Turismeutviklingen langs kysten i Nicaragua går på bekostning av jordrettighetene de fattigste i landet fikk etter revolusjonen.
Den revolusjonære jordreformen i Nicaragua resulterte i en ny gruppe jordeiere, som de senere årene har solgt sine jordstykker til utenlandske entreprenører. Disse entreprenørene har oppdaget den nicaraguanske ”Smaragdkysten”. Utviklingen av turisme-og fritidseiendommer langs Stillehavskysten i Nicaragua følger et mønster som minner om utviklingen i andre deler av Sentral-Amerika de siste årene. I mange tilfeller har turisme-og eiendomsbasert utvikling skjedd på grunnlag av akkumulering ved fordriving. Med andre ord har det dreid seg om tilegnelse av land som fortsatt var i bøndenes hender, og som hadde viktige sosiale funksjoner.
Revolusjonær jordreform i revers
Sandinista-revolusjonen var et oppgjør med den skjeve jordfordelingen i Nicaragua. I 1978 utgjorde privat eiendom av jord 96 prosent av landets areal, mens tallet i 1990 var 54 prosent. Jordreformen fra 1980 var et svar fra Sandinista- regjeringen på bøndenes jordkrav. Reformen var basert på ekspropriasjon av eiendommen til den tidligere diktatoren, Anastasio Somoza, samt på inndragning av ledig eiendom. Sandinista-regjeringen foretrakk kollektive former for eiendomsrett til jord. Hovedmålet var å omstrukturere eiendomsrettigheter til jord til landbruksproduksjonskooperativer.
Mellom 1979 og 1990 dro mer enn hundre tusen familier nytte av omstruktureringen av eiendomsrettighetene. Slik ble nærmere 80 prosent av bøndenes jordkrav dekket. Imidlertid snudde de liberale regjeringene på 1990-tallet den revolusjonære jordreformen. På 2000-tallet hadde jord blitt konsentrert på nytt i private hender (84 prosent av Nicaraguas landareal). Jordfordelingen i Nicaragua er igjen skjev, eiendomsrettighetene er ustabile, og jordkonflikter er fremtredende.
De senere årene har turisme- og eiendomsbasert utvikling blitt viktig i Nicaragua som middel for å øke inntekter til staten, og som en strategi for å utvikle distriktene i landet. Fra 2004 har turismelovgivning og offentlige praksiser i Nicaragua blitt rettet mot å tiltrekke private aktørers investeringer. Daniel Ortegas regjering ser på private aktører som den grunnleggende murstein for utvikling av turismesektoren. Slik har myndighetene i Nicaragua åpnet dørene for at jord langs kysten blir en råvare som skal selges i et åpent og lite regulert marked, mens den sosiale funksjon av jord er blitt nedtonet.
Med økt turisme i kystområdene ser man nå en økning i tomtepriser og en tilstrømning av nye beboere. Man ser også begynnelsen på en prosess av ”elitisering” knyttet til jord. Stedene blir forvandlet i interesse av kapitalakkumulasjon og for å møte kravene til mer velstående grupper i det globale samfunnet, og ikke basert på behovene til lokalbefolkningen. Disse prosessene blir en stadig viktigere faktor i sammenheng med usikre og ujevne eiendomsrettigheter til jord i Nicaragua, og i den bredere sammenheng av et globalt jordran. Dette betyr at flere nicaraguanske bønder i møte med det turisme-og eiendomsrelaterte kappløpet, er nødt til å navigere gjennom et landskap av ulikhet, fattigdom, mangel eller ulik håndheving av rettigheter, maktovergrep og bruk av vold. Så lenge turismen fortsetter å utvikle seg i et hurtig tempo, styrt av de mektigste aktørenes interesser, er det mye på spill for folk i lokalsamfunnene langs Stillehavskysten i Nicaragua.
Fra bønder og fiskere til båtførere
For tiden er Tolakommunen langs Stillehavskysten i Nicaragua den viktigste for myndighetenes satsing. Lokale og utenlandske entreprenører som er interessert i å utvikle turisme- og fritidseiendommer i området satser også sterkt på Tola. Private aktører har faktisk kjøpt så mye som 15,000 hektar jord til turisteiendommer langs kysten i Nicaragua i senere år. Mer jord har blitt solgt til turistformål enn til afrikanske palme- eller sukkerrørplantasjer, som etter turisme er de to viktigste aktivitetene som krever jord i landet. Mange av Tolas strender er nå ikke lenger åpne for allmennheten. Deler av lokalbefolkningen opplever derfor større vanskeligheter med å gjennomføre sine daglige aktiviteter, som småskalafiske, eller andre former for opphold på strendene.
Det lille samfunnet Playa Gigante befinner seg i øyet av stormen, og raske endringer skjer der med den enorme turisme-og eiendomsutviklingen. Playa Gigante er bebodd av noen få familier, som til sammen utgjør ca. 480 personer. De viktigste inntektskildene for disse familiene har tradisjonelt vært småskalafiske og småbruk, men nå også i økende grad turisme. De senere årene har Gigante og dens nærliggende områder blitt et populært reisemål for utenlandske turister, hovedsakelig surfere, men også pensjonerte nord-amerikanerne og kanadiere, samt rike turister fra andre land i regionen. Det er nå flere utenlandskeide bedrifter og strandrestauranter i Gigante, og en økende tilstrømning av utlendinger. Det er også flere store luksushotellprosjekter under utvikling i området, som raskt forandrer det sosiale og fysiske landskapet i regionen. Blant de viktigste aktørene i området er en av de mektigste familiene i Nicaragua, Pellasfamilien, som utvikler et luksushotell i området. Turismen omformer dagliglivet til mange av lokalbefolkningen i Gigante. Mange av fiskerne jobber nå som båtførere for surfersekspedisjoner og sportsfisketurer. Deler av lokalbefolkningen har også begynt å jobbe for turiststedene i området, de jobber i surfeleire, og restauranter, gjør jobber som rengjøring, klesvask og bartending, eller arbeider i kjøkkenene. Få av dem klarer å få lederstillinger eller andre høyere betalte jobber som pleier å gå til utlendinger eller nicaraguanere med universitetsutdannelse.
Vannmangel
En fremvoksende mektig aktør i Gigante er en turoperatør som eies av familien til en av Nicaraguas mest kjente revolusjonære helter – Edén Pastora eller Comandante Cero – som nå er forretningsmann. Mange av de unge mennene i landsbyen jobber allerede for selskapet, eller ønsker å gjøre det, tiltrukket av ideen om en vanlig lønnsslipp, om å lære engelsk, og om bonuser som klær, klokker, og iPhoner. Selskapet har en stadig større tilstedeværelse i byen, og hovedkontoret inntar allerede mye av stranden med sin store flåte av båter. Et alarmerende problem er imidlertid selskapets intense bruk av vann, som for det meste anvendes for å holde utstyret rent. Dette resulterer i at de offentlige og kollektive vannbrønnene tørker ut i den tørre sesongen. Bruk av vann er i stor grad uregulert, og man kan bare lure på hvor vanskelig det blir å få vann for lokalbefolkning, når store golfbaner, nå under bygging, i fremtiden skal holdes grønne året rundt.
Jordkonflikter
Før 1979 eide diktatoren Anastasio Somoza, sammen med den tidligere president i den nicaraguanske kongressen, Cornelio Hüeck, enorme mengder av jord i sørlige Tola. Området, som nå er kjent som Gigante, var en del av Somozas private eiendommer, kalt finca Güiscoyol, og var hovedsakelig brukt til kvegdrift. Gjennom 1980-tallets jordreform ble ca. 846 hektar land omfordelt til en gruppe av jordløse bønder fra Tola og deres familier. På midten av 1980-tallet begynte disse bøndene, samlet i det ”Pedro Joaquín Chamorro landbrukskooperativet”, å bosette seg i området. I 1994 fikk kooperativmedlemmer endelig det offisielle skjøte. Etter dette kunne kooperativmedlemmer starte prosessen med å individualisere sine jordrettigheter, og få sine individuelle skjøte, som imidlertid ikke kom uten komplikasjoner. I likhet med andre deler av Nicaragua, har Gigante og dens nærliggende områder hatt sin andel av landkonflikter.
I og rundt Gigante har konfliktene stort sett funnet sted mellom turismeutviklere, tidligere militærmedlemmer (Sandinista og Contra), tidligere medlemmer av Pedro Joaquín Chamorrokooperativet, staten og andre lokale innbyggere. Konfliktene har blant annet dreid seg om motstridende eiendomskrav, maktmisbruk og korrupsjon, forfalskede skjøte, okkupasjon, utkastelser, og til og med skuddvekslinger. Hæren har blitt sendt til område for å kontrollere uroet. En av de mest fremtredende konfliktene i Gigante er den pågående kampen om Playa Amarillo, som av mange regnes som den mest ettertraktede stranden i Tola, om ikke i hele Nicaragua. Denne konflikten involverer tidligere medlemmer av Sandinistahæren og private investorer. En annen konflikt dreier seg om Arenas Bay, og utspiller seg mellom en gruppe av investorer og medlemmer av Pedro Joaquín Chamorrokooperative. Denne konflikten har resultert i at deler av den kollektive eiendommen har blitt tilranet fra ulike kooperativmedlemmer. Begge disse konfliktene viser den enorme kompleksiteten rundt de uhyre usikre eiendomsrettighetene til jord i Nicaragua. Usikkerheten blir forsterket av den raske utviklingen av turisme i området, og den påfølgende verdiøkningen på jord langs kysten.
Videre utfordringer: fattigdom og turisme
Til tross for fremskritt de senere årene og til tross for at de økonomiske utsiktene ser lovende ut, er fortsatt Nicaragua et av de fattigste landene i Mellom-Amerika. Selv om den har vært stadig fallende de siste årene, er fattigdommen fortsatt høy, og nesten halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Fattigdommen blir ytterligere forverret av at landets økonomiske ressurser forblir svært ujevnt fordelt.
Turismen i Nicaragua er et nytt fenomen, og for tiden fylt av entusiasme, men det er også tegn til voksende problemer. Turisme tiltrekker seg uønskede biprodukter som narkotika, prostitusjon og kriminalitet. I en tid med økte muligheter for kommunikasjon, kan utviklingen av et turistmål i periferien, som en gang kunne ta flere tiår, nå skje i løpet av bare noen få år. Turismerelatert jordran forverrer det nåværende mønsteret av ulike og usikre eiendomsrettigheter til jord, og selv om turismen kan føre til enkelte jobbmuligheter for lokalbefolkningen, gjenstår det å se om deres livsgrunnlag og inntekt forbedres vesentlig.
