Fra 3D-printing til kommunismen

Bokanmeldelse av Jorun Gulbrandsen, Den skreddersydde skoen og kommunismen. Boken er et prisverdig forsøk på å reaktualisere viktige spørsmål i  sosialistisk tenkning, likevel er den ikke uten problemer.

Bokanmeldelse: Den skreddersydde skoen og kommunismen  (Forlaget Rødt!, 2013)

Således har det vært en historie, men den finnes ikke lenger.
Karl Marx

 

Den skreddersydde skoen er en innføring i spørsmål rundt marxisme og kommunisme. Den er derfor en forenkling, en inngangsport til en mye større litteratur, og det ville være misforstått å kritisere den for å ikke ha alle nyanser. Det viktigste spørsmålet er hvorvidt den gir en enkel og god inngang til sosialistisk tenkning. Til tider er denne anmeldelsen kanskje for pirkete i kritikken, men generelt vil jeg forsøke å unngå å kritisere forenklinger som er nyttige for innføringsformålet.

Metodespørsmålet

Det første som fortjener skryt er bokens valg av tema. Er det mulig – en gang i framtida – å organisere samfunnet på en annen måte? Og kan vi si noe meningsfullt om et slikt samfunn? I en tid der alle fløyer av politikken betrakter kapitalismen som eneste mulige samfunnstype, er dette en verdig oppgave. Samtidig er den selvsagt svært utfordrende.

Beskrivelser av en mulig framtid står særlig overfor to fallgruver: 1) De mangler rot i virkeligheten, blir drømmende og urealiserbare utopier. 2) De bryter ikke tilstrekkelig med det eksisterende, men inkluderer kapitalistiske samfunnsforhold i sin beskrivelse av alternativet til kapitalismen. Disse problemene nevnes ikke av Gulbrandsen. I og for seg er det greit, men anerkjennelse av problemene ville samtidig reist et viktig spørsmål om hvordan en slik beskrivelse bør gjennomføres. Marx’ svar er at diskusjonen bare vil gi mening dersom den er informert av en presis metode. [i] Om sin metode skriver Gulbransen derimot følgende: «Hvordan kan vi si noe om det sosialistiske eller kommunistiske? Jeg gjetter.» (s. 23) Hun har med andre ord ingen metode. I så fall har hun heller ingen måte å løse problemene nevnt ovenfor. Løs spekulasjon – ”gjetting” – er kanskje det fremste kjennetegnet til den utopiske sosialisme Marx brukte et liv på å distansere seg fra.

Det er umulig å gi noen tilfredstillende beskrivelse av denne metoden i en bokanmeldelse, men kort og enkelt kan den oppsummeres i to prinsipper.  1) Kapitalismen har ført til en enorm produktivitetsøkning, et nesten uendelig mangfold av nyoppfinnelser og demokratiske politiske former som skaper potensialet for en annen samfunnstype. Hvilket århundre før kapitalismen «ante at slike produksjonskrefter lå slumrende i det samfunnsmessige arbeids skjød!» 2) Kapitalismens problemer – i form av kriser, systematisk ulikhet, utarming av naturen etc. – gir svaret på spørsmålet: ”Hvorfor kommunisme?”.[ii] Min påstand er at denne metoden danner et fruktbart utgangspunkt for å si noe om alternativer til kapitalismen.

Likevel må det sies at Gulbrandsen i praksis kanskje ikke ligger så langt unna denne metoden. Hun legger tross alt vekt på 3D-printeren som en teknologi som skaper potensialet for en annen samfunnsorganisering. Likevel tror jeg det er problematisk at boken ikke knyttes direkte opp mot en presis metode. Denne uklarheten gjør at Gulbrandsen iblant skriver ting som er uforenelig med nevnte metode, noe som bringer boken i utopisk retning. Overskrifter som «Kapitalismen kan ikke forbedres» og «P-V-P’ er ubrukelig for samfunn» er de mest problematiske. For det første tror jeg det er en lei didaktisk felle å gjøre tingene så enkelt som dette, framstillingen blir mer troverdig av gråtoner. For det andre er det feil. Kapitalismen har blitt reformert til det bedre og P-V-P’ (kapital) har «stått bak» verdenshistoriens mest revolusjonerende sosiale og økonomiske endring. Kapitalismekritikken kan ikke være ensidig negativ, for «om vi ikke skjult i samfunnet fant de materielle produksjonsbetingelser og tilsvarende bytteforhold nødvendige for et klasseløst samfunn, så er alle forsøk på [å oppheve kapitalismen] tåpelige.» (Marx 1973, s. 159)

Dersom vi betrakter den ungarske marxisten Georg Lukács kan vi nevne et siste problem. Han reiste spørsmålet: ”Hva er ortodoks marxisme?” Svaret er at det ikke innebærer ukritisk tilslutning til resultatene av Marx’ undersøkelser, enkeltresultater er uviktige sammenliknet med metoden. I så fall blir Gulbrandsens manglende fokus på metodespørsmålet også problematisk fordi det innebærer en neglisjering av kjernen i Marx’ teoretiske arv.

3D-printeren versus dampvevstolen

Det er interessant at det nettopp er 3D-printeren som er i fokus hos Gulbrandsen. En mer typisk vinkling i marxistisk tenkning har vært at kapitalismens voldsomme produktivitetsvekst gjør det mulig å eliminere fattigdom og økonomiske klasseskiller. Denne bokens fokus er annerledes i at argumentasjonsvekten legges på hvordan ny teknologi gjør det mulig å ”gå fra globalisering til lokalisering” (s. 9). Derfor stilles 3D-printeren – og ikke sentralisert masseproduksjon – i sentrum for diskusjonen.

Snart kan vi gå til IT-senteret, scanne føttene og velge oss en sko. ”Hvorfor forteller jeg om denne skoen i vakkert rosa, hvit, blå, grønn og gul? Det er fordi jeg er interessert i alt som kan hjelpe oss med å lage ting lokalt.” (s. 10). På denne måten kan vi få et samfunn med mindre forurensende transport og mindre kasting. Dette lokale fokuset er ikke uinteressant, og det står mye tankevekkende om 3D-printingens muligheter. Man kan printe proteser, klær og mat – og bruke materialer som spenner fra stål, cellulose og alger til menneskeceller.

Dette er ikke ubetydelig, men i boka går det på bekostning av en diskusjon av mulighetene i den sentraliserte masseproduksjonen. Fokuset på muligheten for mer lokal produksjon går på bekostning av spørsmålet om produktivitet. Når en og samme fabrikk i løpet av en generasjon har halvert bemanningen og mangedoblet produksjonen, så reiser dette åpenbart spørsmålet om rikdommen kan produseres og anvendes i andre former. Ved å ta dette fokuset baseres ikke diskusjonen på en eller annen teknologisk mulighet i framtida, men på en tendens som har vært observerbar siden kapitalismen oppstod.

Politisk økonomi

Mens bokas første (og bærende) del handler om kommunismen og 3D-printeren, dreier annen del seg om såkalt ”politisk økonomi”. Ved å diskutere noen grunnsider ved den kapitalistiske økonomien vil Gulbrandsen svare på hvorfor fattige blir fattige og rike rike. Også denne delen har interessante sider. Mange vil sikkert sette pris på at den teoretiske diskusjonen er illustrert med flere eksempler. Spørsmålet om ”landgrabbing”, der felleseiendom (allmenningen) tilranes av kapitalistiske selskaper, blir nyttig illustrert av et eksempel om Telenor og kirkeparken i Tromsø.[iii] Likevel er det også noen problemer i denne seksjonen som er verdt å nevne.

Gulbrandsen beskriver arbeidslønn som følger: ”Den lønna arbeiderne får, er såvidt det som skal til for at de opprettholder livet til neste lønning.” (s. 60) Hvilken norsk leser kan kjenne seg igjen i dette? Gitt Gulbrandsens generelle fokus på investeringer i Bangladesh og Etiopia får man  inntrykk av at teorien uansett neppe var ment for Europa. Marx’ posisjon i Kapitalen – og den er nok fornuftig – er at arbeidskraftens verdi er historisk og kulturelt betinget (Marx 2005, del 3 s. 182). Arbeideren får betalt til å opprettholde seg, men den engelske arbeideren trenger øl og den franske trenger vin. Av Gulbrandsen får man inntrykk av at arbeidslønna må være et eksistensminimum.

For det andre skiller hun ikke særlig klart mellom lønnsarbeid og slaveri: ”Lønnsslaveriet ser penere ut, men det er like fullt en type slaveri.” (s. 63) Den jevne leser vil sikkert mene at skillet mellom det å fritt inngå en arbeidskontrakt og at man eies som et simpelt redskap ikke er uvesentlig. Denne intuisjonen er utvilsomt riktig ettersom dette skillet har enorm historisk betydning.

For det tredje tas det noe lett på forholdet mellom politisk og økonomisk makt: ”kapitalistene tar land”, ”statene deres lager de lovene kapitalistene trenger” (s. 52-53). Er ikke staten i kapitalismen ”hevet over” klassene, og er ikke dette grunnen til at vi har kunnet oppnå velferdsstaten? Jeg kan også tenke meg at mange lesere har denne reaksjonen – og det er heller ikke uforståelig. Gulbrandsen har rett i at staten spiller en viktig rolle i å opprettholde kapitalismen, men hun hinter ikke engang til en forklaring av hvordan og hvorfor dette foregår.[iv]

Beskrivelsen av lønnsarbeid, av forholdet mellom politisk og økonomisk makt, og av arbeidslønna har – som vi ser – det fellestrekk at de virker urimelige i møtet med den norske kapitalismen. Det er problematisk for en innledning rettet mot norsk ungdom.

Et vanskelig terreng

Boken går et skritt i å gjenopprette en viktig Marx-inspirert debatt om kommunisme og politisk økonomi. Som sådan er det et initiativ som fortjener applaus. På den andre siden er prosjektet vanskelig, og som vi har sett er ikke dette bidraget uten problemer. Likevel er den innsatsen verdt dersom den leder til at slike spørsmål diskuteres på ny i det ganske land.

Noter

Litteratur

Hudis, Peter. Marx’s Concept of the Alternative to Capitalism. Chicago: Haymarket Books, 2013.

Jessop, Bob. State Theory: Putting the Capitalist State in Its Place. Cambridge: Polity, 1990.

Ollman, Bertell. Dance of The Dialecitc – Steps in Marx’s Method. Chicago: University of Illinois Press, 2003.

Pepperell, Nicole. Disassembling Capital. Phd diss: RMIT University, 2010.

Postone, Moishe. Time, Labour and Social Domination. Cambridge: Cambridge University Press, 1993.

Marx, Karl. Gründrisse. New York: Random House, 1973.

—. Kapitalen: Kritikk av den politiske økonomien – Første bind. Oslo: Oktober, 2005.