Foto: Nessa Gnatoush

Det singler i glasshus når Obama og Kerry anklager Russland for å bryte folkeretten.

I 1954 hadde Krim vært en del av Russland i 180 år, russere utgjorde flertallet av befolkningen og Russland hadde sin største flåtebase der. Likevel donerte faktisk Russland i 1954 Krim vederlagsfritt til Ukraina. Det er ikke lett å finne noen fornuftig forklaring på dette.

Wikipedia gir følgende forklaring: “On 19 February 1954, the Presidium of the Supreme Soviet of the Soviet Union issued a decree transferring the Crimean Oblast from the RSFSR to the Ukrainian SSR. The transfer of the Crimean Oblast to Ukraine has been described as a «symbolic gesture,» marking the 300th anniversary of Ukraine becoming a part of the Russian Empire.”

Forsvar av befolkningen

Selv om Russland den gang trodde på evig ”ekteskap” med Ukraina gjennom Sovjetunionen, var dette et merkelig overgrep mot landets egne borgere på Krim. Nå sier selv vestlige korrespondenter at de fleste på Krim er glade for at russerne vil “forsvare dem”, slik NRKs korrespondent formulerte det. Reagan-administrasjonen forsvarte i sin tid angrepet på Grenada (i 1983) med at de ville “beskytte amerikanske liv”. Selv om det nok var noen amerikanere på Grenada, hadde argumentet betydelig mindre troverdighet enn når Russland nå sier de vil beskytte russere på Krim, som utgjør flertallet av befolkningen.

Hva mener ukrainerne?

Våre ledende politikere og medier gir inntrykk av at i denne saken står Det Ukrainske Folk mot Det Fiendtlige Russland. Men hva mener egentlig ukrainerne? Flere offisielle amerikanske rapporter gir oss svar på dette. Sist september foretok International Republican Institute, finansiert av the United States Agency for International Development, en større meningsmåling i Ukraina

Resultatene likner de i USAIDs rapport “Public opinion in Ukraine 2013“, publisert i desember.

På spørsmålet “How would you evaluate your attitude towards the following entities?” svarte 50 prosent at de hadde et positivt inntrykk av Russland, 41 prosent hadde et positivt inntrykk av EU og 26 prosent likte USA.

Begge studiene konkluderer med at befolkningen var splittet på midten når det gjelder tilslutning til EU eller tollunionen med Russland. Nå er det vel enighet blant økonomer om at Russlands tilbud (som kom senere) var økonomisk langt mer generøst enn EUs, så det er kanskje ikke så rart at det ble foretrukket.

Utenlandske agenter

Mens Ukrainas befolkning er splittet, gjør USA mye for å påvirke utviklingen. Det bevilges store beløp til National Endowment for Democracy, som skryter av at de finansierer 65 NGOer i Ukraina.

På den bakgrunn kan man kanskje ha forståelse for den russiske loven som sier at organisasjoner som mottar finansiering fra utlandet, må opplyse at de er ”utenlandske agenter”.

Språkloven er opphevet

I tillegg til Krims spesielle posisjon, har russerne grunn til å være bekymret for skjebnen til den store russisk-talende og -vennlige minoriteten i Ukraina. Ca. 40 prosent av befolkningen i Ukraina har russisk som morsmål. Likevel har de nye makthaverne i Kiev allerede nå opphevet loven om at landet har to offisielle språk (Norge har tre offisielle språk og må derfor sies å ha noe større toleranse for minoriteter!). I mye av Vest-Ukraina, hvor de som støtter den nye regjeringen har overtatt, er både Janukovitsj’ parti og kommunistpartiet nå forbudt. I regjeringen til de nye makthaverne i Kiev er det ikke funnet plass til en eneste representant for de 40 prosent russisk-talende i landet.

 

Singler i glasshus

Blant argumentene USA bruker mot Russland, er flere utilsiktet komiske. John Kerry anklager Russland for å «invadere et annet land på et fullstendig oppdiktet påskudd». Han satser åpenbart på at folk ikke husker så langt tilbake som 2003, da USA angrep Irak. Det er sjelden en politiker får det til å single så kraftig i glasshuset.

Også Obama anklager Russland for å bryte Folkeretten. Han unnlater å si hvilket forhold USAs egne angrepskriger har til Folkeretten.

Vi kommer ikke utenom den konklusjon at forholdet mellom Russland og Ukraina er påvirket av en rekke faktorer som neglisjeres av vestlige politikere og de fleste medier.

Hans Olav Fekjær er psykiater og var svært aktiv i SF på 60-tallet. Hjemmeside: www.fekjaer.org/hansolav.html

2 svar på “Mediebildet av Ukraina-konflikten er galt”

  1. Mange gode tankar her, men du gløymer eit viktig poeng. Ein av grunnane til at det no er eit fleirtal av russarar på Krim er deporteringa av den opphavelege folkesetnaden på Krim (mest tartarar, men og armenarar, bulgararar og grekarar) til Sibir/Sentral Asia i 1944. Dei fekk ikkje kome tilbake til Krim før Sovjet fall saman, og då var sjølvsagt desse gruppene blitt betydeleg mindre. 46% skal ha døydd under deportasjonen.

    1. Å, jada, det finnes mange overgrep som er begått både mot ukrainere, men også av personer og organisasjoner som har stått bak opprøret mot det råtne Janukovitsj-styret. UPA, med fascisten og Goebbels-beundreren Stepan Bandera, deltok i jødeforfølgelser under krigen og samarbeidet delvis med tyskerne. Som kjent har Ukrainas grenser mot Polen vært flyttet mange ganger og på bakgrunn av at frykten for polakkene, stod de bak etnisk rensing og massakre på mange tusener av polakker, i tillegg til forfølgelse av rom-folk, moldaverer og andre grensefolk som ikke var etniske ukrainere. I dag er det Svoboda og Høyresektor som er UPAs arvtakere og de har fortsatt med sin antisemittisme og fascisme. Sannsynligvis er ikke flertallet av de demonstrerende menneskene på maidan-plassen fascister, men det er Svoboda og Høyresektor som styrer begivenhetene. I dag er de USAs betalte agenter i Ukraina og representert i den nye regjeringen, blant annet med ønske om å skaffe seg atomvåpen.
      På denne bakgrunn er det ikke helt urimelig å forstå Russlands bekymringer, selv om en absolutt ikke skal være naiv i forhold til Russlands egen imperialistiske agenda. Men det skal en absolutt heller ikke være i forhold til NATO, EU og USAs intensjoner, slik SVs Bård Vegar Solhjell synes å være.

Kommentarer er stengt.