Foto: Kjersti Barsok/Klimakonferansen 2014

Sosiale bevegelser er ofte gode på engasjement, og ikke så gode på strategi. Like fullt, en kraftfull klimabevegelse er i ferd med å bli skapt i Norge. 

– Det tilsvarende i Storbritannia ville vært flere tusen mennesker, sa Jonathan Neale, en klima- og fagforeningsaktivist fra London, til meg under forrige ukes store klimakonferanse. Helt fantastisk, la han til.

Og han hadde rett, på begge punkter – 350 på Litteraturhuset, og folk fra over hele landet som fulgte med på nettstreaming, samlet for å diskutere grønne arbeidsplasser og hvordan Norge kan avskaffe sin oljeavhengighet, tilsvarer tusenvis av folk i et såpass større land. Det er ikke bare, bare, altså.

Dette var ikke nok til å få bemerkelsesverdig medieoppslag, men det var ikke poenget. Dagen kan ha en mye større betydning enn en spissformulert kronikk, eller en artikkel med en rar og misvisende vinkling, nedgravd i en eller en annen avis eller direktesending. Konferansen het «Broen til framtiden: en klimaløsning nedenfra», og det er nå denne broen, denne løsningen, må bygges.

Klimavalg 2013

Jeg var aktiv på venstresiden i flere år i Storbritannia. Mange lovende ting ble gjort for å forene kreftene som kjempet for miljø- og samfunnsmessig rettferdighet, ikke minst kampanjen som Neale har vært i spissen for, «One Million Climate Jobs». Men den norske alliansen, mellom fagforeninger, miljøorganisasjoner, Kirken, forskere og andre, som har vist seg frem på flere anledninger i det siste året – gjennom Klimavalg2013, og nå denne konferansen – er bredere, mer inklusiv, og mer representativ enn det aktivister har fått til etter dyktig og hardt arbeid i flere år på andre siden av Nordsjøen. Og derfor er det også mer spennende.

Selvsagt er det ikke en konkurranse med bevegelser i andre land. Tvert imot – det som skjer i Norge henter inspirasjon fra overalt i verden. Klimaendringer tvinger oss til virkelig å ta internasjonal solidaritet på alvor. På konferansen hørte vi fra eller om Storbritannia, Tyskland, Sør Afrika og mange andre steder. Norge er på mange måter på etterskudd, men nå er vi med i stor, stor grad. Og som Neale også sa – hvis oljenasjonen Norge snur i klimakampen, så kan vi, kanskje, vinne flere kamper annetsteds.

Engasjement er en fornybar ressurs

Nå møter vi det evige spørsmålet som alle bevegelser kommer opp mot – hvordan kan vi holde det gående? Hvordan kan vi koordinere de mange, fantastiske, inspirerende lokale initiativene som skjer rundt omkring, mange hørte vi om på «Broen til framtiden» (som «Bærekraftig liv på Landås»), med de store politiske kravene og omstillingene som må til for ta overgangen fra oljenasjon til fornybart land?

Vilje er der. Nok en gang var det Neale, med sitt fremmede blikk, som satte fingeren på det. – Jeg ser det, i ansiktene deres. Slik formulerte han det i sin tale. Og vi visste hva han mente. «Det» var engasjement. Det sies at det også er en fornybar ressurs, og det er ikke mangel på det i Norge.

Dessverre er det ofte slik at bevegelser er god på engasjement, og ikke så god på strategi. Vi trenger begge deler. Men det at vi en gang snakker om en bevegelse er noe ingen kunne sett for seg for ikke så veldig lenge siden.

Nærmere en bred kampanje

Andreas Ytterstad, forfatteren av boka 100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser i Norge nå! (som på mange måter dannet grunnlaget til konferansen), avsluttet dagen på Litteraturhuset ved å si at vi er nærmere en kampanje. Men på mange måter har vi ikke bare ingredienser – vi har reelle kamper som det allerede samarbeides om. Da Bente Aasjord fra Fagforbundets Nordområdesekretariat nevnte på konferansen at en bataljon fra Finnmark var på vei til hovedstaden for å demonstrere utenfor Stortinget den påfølgende mandagen, kjente jeg med en gang at jeg måtte være der. Og under Kystaksjonens protest så jeg mange kjente fjes fra den forrige torsdagen.

Ny klimakonferanse til neste år

Det var også dette Ytterstad poengterte – alliansebygging, på alle nivåer. Den høres vagt og arbeidskrevende ut, men alliansebygging er egentlig ganske lett. Og gøy. Det betyr at en gir støtte, solidaritet og kreativ drivkraft til andres allerede eksisterende eller planlagte initiativer. Det bringer nye ideer, nye krefter og nye folk, selv om det er snakk om at bare en enkeltperson kommer på banen – alt teller. Dette skjer når Natur og Ungdom sluttet seg til Kystaksjonens opprør i Oslo, og drar inn et miljø- og klimaperspektiv. Det skjer når forskere engasjerer seg i lokale omstillinger som «Bærekratfig Liv på Landås», eller gjennom initiativer som cChange. Det skjer når UiOs miljøgrupper, inspirert av det som skjer på UiB og andre universiteter, lager en ny felleskampanje rundt oljesponsing og fossilfrie investeringer.

Men det skjer best i praksis, ikke i teori. Det er vanskeligere å bygge allianser bare for å bygge allianser – man må ha noe å bygge rundt, og noe å bygge frem til. Allerede er det snakk om en ny, enda større konferanse neste år. Slik holder vi et langsiktig, strategisk perspektiv mens vi faktisk gjør ting her og nå. Slik holder vi det gående.

En smak av honning

På konferanse spilte Lars Lillo Stenberg en låt som spør: hva er igjen etter «kapitalens krokodiller, stive blikk bak mørke briller», som ser «kun profitt»? Svarene han gir er det han kaller for «en smak av honning».

Vi fikk bare en liten smaksprøve forrige torsdag. Jeg kan jo egentlig bare snakke for meg selv – kanskje jeg er den eneste som er så begeistret – men jeg så de samme ansiktsuttrykkene på konferansen som den andre briten tilstede. De samme fjesene utenfor Stortinget, og mange flere. Det er ikke bare, bare, det.

 

Aled Dilwyn Fisher jobber som stipendiat ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Forskningsinteressene hans er samspillet mellom menneskerettigheter og økologi, spesielt klimaendringer og rettferdig omstilling.