Reservasjonsretten er et angrep på kvinnens rett til å bestemme over egen kropp. Hva skal veie tyngst, rettigheter eller samvittighet?
For knappe to uker siden var jeg i diskusjon med to fastleger som begge er tilhengere av reservasjonsretten. Frustrasjonen og sinnet jeg satt igjen med etter denne diskusjonen grunnlaget for dette innlegget.
Løgnen om reservasjonsretten
Leger som ønsker å reservere seg hevder at det ikke blir vanskeligere å få utført en abort dersom reservasjonsretten realiseres. Dette er en åpenbar løgn. Dersom man kommer fra en liten distriktskommune, hvor det kun er en lege som da velger å reservere seg. Hvordan skal da en ung jente i denne kommunen få den henvisningen hun trenger? Det er flere timer til nærmeste lege, kanskje den legen ikke har plass til flere pasienter? Det er åpenbart at reservasjonsretten begrenser en kvinnes mulighet til å få den henvisningen hun trenger.
Jeg presenterte dette scenarioet for de legene jeg diskuterte med, deres svar lød «Da har vi et problem». Klart har vi et problem. Ikke bare i distriktet men i byer også. Prosessen med å bytte fastlege tar tid, ofte har legene fulle pasientlister. Det er ikke utenkelig å komme i en situasjon hvor de eneste legene som har ledig plass har reservert seg. Det er klart at reservasjonsretten vil gjøre det vanskeligere for en kvinne å få utført en abort.
Konsekvensen av strenge abortlover
La oss nå se litt på de faktiske forholdene. I land hvor det praktiseres strenge abortlover er sex ofte mer tabubelagt og dermed er kunnskapene om prevensjon og tilgangen dårlig. Dette medfører flere uønskede graviditeter, som fører til flere usikre aborter og kan ha dødelig utfall for mor.
Prosessen med å bytte fastlege tar tid, ofte har legene fulle pasientlister. Det er ikke utenkelig å komme i en situasjon hvor de eneste legene som har ledig plass har reservert seg.
I følge WHO dør det hvert år dør rett i underkant av 50 000 kvinner som resultat av utrygge aborter. Vi har en mulighet til å tilby trygge aborter til de som måtte ønske det. Men noen ønsker altså å gjøre dette vanskeligere enn det trenger å være. Dette er ikke først og fremst et praktisk spørsmål, men et prinsipielt et. Hvorfor skal en lege som praktiserer som fastlege kunne reservere seg fra å gjøre en del av jobben sin når ingen andre yrkesgrupper kan det samme? Skal en politioffiser som sympatiserer med demonstranter reservere seg fra å bryte inn dersom det oppstår en farlig situasjon? Hva skiller egentlig en abort fra et hvilket som helst annet medisinsk inngrep?
Det er ingen menneskerett å være fastlege, hvis du ikke er villig til å gjøre det som forventes av deg kan du praktisere ditt virke som lege i en annen stilling.
Min kropp, mine regler
Når en fastlege sitter på kontoret sitt og mottar en pasient sitter ikke legen der som en representant for seg selv og sin personlige moral og etikk. Legen sitter der som en representant for legestanden, legen sitter der i oppdrag av det offentlige. Jeg bryr meg ikke om min leges moral og etikk så lenge fastlegen min gjør det jeg trenger. Hadde jeg hatt behov for en abort hadde jeg forventa å få en henvisning av legen min uansett hvor feil han/hun måtte mene det var. «Min kropp, mine regler»
I følge WHO dør det hvert år dør rett i underkant av 50 000 kvinner som resultat av utrygge aborter. Vi har en mulighet til å tilby trygge aborter til de som måtte ønske det. Men noen ønsker altså å gjøre dette vanskeligere enn det trenger å være.
Legen skal være profesjonell og utføre de plikter som medfølger sitt yrke, ikke moralistisk og smålig. I amerikanske actionfilmer hører man ofte «This was not a part of my job description», det er kanskje sant for amerikansk super-purk i actionfilmer, men uheldigvis for reservasjonsleger er det ikke tilfellet. Å henvise til abort er en del av jobben, lev med et eller bytt jobb!
Kvinners rettigheter – eller legers samvittighet?
Det dette i bunn og grunn handler om er en prioritering, hva skal veie tyngst av en leges samvittighet og en kvinnes lovfesta rett til å bestemme over egen kropp? Jeg mener at en kvinnes rettigheter alltid må ha forrang for noen andres moral og samvittighet. Det er tross alt kvinnen som må bære frem et barn hun ikke ønsker, ikke fastlegen hennes.