Menneskerettigheter, grunnlov og juss er kanskje ikke det vanlige språket til venstresiden og fagbevegelsen. Men av og til kan de være mektige redskaper for menneskeverd og velferd.
Uansett ryktene som av og til spres gjennom internett, er det usant at året 2014 ble besøkt i «Tilbake til fremtiden». «Hoverboards» er også, så langt, teknologisk umulig. Beklager.
Men i Norge får vi likevel oppleve en slags tidsreise i år – Grunnlovsjubileet. Ja, det er nok bitte lite grann mer kjedelig enn den omvendte tidsreisen i eventyret til Marty McFly. Og dere nordmenn er kanskje litt mette av Grunnloven. Dere feirer jo den hvert eneste år; at det nå er 200 år siden den ble inngått er vel ikke så spesielt.
Tilbake til fortiden
Som en utlending er det vel mer fascinerende for meg, spesielt ettersom jeg kommer fra et land som på en eller en annen måte klarer seg (vel, dét kan diskuteres) uten noen grunnlov. Og som en politisk geek er det et interessant tankeeksperiment – hva ville jeg gjort på Eidsvoll, 16. mai 1814? Det er nesten som å omsette John Rawls sin «opprinnelige posisjon» i praksis.
Problemet (eller ett av dem) med Rawls sin teori er at ingen kommer til sånne posisjoner uten premisser. Alle er produkter av tiden og stedet de vokser opp og lever i. Det er like urettferdig å forvente at Sverdrup og de andre kunne se for seg alt som skulle skje i fremtiden, som det ville vært for Sverdrup og hans kollegaer til å forvente at dokumentet de vedtok skulle gjelde evig. Grunnloven kunne aldri være perfekt. Derfor kan den endres.
Har samfunnets kjerneverdier endret seg siden 1814, og trengs det en endring for å gjenspeile dette? Det finnes i hvert fall flere som mener det, og derfor skal grunnlovsendringer diskuteres i dette jubileumsåret – selv om ganske få har fått med seg at en så potensielt alvorlig prosess allerede er langt i gang. Blant endringene er at menneskerettighetene skal inn i Grunnloven.
Menneskerettigheter inn i Grunnloven
Fantastisk – det er på tide, ikke sant? Men det er litt mer komplisert enn bare det.
For det første finnes det allerede en del menneskerettigheter i grunnloven. De sivile og politiske (SP) rettighetene som står i kjernen av Grunnloven, som stemmeretten og ytringsfrihet, har gått fra å være de borgerlige rettighetene som ble krevd i Europa og Amerika etter den franske revolusjonen til å være menneskerettigheter for alle, i hele verden. Nyere rettigheter, som de økonomiske, sosiale og kulturelle (ØSK) rettighetene, inkludert retten til arbeid, og retten til et sunt miljø, har blitt lagt til Grunnloven i senere år.
Likevel finnes det mange ØSK-rettigheter, inkludert rett til utdanning og tilfredsstillende levestandard (som omfatter mat, vann, klær og bolig), samt for eksempel barns rettigheter, som ikke har blitt grunnlovfestet. Så her er det snakk om å ta inn de som av en eller en annen grunn fortsatt står utenfor. Disse er menneskerettigheter som Norge har forpliktet seg til i flere konvensjoner som har utdypet Verdenserklæringen etter 1948.
Hvorfor er det problematisk å grunnlovfeste eksisterende forpliktelse? Spør for eksempel Carl I. Hagen, som var den eneste i Stortingsutvalget om grunnlovsendringene som tok dissens fra å grunnlovfeste ØSK-rettighetene som gjenstår utenfor. Og dette i et ikke veldig radikalt utvalg, som hadde Høyremann Inge Lønning som leder. Likevel finnes det fraksjoner i mange partier som er i tvil om ØSK-rettighetenes grunnlovfesting.
ØSK-rettighetene omfatter rettene til arbeid, utdanning, helse, en tilfredsstillende levestandard og kulturliv, blant andre – med andre ord, rettigheter som danner grunnlaget for velferdsstaten. Hvordan går det an å være imot dem?
Rettsliggjøring av politikken
Det finnes en viss bekymring for «rettsliggjøring» – at disse rettighetene tas ut av den demokratiske, politiske sfæren, og overføres til dommerne. Noen synes at ØSK-rettighetene rett og slett ikke egner seg til juridiske prosesser, i kontrast til SP-rettighetene. De krever ressurser i mye større grad enn SP-rettighetene, er argumentet, og domstoler skal ikke ta beslutningene om ressurs- og fordelingsspørsmål vekk fra de folkevalgte i Stortinget.
Jeg forstår denne bekymringen, men mener den er overdrevet. I land der ØSK-rettighetene har blitt tatt inn i grunnloven – og det er det som er trenden i grunnlovsendringsprosesser rundt hele verden – har de ikke ført til noe avpolitisering av politiske ressursspørsmål. Heller enn det har de forsvart folk som får sine grunnleggende behov truet. Konstitusjonelle rettigheter setter minstestandarden – ingen skal falle under den.
For øvrig, og kanskje viktigere, krever konstitusjonelle prinsipper politisk handling fra parlamenter. Det betyr at politiske beslutninger fremdeles tas i demokratiske organer – det er bare at når noe er grunnlovsfestet kan politikerne ikke slippe unna å iverksette de tiltakene som trengs.
Anerkjenne seierne
Andre ser ikke betydningen av grunnlovfesting. Hvorfor er dette egentlig viktig – ikke bare i det store og hele, men spesielt for fagbevegelsen og venstresiden? Grunnlover er tross alt bare dokumenter. Fine tekster kan være nyttige, men de gir ikke noe i seg selv. Politisk kamp må alltid til for å sikre rettighetene i praksis.
Jeg er helt enig i at vi ikke bør se på «juridifisering» av menneskerettigheter som et mål i seg selv. Men samtidig kan jussen av og til være brukbar å ha på vår side. Juridisk sikring av menneskerettigheter handler på mange måter om å anerkjenne vellykkede politiske kamper, slik at det som har blitt vunnet overføres til alle i framtiden. Slik anerkjennelse sender sterke signaler, og setter klare premisser til fremtidens politikk – prinsipper det ikke skal forhandles med, nettopp fordi de beskytter ting som er helt avgjørende for menneskeverdet.
Hva slags signaler sendes hvis vi bare anerkjenner noen av seierne som har blitt vunnet i hard, ofte farlig, politisk kamp? Vil vi ha det slik at grunnleggende rettigheter for velferdsstaten skal kunne forhandles om, og dermed nektes, i framtiden? Hvorfor er det greit å anerkjenne kampen for å sikre borgerlige rettigheter, som stemmeretten, men ikke like harde og en gang blodige kamper for de sosiale godene vi nå tar for gitt, som retten til utdanning for alle, ikke bare de som kan betale?
I løpet av 200 år har vi sett flere kamper for å utvide og sikre menneskerettighetene – fra kampanjen for reduserte arbeidstider til kvinnekampen. I dette jubileumsåret kan disse seierne feires ved å sikre dem i Norges viktigste lov. Og ved grunnlovfesting som menneskerettigheter viser utvidelsen av disse rettighetene til hele menneskeheten – en utvidelse som Norge har tatt, og gjerne fortsatt vil ta, en stor rolle i. Dermed er grunnlovfesting av menneskerettigheter i praksis en form for solidaritet – ikke bare med utlendinger som befinner seg innen dette landets grenser, men med de vi støtter annetsteds som akkurat nå kjemper for sine rettigheter.
Reservasjonsrett og EØS-avtalen
Hva slags praktiske følger kan grunnlovsfestingen av ØSK-rettighetene ha? Det er umulig å spå på forhånd. Men for meg er progressiv juss en knagg som bevegelser kan henge sine krav på. Dette har miljøbevegelsen gjort med den britiske klimaloven – noe de brukte for å stoppe utvidelsen av lufthavn Heathrow. Med kreativ argumentasjon og dynamisk tolkning kan bevegelser bruke slike lover som hjelp i sine kamper.
Ta «reservasjonsrett»-fiaskoen. Hvis et av de forskjellige forslagene til grunnlovsendringene som sier at myndighetene skal «fremme befolkningens helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp» vedtas så kan dette bidra til å klargjøre rettighetskonflikten. Det vil i praksis bety at ja, religionsfrihet er en menneskerettighet, men dette får ikke trumfe en annen, grunnlovfestet menneskerettighet. Og det er jo ikke en menneskerettighet å være lege – legene er en del av myndighetene som skal fremme helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp, som klart inkluderer kvinners reproduktive helse, og dette hensynet skal legges til grunn. Med andre ord kan grunnlovfesting åpne for at kampanjen mot reservasjonsretten kan peke på at «reservasjonsretten» er en mye større trussel mot kvinners rett til helse enn mangel på «reservasjonsretten» er et trussel mot legenes religionsfrihet. Dette argumentet har allerede grunnlag i Norges forpliktelser under FNs Kvinnekonvensjon.
Et annet eksempel er hvordan EØS-avtalen truer norske arbeidsforhold. Det er skremmende hvor mye velferdsstaten utsettes for EUs neoliberale premisser gjennom denne handelsavtalen. Selv når, for eksempel, en ny frihandelsavtale diskuteres mellom EU og USA som i utgangpunkt ikke skal gjelde for EØS-landene, så blir det uklare «konsekvenser» gjennom EØS-avtalen, og mange i fagbevegelsen bekymrer seg for hva dette betyr for «demokratiet i Norge». Å grunnlovfeste ØSK-rettighetene gir et nytt redskap for å motarbeide en slik utvikling, trekke en rød linje, og signalisere at kjerneverdier er «out of bounds» for neoliberalistene.
Skål for velferdsstaten
Menneskerettigheter, grunnlov, juss: dette er kanskje ikke det vanlige språket til venstresiden og fagbevegelsen i Norge. Men av og til kan de være mektige redskaper i den evige kampen for menneskeverd og velferd. Hvis vi lar andre sette premissene for norsk politikk så blir det vanskeligere å klage når samfunnets store fremskritt rulles tilbake.
Vi bør si, høyt og tydelig, på dette jubileet – skål for velferdsstaten og menneskerettighetene, sikret i Grunnloven for de neste 200 årene, og all framtid!
Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NI) jobber for å sikre at alle menneskerettighetene inkluderes i grunnlovsendringene. NI lanserer Årbok om menneskerettigheter i Norge 2013, med fokus på grunnlovfesting av ØSK-rettigheter, på Litteraturhuset, onsdag 26. mars, 08:00-11:00.
Lanseringen av årboken vises på web-tv.