige problemet?
Sannheten er at få er så egoistiske som dem. De virker ikke til å ha noen interesse for regionen utover det å få lansert store prestisjeprosjekter med begrenset effekt for oss som bor her, som vinter-OL eller økt olje-og gassutvinning hvor profitten havner sørpå. Det er landsdelens store problem
Det er helt rett at Nord-Norge har blitt forsømt i norsk politikk i mange år. Men det er ikke nord-norske innbyggeres feil. Det er de politikerne som er valgt inn på Stortinget for oss, det er ordførere, byrådsledere, fylkesordførere, fylkesrådledere og de største bedriftseierne nordpå sin feil. I høy grad har ikke de evnet å se på Nord-Norge som noe annet enn en skattekiste for resten av landet. Og mange av de som snakker om hvordan vår landsdel har blitt forsømt gjennom årenes løp er ikke stort bedre selv.
De fossile ressursene tar slutt en gang. Fiskeriressursene vil også ta slutt om de ikke forvaltes bærekraftig. Vi har gode, langsiktige arbeidsplasser innenfor fiskeri og landbasert industri, men disse blir sakte men sikkert redusert. Det vi trenger, er en reell industripolitikk som tør å verne der verning er fornuftig, og en fiskeripolitikk som ikke gir Røkke alt han vil ha. Det er potensial for nye, grønne arbeidsplasser innen energi fra tidevann og havstrømmer, vindkraft, solenergi, småkraft og bioenergi, grønt reiseliv og naturvern, oljevern, ren mat og grønn transport med mer. Vi kan bygge tog til Tromsø for å skape et grønt transportgrunnlag for næringslivet. Det er slike prestisjeprosjekter vi trenger, og det er her nord-norske politikeres engasjement trengs.