En rekke myter har blitt skapt om sykehusene. Disse har til hensikt å lette videreføringen av sentralisering og nedleggelser, konkurranse og stykkpris.
Siden 2002 har det vært gjennomført en rekke sykehussammenslåinger. Disse kan ses i sammenheng med innføringen av styringsmetoder fra privat sektor (New public management – NPM) som et ledd i å skape en mer moderne organisasjonsform som skulle bidra til høyere effektivitet og positive synergieffekter.
Men erfaringene så langt er at foretaksmodellen og NPM er en fiasko. Det nytter ikke å lete etter syndebukker, Det er selve modellen som ikke kan levere i tråd med intensjonene. Problemet er av politisk karakter.
Flere skandaler har ført til betydelig debatt rundt sykehussammenslåingene og regjeringen har måttet tåle mye kritikk. Oslo-prosessen (rundt Oslo universitetssykehus) er slaktet. Det ble både dyrt og dårlig. Ahus er underdimensjonert slik at menneskeliv har gått tapt. Kritikerne hevder med styrke at sammenslåingene har ført til svekket kvalitet i sykehustjenestene, store kostnadsøkninger og at planleggingen og gjennomføringen har vært katastrofal.
En landsomfattende helsetjenesteaksjon har fått stor oppslutning både blant helsepersonell og andre. Og etter valget er det flertall på stortinget for å innføre en nasjonal helse- og sykehusplan for hele landet. Dette er ment å bøte på det demokratiske underskuddet som følger av foretaksmodellen.
I denne situasjonen har det oppstått en rekke myter om sykehus. Disse mytene har til hensikt å lette videreføringen av store prosjekter. Ikke alle ser at sentralisering og nedleggelser, konkurranse og stykkpris står i veien for god yrkesetikk og samarbeid.
- Det påstås at en samling av mange spesialiteter på et sted skal gi en form for synergieffekt som skal komme pasientene til gode. Dette er ikke dokumentert og er ikke sannsynlig. Som eksempel kan nevnes at alle spesialister har hver sin venteliste.
- Det påstås at Lokal Medisinske Senter (LMS) skal kunne erstatte lokale sykehus. Myten sprekker allerede på spørsmål om øyeblikkelig hjelp og åpningstider. LMS er bare en poliklinikk som maksimalt vil kunne dekke ca 10 prosent av behovet. LMS kan ikke erstatte selv det minste akuttsykehus. De fleste som legges inn, kommer som øyeblikkelig hjelp til alle døgnets tider.
- Det påstås at den medisinske fagutviklingen vil føre til enda kortere liggetider og behov for færre sykehussenger. Vi har allerede kortest liggetid og færrest senger i Europa. På grunn av eldrebølgen øker behovet for alle typer helsetjenester. Da trengs det flere, og ikke færre senger.
- Det påstås at Norge bruker mye penger på helsetjenester. Dette er feil. Korrigert for kostnadsnivå, BNP og med like regnemetoder, så bruker vi bare middels med penger.
- Noen tror at store enheter gir økt effektivitet og bedre samarbeid. Det er en myte. Sannheten er at det blir behov for mer kontroll og økt byråkrati.
- Noen tror at samhandlingsreformen fører til at kommunene vil bygge ut sykehustjenestene eller forebygger behovet for innleggelser. Det er bare myter. Kommunen deltar i svarteperspillet og er sammen med pasienten de som taper på samhandlingsreformen. Kommunen har god vilje men mangler penger. Reformen er ikke finansiert.
- Det påstås at store sykehus har lettere for å rekruttere spesialister. Det er feil. Det er generelt for få spesialister. Ahus sliter med rekruttering, mens for eksempel sykehusene i Oppland har langt mindre problemer med å rekruttere spesialister.
Norge har behov for en differensiert sykehusstruktur hvor det er plass til både store og små sykehus, tilpasset både lokale og nasjonale forhold.
Det er en stor seier for alle som har vært kritiske til et nytt storsykehus i innlandet, at vi nå har fått løfter om likeverdige utredninger av flere alternativer. Nå gjenstår det at vi får en ny helhetlig høring, når de ulike alternativene foreligger. Det er med stor glede vi slår fast at helsepolitisk påvirkningsarbeid gir resultater. Myter kan knuses og kamp nytter!
Dette innlegget ble først publisert her: Thors Blogg