Sexarbeidere har ingenting på Youngstorget å gjøre, det er vår dag og jeg har personlig leid plass til dere på Jernbanetorget, sa lederen i en kvinnegruppe.

Jeg himlet med øynene mot talerstolen og tenkte: Ja jøss, lykkelig horer, hva er det neste? Det var i de glade 90-årene, og de to kvinnene som fikk unngjelde var sexarbeidere i den da nyetablerte organisasjonen PION – Prostituertes interesseorganisasjon i Norge. De inviterte til samarbeid, eller kanskje rettere sagt, spurte pent, om de fikk leke med oss andre kvinner. Men det fikk de ikke. Parolen «Horer er også madonnaer» ble ikke bare stemt nedenom og hjem, kvinnene fikk også beskjed om at de var uønsket og en hån mot ofre for prostitusjon. Det var den gangen da vi kjempet mot skjønnhetstyranniet, toppløsservering, seksualisert vold og sist, men ikke minst bordeller. Sistnevnte aksjoner gikk under navnet «bordellknusing» som også innbefattet bokstavelig talt steining av bordellenes kunder og ansatte.

My body– my business

– Det er et under at ikke noen ble skadet, fortalte Janni Wintherbauer meg mange år senere; plutselig singlet det i glass, og glassbråtene lå strødd over sofa og stoler der kvinnene brukte å sitte. Nå 22 år senere rasles det på nytt med sablene – åttende mars er i ferd med å kuppes av kvinner som ikke har noe i toget å gjøre, heter det. Trusselen denne gangen er en kvinne som jobber som sexarbeider og som har meldt inn parolen «My body– my business», en parole brukt av sexarbeidere internasjonalt for å hevde retten til selvbestemmelse over egen kropp og egen levevei. Intet urimelig krav tatt i betraktning at salg av sex både er lovlig og skatte- og momspliktig. Og at på tross av festtaler om solidaritet og beskyttelse, rettes håndhevelsen av lovbestemmelsene mot selgersiden, enten politiet spaner på kunder eller opptrer som kunde i undercoverjakt på halliker og menneskehandlere.

Mediene været blod

Men dette bekymrer ikke kvinnebevegelsens aktivister som mobiliserte stort og meddelte at sexkjøpsloven er vår største seier, og den gir vi ikke i fra oss uten kamp! Mediene været blod, og deltakerne på parolemøtet måtte ta stilling til om man ville la seg filme på NRK. Blant hovedparolene var «Forsvar sexkjøpsloven», og lengre bak i rekken en underparole som krever Pro Sentrets avgang som kompetansesenter. Kampen mot Pro Senteret er en kjepphest for Kvinnegruppa Ottar som de siste årene gang på gang har lagt inn forslag om at den internasjonale kvinnedagen skal brukes for å bekjempe hjelpetiltak for personer som selger sex.

Tilbake til parolemøtet: En avstemning om å foreslå endring i hovedparolene og en to timers debatt senere, ble det på nytt vedtatt med simpelt flertall at foreslåtte endringer skulle forkastes og arbeidsutvalgets forslag til hovedparolene bestå. Det var hissig stemning, og demokratiets spilleregler ble lekset opp før sexarbeideren og hennes støttespillere forlot lokalet: – Dere har ingenting på Youngstorget å gjøre, det er vår dag og jeg har personlig leid plass til dere på Jernbanetorget, sa en leder i en kjent kvinnegruppe.

Man kan selvfølgelig mene at kvinnebevegelsen med sin tradisjonelle forankring til venstre har hevd på arrangementet og dagen, siden kvinner fra høyresiden tross alt har en tilsvarende lang tradisjon for å erklære hvor lite de bryr seg om kvinnekampen og åttende mars. Og er man ikke med så er man imot, og da kan man. som det ble sagt, finne seg et annet torg å stå på. Det betyr imidlertid ikke at radikalfeminismens prostitusjonspolitikk bør få stå uimotsagt, eller at vi ikke trenger mer grunnleggende analyser om hvilke sengekamerater og politiske allierte som spiller på lag.

Paradigmeskiftet på 2000-tallet

For både kvinnebevegelsen og den øvrige venstresidens omfavnelse av forbudet mot sexkjøp er forunderlig. Alle som deltok i debatten i forkant av lovforbudet vet at sexkjøpsloven ikke handler om å fronte Norge som likestillingsland. Tvert imot: Sexkjøpsloven er et ledd i internasjonal kriminalitetsbekjempelse, og uten drahjelpen fra ny internasjonal standard for styring ispedd nasjonal moralsk panikk for at storbygatene skulle oversvømmes med svarte horer, hadde ikke forbudet fått flertall.

Trusselen var slett ikke patriarkatet, men organiserte kriminelle gjenger som har sin opprinnelse i såkalte svake stater og opererte på tvers av grenser, og målet var å bekjempe at Norge ble en frihavn for disse kriminelle. Det paradigmeskiftet som skjedde på 2000-tallet og endte opp med kriminalisering av sexkjøp i 2009 kan nemlig ikke ses uavhengig av ratifiseringen av konvensjonen mot transnasjonal organisert kriminalitet og de føringer som ble lagt med USA i spissen for hva som skulle defineres som problem og hvordan det skulle håndteres: USAs egen lovgivning Victims of trafficking and violence protection act sto sentralt da målet for så vel som årsaken til at det internasjonale samfunnet skulle samle seg om både krigen mot terrorisme og grensekryssende kriminalitetsbekjempelse.

 Sengekamerater

Det er ikke uten grunn at den amerikanske radikalfeministen Donna Hughes i 2006 sto opp i et panegyrisk forsvar for nettopp daværende president George W. Bush og hevdet at når hysteriet rundt presidenten hadde lagt seg, ville verden forstå at han var feministenes beste venn. Bush-administrasjonen utpekte USA til å overvåke at konvensjonens medlemsstater oppfylte sine forpliktelser. USA definerte utforming, innhold, rangering av og sanksjoner mot landene som ikke gjør det de får beskjed om, og riset bak speilet er sanksjoner i form av bortfall av bistand. Den som er familiær med narkotikakonvensjonene vil kjenne igjen bildet, og andre forskere har pekt på at rangeringen går som hånd i hanske med USA øvrige utenrikspolitikk. Kampen mot «ondskapens akser» ble som Alletta Brenner skriver i «Speaking of ‘Respect for Women’: Gender and Politics in U.S. Foreign Policy Discourse, 2001-2004», ført med kvinnepolitisk offerretorikk og et verdensbilde basert på USAs moralske overlegenhet og plikt til å frigjøre kvinner fra alt fra fundamentalistiske muslimer til seksuell slaveri. En offerretorikk som kroppsliggjør fiendebildet og har legitimert både militære intervensjoner og amerikansk innblanding i andre staters kriminalpolitiske anliggende.

Mange migrasjonsforskere har pekt på det samme, blant annet jusprofessor og forsker Ratna Kapur, som i artikkelen «Travel Plans: Border Crossings and the Rights of Transnational Migrant» (2005) viser til at anti-trafficking-politikk konstruerer migrantidentiteter med passive kvinner som ofre for sine egne kyniske landsmenn.

Liker ikke hjelp til prostituerte

Bush-administrasjonen ga ny vind til radikalfeminismens anti-prostitusjonskamp, men for kvinnene i prostitusjon har endringen av rollen fra å være en trussel mot gud, kirken, samfunnet, familien eller folkehelsen til dagens kriminalitetsoffer, hatt liten betydning. De færreste passer inn i bildet av det ideelle ofret – ung uskyldig kvinne lurt til migrasjon og så tvungen til prostitusjon – som i Lucas Moodyssons Lilja 4-ever. Dessuten er politisk retorikk én ting mens praksis er noe ganske annet; kvinner i den migrasjonsrelaterte prostitusjonen er som professor May-Len Skilbrei skriver i sitt bidrag i boken Krimmigrasjon? – Den nye kontrollen av de fremmede (2013), plassert i slagmarken mellom kriminalitetsbekjempelse og migrasjonskontroll. Økt kontroll betyr nødvendigvis ikke mer hjelp, men mer kontroll.

Men dette er perspektiver som ikke bekymrer kvinnebevegelsens aktivister; norsk migrasjonspolitikk er ikke et tema for åttende mars. Dessuten er de heller ikke glad i hjelpetiltak. Det årlige kravet om nedleggelse av Pro Sentret er nemlig ingen spøk, og det er heller ikke forbeholdt rabiate medlemmer av kvinnegruppa Ottar. Motstanden mot at kvinner i prostitusjon skal ha tilgang til skadereduksjonstiltak og sosialhjelp finner man langs hele spekteret til venstre i norsk politikk, blant medlemmer av Rødt og Sv til Ap.

Det er ikke mange årene sidene Anette Trettenbergstuen, Marit Nybakk og flere Ap-kvinner gikk ut og krevde Liv Jessens hode på et fat: Pro Sentret må legges ned. For radikalfeminismen er enhver håndstrekning til kvinner i prostitusjon en anerkjennelse av dets vesen. Implisitt i Hughes hyllest til Bush var at han lanserte prostitusjonsløftet (The Prostitution Pledge), som krevde at alle bistandsmottakere av USAID måtte ha en abolisjonistisk tilnærming til prostitusjon, prosjektet var en del av Bush-administrasjonens aids-program PEPFAR. I praksis betydde det at hjelpetiltak ikke kunne dele ut kondomer, glidekrem eller på andre måter jobbe med skadereduksjon overfor sexarbeidere, men måtte promotere at sex hørte ekteskapet til. Ikke rart at Donna Hughes elsket Bush – hun hadde i mange år kjempet imot skadereduksjonstiltak og at sexarbeidere skulle få mulighet til å beskytte seg mot hiv og aids.

 Kan seile i sin egen sjø

Målet for radikalfeministenes korstog mot prostitusjon er da heller ikke kvinner som jobber aktivt i prostitusjon – de får ta til takke med exit-programmer eller seile sin egen sjø – målet er å hindre at noen rekrutteres til prostitusjon. Kravet om å beskytte «våre døtre» er ingen parole, men en realitet, og derfor er fiendtligheten mot kvinner som jobber aktivt med sexarbeid så stor.

Det samme forklarer hvorfor det bare er som angrende synder kvinner med prostitusjonserfaringer får aksept. Om man ikke står opp og bekjenner omstendighetenes tvang, de skader, krenkelser og traumaer man er påført av menn som kjøper sex, er man ikke verdt å lytte til. Selv om fortellinger om skadeskutte ofre for sexslaveri i like liten grad som fortellinger om velorganiserte unge kvinner med eskortejobber, er representative for feltet. Det er så mange ulike grupper, former, livssituasjoner, kontekster og motivasjoner for å jobbe i prostitusjon at det er meningsløst å se på det som ett felt, likevel kreves det at én stemme skal ha allmenn gyldighet. Og den må ikke være politisk.

Fråtser i falsk stønning

Det er nemlig ikke omstendighetene og konteksten som teller når ofrene for sexslaveri trekkes opp av hatten. Hvor mange hadde lyttet til Tanja Rahm om hun fortalte om hvordan hun til tross for selvskadingsadferd og borderline-diagnose ble oversett av hjelpesystemet da hun som 17-åring begynte å selge sex? Hadde hun blitt invitert til å fortelle historien sin til alle landets nyhetskanaler som hun gjorde disse dagene i midten av januar, om det ikke var for at vi kunne fråtse i hennes utlegging om ekle, kåte kunder og falsk stønning? At Rahm er politisk aktivist og jobber aktivt for at danske myndigheter skal forby sexkjøp har heller ikke vært belyst. På nøyaktig samme måte er det ingen som etterspør hvilke rettigheter sexarbeider aktivisten Hege Grostad krever og hvorfor hun krever dem. Det journalistene var opptatt av, var om det virkelig kan stemme at hun liker å ha sex med alle kundene. Ingen spurte hvordan det kan ha seg at myndighetene toer sine hender over ofre for prostitusjon samtidig som de krever skatt og moms av disse kvinnene. Og hvordan kan NRK som de gjorde på Debatten (10.januar), la Audun Lysbakken slippe unna med at omtanken fra ham og Sv ligger hos ofrene, når de i løpet av de rødgrønnes to regjeringsperioder hverken var i stand til å ta opp skatte- og momskravet eller ha kontroll over politiets håndhevelse av lovbestemmelsene? Det var kjent både for Storting og regjering at politiets strategier rammet sexarbeidere, og blant annet Grethe Faremo ytret i sin tid som justisminister under en interpellasjon på Stortinget, bekymring over at kvinnene som skulle bli møtt med solidaritet og beskyttelse, i stedet ble møtt av politi og kastet ut av sine boliger.

Offer for hersketeknikker

Kvinnebevegelsens møte med sexarbeidere forteller mye om hersketeknikker. Kvinnelige sexarbeideres kamp for rettigheter, mot undertrykkelse, vold og trakassering blir møtt med påstander om at de taler sexindustriens sak. Som om det var i industriens interesser at markedet blir avkriminalisert, eller at samfunnets syn på kvinner ikke påvirker måten de blir behandlet på, enten det er kunder, businesspartnere eller kjeltringer som utøver uakseptable handlinger. I mange land er det politivold som dominerer saker sexarbeidere er utsatt for, og det er ikke så mange tiårene siden det var et utbredt fenomen i Norge også. Janni Wintherbauer forteller i boken om sitt liv om da politiet skamklipte henne som straff for den hun var og det hun gjorde – det var på slutten av 1960-tallet. I dag melder kvinnelige sexarbeidere om verbal trakassering fra politiet, i tillegg til at de føler seg jaget og kriminalisert. Hvorfor er ikke dette en kvinnesak? På 1970-tallet slo kvinnelige kriminologer og jurister fast at strafferettslige bestemmelser som har hatt til hensikt å beskytte kvinner har blitt brukt mot kvinner: Resultatet av forbudet mot barn utenfor ekteskapet og samliv uten å være gift kunne man lese av fengselsstatistikken for kvinner. – Da lovene ble fjernet, sank kvinnekriminaliteten drastisk.

 Horer er også feminister

En annen side er at horer ikke er bare madonnaer; veldige mange av dem er også feminister. For sexarbeiderbevegelsen er uløselig knyttet til venstresidens opprør på 1960- og 70-tallet. Feministen og sexarbeideren Margot St. James etablerte organisasjonen Coyote i 1973, og forløperen var feministgruppen WHO – Whores, Housewives and Others, sistnevnte refererte til lesbiske kvinner. Det var ikke den eneste, en rekke organisasjoner ble etablert i kjølvannet av kvinneopprøret både i land i og utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika. I Paris okkuperte sexarbeidere en kirke i protest mot undertrykkende politikk og vold og trakassering fra både politi og kunder. Aksjonen fikk stor støtte fra den øvrige franske kvinnebevegelsen og spredde seg til en rekke franske byer. Det samme skjedde i England. Til og med i Norge var det tilløp til samarbeid, og i en kort periode var kvinner som jobbet i prostitusjon tatt inn i varmen. Den gangen het det at kvinners økonomiske uselvstendighet førte både til ekteskap og prostitusjon. Men så fant Kvinnefronten ut at Kirken var en bedre samarbeidspartner, og hevdet at alliansen med patriarkatets høyborg på enkelt saker var uproblematisk. Vi er sannelig som punkgruppen The Pop Group synger; all prostitutes.

I de fleste land og regioner av verden har sexarbeidere organisert seg i alt fra små selvhjelpsgrupper til fagforeningsbaserte organisasjoner, og i veldig mange land går de side om side med andre kvinner – heterofile, lesbiske som transpersoner, i kampen mot fattigdom, økonomiske kriser, finanspolitikk, undertrykking, vold og diskriminering. Sexarbeiderorganisasjoner har både i USA og Europa vært aktivt med i Occupy-bevegelsen. I januar arrangerte den indiske sexarbeiderorganisasjonen Durbar Mahila Samanwaya Committee (DMSC) som har over 65 000 medlemmer, en seks dagers konferanse om den eskalerende økningen i vold mot kvinner i landet. Er ikke det kvinnepolitikk og feminisme, eller vil den norske kvinnebevegelsen med støtte fra Rødt, Sv, Ap og Krf stå på yttersiden med krav om kriminalisering og forbud?

… og sexarbeideres kamp for rettigheter er kvinnekamp

Det er lenge siden 1990-tallets bordellknuseraksjoner fikk meg til å stoppe opp og sette spørsmålstegn ved radikalfeminismens tilnærming til prostitusjon. Og jeg var ikke alene; å steine folk kunne etter min og mange andres skjønn ikke være et middel i kampen mot patriarkatet. Tvert i mot; radikalfeministenes anti-prostitusjonspolitikk fungerer kontraproduktivt; den reproduserer og styrker patriarkalsk kontroll over kvinners kropp og seksualitet. Men feminisme er ikke stigmatisering, diskriminering og usynliggjøring av søstre.

Jeg vil derfor anbefale norske feminister å gjøre som franske feminister og stille seg solidarisk med sexarbeidere og gå sammen med dem i årets åttende marstog.

God 8. mars!

 

 

 

 

Astrid Renland er kriminolog.

14 svar på “We are all prostitutes – Radikalfeminismens tilnærming til prostitusjon er problematisk.”

  1. http://feministcurrent.com/8514/being-and-being-bought-an-interview-with-kajsa-ekis-ekman/

    M: Some people believe that if prostitution is legalized
    it will come out from the underground and somehow be safer for women.
    What is your perspective on arguments that advocate for legalization as a
    way to lessen violence against women and to make women in prostitution
    safer?

    K: Well you would have to actually support that assertion with
    facts and if you look at the reality, at least here in Europe, it
    hasn’t been the case.

    They did a study
    which evaluated the legalization of prostitution and brothels there,
    and the study showed that none of these goals had been met. Legalization
    hadn’t made prostitution safer; it hadn’t provided women with a safe
    working environment or a steady job and the majority of the women still
    weren’t paying taxes. What it showed was that, first of all, women
    stayed in prostitution much longer than they had expected to, and
    secondly, it had become more difficult for them to leave the industry.
    If you look at the German experience as well as the Dutch experience you
    see that it simply wasn’t the case that it had become safer through
    legalization – in fact it was the opposite.

    1. Europe shows the way, yes! EU parliament now recomends all the member states to penalise the sex buyers and decriminalise the prostitutes; the Nordic Model as implemented in Sweden, Norway and Iceland – and France very soon probably – gains terrain, while the German/Dutch model with public brothels looses!

  2. Å jobbe for prostituertes rettigheter mene jeg er en nobel sak. Problemet til folk som Renland og Pro-senteret er at de ikke ser ut til å klare dette kombinert med å se at prostitusjon er et samfunnsproblem. Det finnes sikkert en og annen prostituert som har det fint i yrket sitt, men å gjøre dette til det representative og det som skal diskuteres når man skal ha en prostitusjonsdebatt er å villede sitt publikum. Man er nødt til å innse at de fleste prostituerte er i en uønsket livssituasjon som det finnes like mange forklaringer på som det finnes prostituerte. Når det viktigste i denne kampen for Renland er at folk skal ha rett til å ta betalt for at noen skal ha sex med seg, tar dette utgangspunkt i den priviligerte prostituertes situasjon. Når man skal lage en lovgivning er det ikke de priviligerte som trenger beskyttelse, det er de svakeste, og det er ikke de som kjemper for retten til å selge seg.

    Jeg kan være enig i at deler av feministbevegelsen har vært noe fastlåst på flere områder, men i stedet for å ta utgangspunkt i de faktiske problemene i prostitusjon og så ta tak i problemene hun mener finnes i feministbevegelsen, søker hun de diametrale motsetningene og starter en skyttergravskrig. Det er neppe framgangsmåten om hun ønsker en endring i debatten til det bedre og det er neppe det beste om hun ønsker bedringer for de prostituerte.

    I tillegg til det over skrevne er dette innlegget også full av stråmenn og urimeligheter som på ingen måte bidrar til noe annet enn tilspissing av en konflikt mellom to parter som egentlig burde satt seg ned sammen med de prostituerte og jobbet for bedre løsninger enn de vi har i dag. De prostituertes interesseorganisasjoner jobber per i dag i stor grad med saker som vil fremme de ressurssterke og priviligerte prostituertes situasjon. Men det er ikke de som har størst behov for beskyttelse.

    1. Hvordan skulle Pro-senteret tale prostituertes sak hvis de samtidig skulle ha en skjult agende om at de prostituerte ikke vet sitt eget beste? Hvordan skulle man oppnå de prostituertes tillit hvis man samtidig skulle ha Ottars agenda i bakhodet? Er ikke de prostituertes tillit til Pro-senteret alfa og omega for Pro-senterets gjennomslagskraft?

      Prostitusjon kommer ikke til å forsvinne med det første. Dessverre vil mange si. Da blir det feil å ikke skulle forholde seg til hva de prostituerte sier. Ane Stø glemmer i sin iver etter å stigmatisere at prostitusjon ikke bare er knyttet til ett kjønn. Blant yngre som prostituerer seg er det også en stor gruppe unge menn.

      1. Jeg har ingen anelse om hvorfor de spørsmålene ble rettet til meg. Du kan kanskje forklare?

  3. Har selv blitt i lag med en ( HORE ) , Riktig nokk noen aar siden . Hun hadde hatt en barndom som var et helvete . Brukt av sin egen far siden 7 / 8 aars alderen , moren saa en annen vei . Traff henne i Oslo paa gullfisken , hun var bare snill . Bled brukt av en pervers mann . Sente henne paa gata , ikke kunder bank . Jeg fulgte henne i retten , slik at hun turte . Han ble domt , kom ut aa starta terror igjenn . Ringte en kompis , trenger hjelp , Vi reiste opp paa Haugenstua og ba henne ringe paa og smile . Da han aapna fikk han smake sin egen egen medisin . Han havna paa sykehus , det som hvar vert noe solkte vi aa ga penga til jenta . Om jeg ser han igjenn , muligens sykehus igjen . Alle er ikke paa gata for dem vil , noen blir traaka ned . Og dem er ikke velkommen paa kvinne dagen ! Skamm dere ottar !!!!!! Tommern opp for Siv Jessen og gratulerer med Kongens fortjeneste medalje . Staa paa P R O senteret . Dere gjor en fantastikk jobb . Dorvakt paa Gullfisken ca. 25 aar siden . Eivind.

    1. Høres jo ikke som det var så kult for henne å prostituere seg da! Og det er jo kundene som etterspør «varen». Poenget med sexkjøpsloven er jo å få færre menn til å bli horekunder. De fleste av dem er jo vanlige menn, ikke typisk lovbrytere, som jo ikke ønsker prikk på rullebladet. Dermed er det jo bedre å ta horekundene enn å gå inn for legalisering av bordeller som renland gjør.

  4. Dette var svake saker, Astrid Renland, og jeg er usikker på
    om dette gjenspeiler ditt refleksjonsnivå, eller om du bare gjør deg til. Det
    er liksom så mye enklere å framføre dine ekstreme standpunkter om å legalisere
    prostitusjon og avskaffe hallikparagrafen, hvis du kan framstille
    prostitusjonsmotstanderne som hjerteløse monstre.

    Det er meg du siterer fra
    årets parolemøte, som «leder i en kjent kvinnegruppe», og jeg går ut ifra
    at jeg er anonymisert fordi du utmerket godt vet at dette sitatet er det
    reneste oppspinn. Jeg har ALDRI sagt at prostituerte ikke er velkomne i
    8.marstoget, og iallfall ikke på årets parolemøte. Det jeg derimot sa var
    at alle som hadde tapt parolene sine er velkomne i toget, men at paroler
    som strider mot parolegrunnlaget måtte bli hjemme. De som likevel ønsker å
    gå i toget, må da finne noen andre paroler å gå bak. Jeg sa også at jeg hadde
    skaffet en demonstrasjonstillatelse for Jernbanetorget 8.mars, som jeg
    hadde tenkt å bruke selv, i tilfelle den mikroskopiske muligheten for at
    vårt syn tapte, og parolen «My body – my business» ble vedtatt som en av
    hovedparolene. For Kvinnegruppa Otttar er det uaktuelt å gå i et 8.marstog
    som mener at prostitusjon bør få anerkjennelse som et yrke, og som de
    driftige feministene vi er, ville vi da ha laget vårt eget tog. Siden vi
    ikke trengte å bruke demonstrasjonstillatelsen, tilbøy jeg at PION kunne
    overta den hvis dere likevel hadde lyst til å markere parolen deres på
    8.mars.

    8.marsbevegelsen har aldri
    hatt tradisjon for å lage arrangementer for alle som tilfeldigvis er
    kvinner, togene har alltid en tydelig politisk profil. På 70-tallet var
    det vanlig med to 8.marstog i Oslo, fordi de rett og slett ikke ble enige
    om parolene. Som politisk lobbyorganisasjon, antar jeg at PION er kapable
    til å arrangere sine egne demonstrasjoner, men dere får ta på egen kappe
    at dere heller velger å framstå som ofre for kvinnebevegelsen.

    Kvinnebevegelsen møter
    absolutt ikke «Kvinnelige sexarbeideres kamp for rettigheter, mot
    undertrykkelse, vold og trakassering […] med påstander om at de taler sexindustriens
    sak». Dette er en klassisk hersketeknikk, som heter påføring av skyld og
    skam, som prostitusjonsforsvarere benytter mot feminister verden over: «Noen
    prostituerte sier at prostitusjon er et fint valg; det er (likevel) synd
    på de prostituerte; derfor er det slemt å være uenig med dem; og derfor er
    kvinnebevegelsen slemme som sier at prostitusjon er skadelig». Hege
    Grostad og Janni Winterbaumwer opptrer i offentligheten ikke først og
    fremst som prostituerte, men som politiske aktivister. Fordi kvinnebevegelsen
    har respekt for prostituertes evne til å agere som politisk aktivister, for
    den ene eller den andre siden, blir vi ikke skjelvne i møte med en «vaskekte
    prostituert», men møter politiske aktivister med motargumenter. Vi er
    alltid solidariske med ofrene for patriarkatet i deres rolle som ofre, det
    betyr ikke at vi ikke kan være uenig i de politiske analysene som det
    samme individet framfører. Det er du, Astrid Renland, som sammenblander,
    og tillegger kvinnebevegelsen et hat mot prostituerte, når vi i virkeligheten
    bare er politisk uenige.

    Den samme hersketeknikken
    bruker du når du hevder at Kvinnegruppa Ottars og store deler av
    kvinnebevegelsens motstand mot Pro Senteret kommer av at: «For
    radikalfeminismen er enhver håndstrekning til kvinner i prostitusjon en
    anerkjennelse av dets vesen». Kvinnebevegelsens engasjement mot prostitusjon
    springer ut av solidaritet med kvinner og barn i prostitusjon, ikke fordi «vi
    alle er prostituerte», men fordi vi alle er prostituerbare. Det er
    selvsagt behov for lavterskeltilbud, i tillegg til godt utbygde
    exitprogram. Vi har mistillit til at Pro Sentret klarer å fylle sin rolle,
    både som hjelpetiltak og nasjonalt kompetansesenter, på grunn av deres
    klare politiske agenda for å normalisere og legitimere
    prostitusjonshandelen. Derfor vil vi ha flere og bedre hjelpetiltak.

    Når det gjelder suspekte
    sengekamerater, er det vitterlig PION og Pro Senteret som har valgt de
    dårligste sengekameratene så langt. Ikke bare er dere i seng med horekunder,
    bakmenn og internasjonal prostitusjonsmafia, men deres nye allierte i Frp
    og Høyre, er så visst ingen garanti for finansiering av
    prostitusjonstiltak. Det er H/Frp-byrådet i Oslo som har redusert støtten
    til Pro Senteret, ikke kvinnebevegelsen eller venstresida. Hvordan tror
    dere H/Frp, som i utgangspunktet synes det private bør stå for alle
    velferdstjenester, vil bruke PIONs argumentasjon om at prostitusjon er et
    yrke på linje med andre? Jo mer dere blir enige med høyresida i at
    prostitusjon ikke er et samfunnsproblem, jo mer vil de benytte sjansen til
    å kutte i støtten. Det finnes ikke i pose og sekk her: enten er
    prostitusjon et problem som det offentlige må bevilge penger til å
    begrense, eller så er det ikke et problem, og da kan pengene med fordel
    brukes til fritidsklubber eller noe annet prekært.

    Hvis du skal fortsette å argumenter for legalisering av
    prostitusjon, bør du se deg om etter noen bedre argumenter. Det holder ikke å
    framstille Kvinnegruppa Ottar som ekstremister, så lenge 65 % av befolkningen
    støtter sexkjøpsloven. Der er PION som er ekstremistene, som vil avskaffe
    sexkjøpsloven, hallikparagrafen og legalisere prostitusjon.

    1. Støttes! Renlands argumenter holder ikke mål. Hva hennes syn har å gjøre med en «radikal» portal å gjøre, all den tid hun stort sett er alliert med høyresida og den kapitalistiske sexindustrien, kan man jo lure på!

      1. «Kvinnebevegelsen møter absolutt ikke «Kvinnelige sexarbeideres kamp for rettigheter, mot undertrykkelse, vold og trakassering […] med påstander om at de taler sexindustriens
        sak». Dette er en klassisk hersketeknikk, som heter påføring av skyld og skam, som prostitusjonsforsvarere benytter mot feminister verden over», skriver Stø.

        Jeg vet ikke om du regner deg som en del av kvinnebevegelsen Madssen, men om du gjør har du nettopp svært overbevisende gjendrevet argumentet hennes.

        1. Gjendrevet hvem sine argumenter? Særdeles uklar tåketale det der Even! I synet på prostitusjon ER Renland alliert med FrP, FrPU, deler av Høyre og Venstre og deres ungsomsorganisasjoner, som jo vel defineres som høyresida. Hun er også alliert med den kapitalistiske sexindustrien, deriblant med halliker, som f eks den nå så berømte Hege Grostad, som bla driver en nettside der hun formidler andres prostitusjon (hvilket er definisjonen på hallikvirksomhet). Sorry.

          1. Stø avviser at kvinnebevegelsen beskylder kvinnelige sexarbeideres kamp for rettigheter for å tale sexindustriens sak. Du følger opp ved nettopp å beskylde Renland for å tale sexindustriens sak. Se, det var vel ikke så uklart?

  5. Jeg støtter Sexkjøpsforbudet, men kan ikke gå med på å gjøre livene vanskeligere for prostituerte.

Kommentarer er stengt.