Legen min reserverte seg lenge før reservasjonsretten ble aktuell. Han gjorde det samme som KrF og regjeringen gjør nå – tar fra meg retten til å bestemme over min egen kropp.
Da jeg møtte opp hos fastlegen min hadde jeg allerede bestemt meg. Det var ikke et enkelt valg å ta, men nå var kjæresten min og jeg enige om abort. – Jeg er gravid, sa jeg til legen, som lyste opp før han så ble mørk i blikket da jeg sa at jeg ville bestille time på sykehuset. Han fortalte at han i sine yngre dager hadde jobbet på en abortklinikk, og at det var noe av det grusomste han hadde gjort i hele sin karriere. – Er du sikker på dette? spurte han, og begynte å snakke om levende fostre som han hadde måttet ta livet av, før jeg avbrøt ham. Jeg ba legen respektere det valget som jeg, i samråd med min kjæreste, hadde tatt som en voksen person, og han lovte å bestille en time til meg på sykehuset. Det gjorde han aldri.
Ett skritt på veien
Dette skjedde lenge før reservasjonsrett for leger i det hele tatt ble vurdert. Nå har debatten ført til kjempeoppslutning om årets kvinnedag. Statsministeren fnøs av at hovedparolene i de største byene sa ”Nei til reservasjonsretten” og mente debatten er ute av proporsjoner. 53 Høyre-ordførere som er i mot, en legeforeningen som vil vurdere saken på nytt og en vinglete helseminister til tross: Reservasjonsretten blir etter alt å dømme stående. Om den gjør det har KrF kommet ett skritt videre på veien. De vil endre abortloven.
Dette sier KrFs partiprogram
”Retten til liv” er blant KrFs hjertesaker. Partiet har nullvisjon for antall aborter i Norge og har programfestet at de vil erstatte dagens abortlov, med en lov som ”sikrer livsrett for ufødt liv.” KrF ønsker seg ikke tilbake til det gamle nemdsystemet, men de vil heller ikke at kvinnen skal avgjøre abortspørsmålet selv. Avgjørelsen skal tas ”i dialog mellom pasient og lege”. Før selvbestemt abort ble innført i Norge i 1978 måtte gravide kvinner søke en nemd om å få gjennomføre en abort. Tall fra 1967 viser at 1 av 4 kvinner som søkte ikke fikk innvilget abort. I 1967 søkte 4700 kvinner om abort. Til sammenligning gjennomførte opp i mot 10 000 kvinner illegale aborter hvert år på 1960-tallet. På verdensbasis blir det årlig gjennomført 44 millioner aborter. Man regner med at over halvparten av disse er utført på usikkert vis. Hvert år dør 47.000 kvinner etter å ha gjennomgått utrygge aborter. Med dette mener jeg ikke å si at jeg tror norske kvinner vil komme til å dø etter strikkepinneaborter, men at spørsmålet om abort også er større enn den norske reservasjonsdebatten. Tusenårsmålet om reproduktiv helse, som inkluderer å redusere svangerskapsdødelighet, er det av FNs tusenårsmålet som ligger lengst unna oppnåelse. Disse tallene viser at KrFs nullvisjonen er virkelighetsfjern. Også i land med totalforbud mot abort gjennomføres det aborter. De er bare mer utrygge.
Omkamp
Reservasjonsretten er bare en delvis seier for KrF, men som partiet selv legger til i partiprogrammet: ”Selv om KrFs primærstandpunkt er å endre hele lovgivingen, arbeider [de] også for endringer innenfor dagens lovgivning”. Derfor er det rett og rimelig å kalle reservasjonsretten en omkamp om selvbestemt abort. KrF var også imot innføringen av medikamentell abort i sin tid. En metode som har blitt tatt i bruk med stort hell og mange fornøyde pasienter på norske sykehus siden 1998. KrF-argumentet har alltid vært at aborttallene kommer til å stige hvis man gjør abort enklere og mer tilgjengelig for kvinner, men de siste tretti årene har aborttallet i Norge ligget stabilt på mellom 13500 og 16200 aborter i året.
Fratatt råderett
Den gangen på legekontoret og i dagene som fulgte da innkallingen til sykehuset ikke kom, var det som at noen hadde tatt fra meg selvbestemmelsesretten over min egen kropp. Som en moderne norsk kvinne i slutten av tyveårene overrasket det meg at jeg følte meg så hjelpeløs. Leger er autoritetspersoner som jeg, av nødvendighet, gir stor tillit. Til legen går jeg i mine svakeste øyeblikk og forventer å bli møtt med forståelse, ikke en kald skulder. Jeg har full forståelse for at leger, hvis jobb er å redde liv, syns det kan være vanskelig å henvise kvinner til abort, og jeg tror det er riktig at helsepersonell kan reservere seg fra å gjennomføre aborter. Samtidig er leger en svært privilegert gruppe som får sine rettigheter godt ivaretatt. De er ikke marginaliserte i denne debatten, slik noen har hevdet. Det er derimot kvinnene på småstedene, yngre kvinner som kanskje møter helsevesenet for første gang og som ikke har andre å henvende seg til, de kvinnene som ikke snakker godt norsk eller som lever i vanskelige livssituasjoner. Min historie viser at leger kan benytte seg av sin autoritære stilling for å presse igjennom avgjørelser basert på deres eget verdisyn. Har alle de historiene som har kommet frem under reservasjonsdebatten lært oss noe, er det at pasienter bør informeres bedre om hva legen kan og ikke kan si. Som blogger og meningsfelle Susanne Kaluza poengterer: Plakater om pasientens rettigheter må opp på alle fastlegekontor.
Ingen uviktig debatt
Det kan godt hende at debatten har kommet ut av proporsjoner, og at de reelle utfordringene med reservasjonsretten vil være mindre enn vi tror. Det kan hende at debatten har blitt polarisert. Men ingen bør bagatellisere det glødende engasjementet til kvinner og menn i det levende demokratiet Norge. Siden reservasjonsrettspørsmålet ble lagt ut på høring har opp i mot fem hundre privatpersoner skrevet sin mening til helseministeren. Da selvbestemt abort ble vedtatt i 1978 var det ingen selvfølgelig seier. Én stemme utgjorde forskjellen i Stortinget. I senere tid har det vært bred oppslutning om selvbestemt abort, og mange har tatt den som en selvfølge. Nå viser reservasjonsretten at kampen for kvinners råderett over egen kropp ikke er over i 2014. Neste gang sjansen byr seg kommer jeg til å bære frem barn. I mens vil jeg kjempe for det samfunnet jeg vil at barna mine skal vokse opp i.