Mitt navn er Christine

Mitt navn er Christine. Men det het jeg ikke da jeg ble født. I 25 år var jeg fange i min egen kropp.

Jeg er den førstefødte i en søskenflokk på tre. Jeg ble født som gutt.

«En velfungerende gutt»
Da jeg var liten var det ingenting som skulle tilsi at jeg var noe annet, verken i fysikken eller oppførselen min, selv om jeg i tidlig alder merket jeg at mine interesser var av en mer feminin sort. Jeg studerte hvordan moren min ordnet seg før hun skulle ut med stor entusiasme. Men jeg ble ettertrykkelig forklart hvordan min tildelte kjønnsrolle skulle agere i gitte situasjoner. Jeg fikk også forklart hva jeg ikke skulle gjøre når jeg gjorde ting som for meg føltes naturlig, men som ikke passet inn i normene for den kjønnsrollen jeg fikk beskjed å passe inn i.

Det gikk ikke lange tiden før jeg innså hvordan jeg skulle oppføre meg for å ikke bli irettesatt og korrigert. Jeg rett og slett tilpasset min væremåte til hva som var forventet av meg. Dette gjorde jeg så feilfritt at ingen trodde noe som annet om meg enn at jeg var en velfungerende gutt. Dog litt sjenert og forsiktig, men fortsatt en gutt.

Feilplassert i verden
Følelsen av å være feilplassert i verden bare vokste seg større og mørkere inni meg etter hvert som jeg ble eldre. Jeg ante ikke nøyaktig hva det var som regjerte inni meg, men var det. På barneskolen kan man vel trygt si at jeg falt mellom to stoler. Ikke hadde jeg noe til felles av interesser med guttene jeg gikk i klasse med, og ikke kunne jeg omgås med de andre jentene i klassen på grunn av den uskrevne regelen om sosial omgangskrets når man er mellom 7 og 12 år. Jeg visste ikke hvor jeg hørte hjemme.

Det endte med at jeg satt på trappen i friminuttene og bare så med lengsel på de andre jentene som lekte og hadde det gøy sammen.
Jeg husker ennå følelsen av å sitte midt mellom guttene som spilte fotball og der alle prøvde å være den tøffeste og barskeste, og jentene som var samlet i en ring midt på plassen der de diskuterte og lo. Hvis denne scenen hadde blitt filmet ville bildet med guttene vært i sort-hvitt, mens jentegjengen ville vært fremstilt i en varm overeksponert farge.

Mors klesskap
Mange år gikk før jeg fikk noen svar på hva i alle dager det var som gjorde at jeg ved enhver anledning sprang i mors klesskap og kledde meg om som jente. Jeg hadde hørt uttrykk som homofil, drag queen, og transvestitt. Jeg prøvde å identifisere meg i alle de forskjellige kategoriene, uten å føle tilhørighet i noen av dem. Men plutselig en dag leste jeg om ei dame som hadde gått igjennom en fullstendig kjønnsbekreftende behandling på rikshospitalet. Alle detaljene ved hennes oppvekst stemte med min egen.

HALLELUJA! Jeg var ikke alene i verden med disse tankene. Frem til nå hadde jeg gått og trodd at jeg faktisk var den eneste i verden som opplevde å måtte leve som gutt til daglig, men faktisk føle meg mest vel og komfortabel når jeg hadde jenteklær på meg.

Rørleggerlinjen
Jeg var vel rundt 16 år da jeg leste artikkelen om denne damen. Men fortsatt gjorde følelsen jeg hadde av at dette måtte holdes hemmelig at jeg ikke turte ringe henne før det var gått nesten 2 år til. Men når jeg endelig klarte å mote meg opp til å ringe henne, ga hun meg en hel del informasjon om hva jeg burde prøve å gjøre for å klare å bli meg selv. Informasjonen kom inn det ene øret, men havnet dessverre i den mørkeste fornektelses-kroken av hjernen.

Jeg hadde på denne tiden startet på videregående skole. Mitt valg falt på rørleggerlinjen. Dette var ene og alene fordi jeg fryktet at mine foreldre hadde gjennomskuet mitt dobbeltliv. Jeg var livredd. Jeg så for meg at hvis noen fikk vite at jeg innerst inne var ei jente, så ville jeg miste alle jeg hadde rundt meg. Jeg så for meg at jeg kom til å bli forvist. Derfor ble det rørleggerlinjen, fordi dette i mine øyne var det mest maskuline yrket jeg kunne tenke meg. Hva er vel bedre skalkeskjul enn det mest maskuline yrket tenkelig?

Depresjon
Årene gikk. Utdannelsen som rørlegger ble fullført. Depresjonen ble bare tyngre og tyngre. Jeg levde ikke lengre, jeg bare eksisterte. Jeg sto opp om morgenen, gikk på jobb, kom hjem på ettermiddagen, låste ytterdøren og skiftet fra arbeidsklær til klær fra den riktige garderoben. Eneste lyspunktet i hverdagen min ble helgene og festene. De var min flukt fra virkeligheten. Når jeg var beruset tenkte jeg ikke på situasjonen min. Jeg kunne le. Latter og smil ble min kamuflasje. Jo mer deprimert og opprevet jeg ble innvendig, jo mer smilte og vitset jeg når jeg var offentlig. Jeg ble sett på som en person som alltid hadde et smil og en lur kommentar liggende. Lite viste de at dette var min måte å gjemme meg på.

Selvmordstanker
Fortsatt tenkte jeg at det å fortelle verden om min situasjon var absurd. Jeg kunne da vel aldri skuffe verden på den måten… Jeg måtte jo være den smilende, leende masken jeg hadde lært meg så godt være. Det måtte jo være mulig å opprettholde denne fasaden. Livet var jo ikke langt. Bare jeg klarte å holde ut til jeg var 40-45 så kunne jeg ta en overdose med ett eller annet, og bare forsvinne. Jeg måtte bare klare å holde ut disse årene…

Løkken som løsnet
Nei! Det gikk aldeles ikke. Depresjonen bare vokste og det uunngåelige skjedde. Selvmordstankene ble fremskjøvet fra å omhandle meg som 40-45 åring, til å komme daglig. Jeg drakk meg full hver eneste helg, lo og hadde det gøy med venner. Etterpå dro jeg hjem og gråt meg til søvns. Så en natt jeg kom hjem meget overstadig beruset, fant jeg ut at nå var tiden inne for å gjøre noe med denne fortvilede situasjonen jeg var i. Jeg knyttet ei løkke på et godt og solid tau jeg hadde kjøpt inn for akkurat dette formålet. Kastet enden rundt bærebjelken under verandaen. Klatret opp på en liten vedhøgge-krakk og knyttet enden rundt tauet jeg skulle henge i. Jeg motet meg opp og sparket krakken unna. Tauet ble stramt og jeg kjente øyeblikkelig at synet mitt ble slørete. Men så. Ut av ingenting løsnet knuten og jeg ramlet ned på betongen. Da feiget jeg ut og fant ut at dette ikke var riktige tidspunktet.

Andre gangen var litt mer planlagt. Jeg hadde pusset opp badet i leiligheten jeg bodde i, og installert badekar. Grunnen til dette var rett og slett at jeg hadde hørt at drukning var den mest behagelige måten å dø på. Nå vet jeg at dette kanskje kan være en av de verste måtene å dø på. Men dette visste jeg jo ikke noe om på dette tidspunktet. Planen var å gå ut på byen en siste gang sammen med gode venner. Ha det skikkelig gøy sammen med de en siste gang. Så dra hjem og rett og slett sovne i ett kar fullt med varmt godt vann, for så aldri å våkne opp igjen. Planen gikk som smurt helt frem til ”aldri våkne”-delen. For jeg druknet aldri mens jeg sov i badekaret, men våknet heller etter en lang stund med at vannet var blitt iskaldt. Jeg hutret meg ut av karet og krøyp under dynen i sengen.

Ba om hjelp
Jeg innså på dette tidspunktet at planlagt selvmord ikke var tingen for meg. Jeg måtte heller satse på den impulsive varianten. Her kom ”fordelen” med å være servicerørlegger inn. Man tilbringer mye tid alene i servicebilen med tankene sine. Det ble faktisk så ille at jeg satt og leita etter en trailer jeg kunne kjøre i møte med. Når jeg faktisk var kommet så langt ned at jeg faktisk var klar til å kjøre i nesen på et vogntog, fant jeg ut at det ikke gikk an å leve slik som dette. Jeg tok kontakt med fastlegen min.

Jeg fortalte henne hele situasjonen min, og sa at jeg trenger psykologisk hjelp. NÅ! Hun fortalte meg at den offentlige psykologtjenestene hadde ei ventetid på ca ett år. Så lenge kunne jeg ikke vente. Da hadde jeg altså vært død nå. Jeg tok saken i egne hender og fikk time hos en privat sexolog i Tromsø. Gikk de obligatoriske gangene for å få rekvisisjon til rikshospitalets seksjon for transseksualisme. Da jeg endelig var kommet så langt, følte jeg virkelig at nå kom livet mitt til å ordne seg.

Komme ut
Men ikke helt ennå. Etter bare noen få ganger der, fikk jeg sjokk-beskjeden at jeg ikke kom til å få mer behandling før jeg hadde kommet ut til alle og var klar til neste steg i behandlingen. Dette var et så massivt slag i trynet at jeg rett og slett ikke ante hvordan jeg skulle reagere. Jeg husker jeg klarte å holde tårene inne, til jeg var kommet ut av kontoret til psykologen. Men med det samme jeg lukket døren der, åpnet jeg luken til tårene. Jeg gråt non stop helt fra rikshospitalet i Oslo til jeg var hjemme i leiligheten min i Tromsø. Jeg var jo aldeles ikke klar til å fortelle hele verden at jeg egentlig var jente. Planen min var jo å gjøre hele overgangen i total stillhet, og bare plutselig dukke opp igjen når jeg var helt ferdig. Men nei. Det godtok ikke rikshospitalet. De rett og slett krevde at min familie skulle vite om det, på grunn av den psykiske belastningen denne prosessen kan være.

Støtte fra familien
I dag er jeg likevel sjeleglad de krevde dette, for uten støtten jeg fikk fra familien min ville jeg nok neppe taklet alt dette. Familien min taklet det fint! Dessverre tok ikke alle det like fint som familien gjorde. Da jeg hadde skiftet navn og ville at folk skulle kalle meg Christine, ble det nok rett og slett for mye for mange. Graden av utestengelse og ekskludering var veldig stor. Folk turte ikke snakke til meg, så de diskuterte heller seg imellom bak ryggen min. Dette medførte masse rykter og tull. Det de diskuterte hadde jo ingen rot i virkeligheten.

Etterhvert gjorde dette at jeg ikke klarte jobbe som rørlegger lengre. Jeg ble sykemeldt, og deretter NAV-klient. Jeg startet omskolering for å bli sosiolog. Må jo bare innrømme at innerst inne gjør det ikke noe at mange av mine tidligere bekjente ikke lengre ville ha kontakt med meg. Nå vet jeg jo at de vennene jeg har igjen faktisk er ordentlige venner.

Lang prosess
Ett år brukte jeg på denne komme-ut prosessen. Deretter fikk jeg ny henvisning til riksen. Denne gangen sa psykologen til meg når jeg kom inn at nå, så hun virkelig ei jente og at jeg var klar for neste trinn. Herifra gikk det bare trinn etter trinn på behandlingsstigen.

Først fikk jeg diagnosen, deretter startet hormonbehandlingen, og til slutt fikk jeg de kirurgiske inngrepene.

Det ble en lang prosess, med en del medisinske komplikasjoner underveis. Av operasjoner har jeg vært igjennom tre stykker (offisielt sett), men rent praktisk har jeg vært igjennom seks, på grunn av komplikasjonene som oppstod. Jeg trodde da jeg startet prosessen at når jeg endelig våknet etter den store operasjonen så ville det lyse ett sterkt lys fra taket, hallelujastemning og en euforisk glede ut av en annen verden… men neida. Eneste jeg tenkte når jeg løftet på dynen og så bandasjene var: ENDELIG. Nå er det slik det burde vært fra utgangspunktet. De smertene jeg har opplevd gjennom denne prosessen til tider vært uutholdelige ¬– men totalt verdt det.

Elsker livet
Nå sitter jeg her. Med leilighet i Oslo, snart en bachelor i sosiologi og bare elsker livet. Så klart er det utfordringer i livet mitt nå også, men hvem i alle dager har vel den forestillingen av livet kun er en dans på roser?

Nå har jeg kun muligheter fremfor meg. Jeg er meg. Jeg er hel. Jeg er Christine.