Sjøl om angrepene på havnearbeiderne i Norge er massive, skal kampen vinnes. Men det krever styrke og vilje hos de streikende, og massiv sympati og støtte fra norsk fagbevegelse.
Risavika Terminal utenfor Stavanger har vært boikottet i snart fem måneder, bedriften nekter å undertegne tariffavtale for havnearbeid. Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) startet boikotten av bedriften 1. november 2013, og tok ut havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen i sympatistreik en måned seinere.
Denne konflikten er i norsk sammenheng langvarig. Det blir derfor mulighet å vise solidaritet og støtte på Youngstorget i Oslo lørdag 5. april. Sjekk facebooksida for arrangementet, Stormønstring for havnearbeiderne.
Mer enn en strid om tariffavtale
Konflikten i havne-Norge utviklet seg fra en helt vanlig tariffkamp til en kamp om så mye mer:
- Arbeidsgiverne og NHO vil ha bort havnearbeidernes fortrinnsrett og fjerne hele ILO-konvensjon 137 som sikrer dem arbeid (se forklaring under).
- NHO vil gjøre tariffavtalene de er en del (og undertegna for mindre enn to år siden) ulovlig
- Bedriftsforbundet angriper Transportarbeiderforbundet for menneskerettsbrudd fordi havnearbeiderne er godt organisert og har høy organisasjonsgrad. Bedriftsforbundet tapte nylig i Drammen tingrett.
- Arbeidsgiverne undergraver havnearbeidernes arbeidsforhold og arbeidsmiljø (særlig i Oslo er dette avslørt gjennom en mer enn et år gammelt strateginotat i Oslo havn).
Kampen i havne-Norge er altså langt mer enn en vanlig strid om tariffavtale, derfor har også fagbevegelsen på alle nivå gitt uforbeholden og kraftfull støtte til havnearbeidernes og Transportarbeiderforbundets kamp. Om ikke havnearbeiderne vinner denne kampen, vil hele fagbevegelsen bli satt tilbake.
Retten til havnearbeid
Havnearbeiderne i Norge og mange andre land er sikret en fortrinnsrett til arbeidet med å losse og laste skip gjennom en konvensjon vedtatt av den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen (ILO), som er en FN-organisasjon. Konvensjonen 137 ble vedtatt i 1973, ratifisert i Norge året etter og trådte i kraft i 1975. Konvensjonen har som målsetting å skjerme og sikre havnearbeiderne en sikker og forutsigbar inntekt. For arbeidskjøperne er konvensjonen en rød klut, og må bort. For arbeiderklassen må den forsvares.
Konvensjonen gjelder for dem som har arbeid som sin viktigste årlige inntekt. Artikkel 3.2 i konvensjonen slår fast at registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid. I Norge er fortrinnsretten en del av tariffavtalen mellom Transportarbeiderforbundet og NHO, og arbeidet i havnene er organisert gjennom et samarbeidsorgan der havnearbeiderne er fast ansatt.
Styrkeprøven i Risavika
Ledelsen ved Risavika Terminal ønsker ikke tariffavtale fordi lossinga og lastinga av skip er for dyrt, hevder de. De vil bruke sjøfolk til en billig penge (eller helst gratis) til denne jobben, dermed blir det mer penger igjen til eierne, som står sterkere i konkurranse med de andre havnene i nærheten.
Samtidig som Risavika Terminal i snart fem måneder har sagt at boikotten til Transportarbeiderforbundet ikke har hatt innvirkning på skipsanløp eller økonomiske konsekvenser, har nå selskapet bedt om en redningspakke på 50 millioner kroner fra staten. I Stavanger Aftenblad 26. februar skylder direktøren på at selskapet taper i konkurransen med billig veitransport, en underlig påstand. I Risavika håndteres skipene billigere enn i havner (ifølge ledelsen) med «dyre» bryggesjauere på tariffavtale. Havner som Kristiansand og Oslo har hatt vekst i den samme perioden. Kanskje det beste for Risavika Terminal vil være å inngå tariffavtale – raskt.
Streikebryteri i Tromsø
Fra 7. desember i fjor har havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen vært i sympatistreik til støtte for tariffavtale i Risavika. Siden den gang er bryggesjauerne i Nord-Norges største by utestengt fra havneområdet, og selskapet Nor Lines bruker daglig streikebrytere for å losse og laste skipene i denne lovlige arbeidskampen. Dette er totalt uakseptabelt.
Streikebryteriet undergraver det viktigste våpenet arbeidsfolk har for å forsvare sine faglige rettigheter, som tariffavtale og lønns- og arbeidsforhold. Streikebrytere benyttes bevisst for å oppnå sine mål; å få organiserte og registrerte havnearbeidere ut av norske havner og få fjernet den fortrinnsretten havnearbeiderne er sikret gjennom ILO-konvensjon 137. Nor Lines er et selskap som har stilt seg i spissen for å få dette gjennomført langs hele norskekysten.
Strid i Oslo
I Oslo havn er tariffavtalen på plass, men stadige utspill mot bryggesjauerne fra maktpersoner i havna føyer seg inn i rekka av angrep mot hele yrkesgruppa. Bernt Stilluf Karlsen, styrelederen i Oslo havn KF, er den som har stått i fronten for angrepene på havnearbeiderne i Oslo i lang tid. Karlsen har aldri lagt skjul på at bryggesjauerne skal bort.
Målet for angrepene er å få bort den fortrinnsretten som de registrerte havnearbeiderne har til lossing og lasting av skip i norske havner. I Oslo har angrepene tatt mange former. Det startet med oppslagene i norske medier på våren i fjor, med påstanden om at havnearbeiderne i Oslo hadde «verdens dyreste lunsj». Bløffene fortsatte utover sommeren og høsten 2013. Stilluf Karlsen kunne fortelle at havnearbeiderne knapt var på jobben og tjente svært godt. 605 000 kroner hadde de i gjennomsnitt i årslønn, og ikke jobba de mer enn 28,5 timer i uka. At dette er en bløff, er lett å sjekke opp mot den tarifferte timelønna i 2012 som var på kr. 166,63. Havnearbeiderne har ikke lokale lønnsforhandlinger, så det er den faktiske timelønna i bransjen. Det førte da også til at havnearbeiderne fikk lavlønnstillegg ved mellomoppgjøret i fjor, fordi de lå under 90 prosent av industriarbeidernes gjennomsnittslønn. At havnearbeiderne tjener mer i årslønn enn tariffavtalen tilsier, har sin årsak i at de jobber til alle døgnets tider, samt lørdag og søndag. Og sjølsagt har de tillegg for all ubekvem arbeidstid.
Planlagte angrep
I desember i fjor ble det avslørt et hemmelig dokument vedtatt i styret i Oslo havn ett år tidligere. Der kommer det fram at målet til ledelsen i havna var å fjerne tariffavtalen for losse- og lastearbeid, og få bort fortrinnsretten og havnearbeiderne. Her lå blant annet konkrete planer om å redusere arbeidsmengden for havnearbeiderne. Provokasjoner mot bryggesjauerne ble satt i system.
Da Bernt Stilluf Karlsen gikk ut i Dagens Næringsliv 28. november i fjor og hevda det var gamle kommunister som sto bak striden i norske havner, falt mye på plass. Sjefene hadde ingen skrupler med å oppnå målene sine: Fagforeningsknusing og sosial dumping.
At det dreier seg om fagforeningsknusing og sosial dumping, dokumenteres i et notat fra havnedirektøren. Havnedirektør Anne Sigrid Hamran skriver at sentrale parter som havnestyret, NHO og Dampskipsekspeditørenes forening (arbeidsgivere i Oslo havn) må utarbeide en felles strategi. Konklusjonen til havnedirektøren er at «gjeldende tariffavtaler og arbeidsordninger for bryggearbeiderne er et av de største problemene for kontinuerlig drift på terminalene i dag.» Ikke rart at notatet er unntatt offentliggjøring.
Arbeidskjøperne lar ingenting være uprøvd i striden i havne-Norge. NHO har stevnet Norge inn for ESA fordi de mener tariffavtalens bestemmelser om fortrinnsrett til havnearbeid er i strid med den frie etableringsrett i EØS-avtalen. NHO vil ha hjelp av EU for å få bort en tariffavtale de sjøl er part i, og som de seinest i 2012 fornyet med Transportarbeiderforbundet.
Kampen skal vinnes
Sjøl om angrepene på havnearbeiderne i Norge er massive fra en samlet makt i havnenorge, kan kampen vinnes. Men det krever styrke og vilje hos de streikende, massiv sympati og støtte fra norsk fagbevegelse, og ikke minst en internasjonal støtte som får motkreftene våre til å tenke seg om.
Dette er en kamp arbeidsfolk i Norge ikke har råd til å tape! Havnearbeiderne viser vei, og resten av fagbevegelsen må stille opp!
Vis derfor din solidaritet og støtte ved å stille opp på Youngstorget i Oslo lørdag 5. april.
Følg havnekampen fra dag til dag, og gi din solidariske støtte på Facebook.