Folk flest bør være glade for at lærerne protesterer når KS legger frem forslag til en ny arbeidstidsavtale. Forslaget fra KS er ikke annet enn et gedigent mistillitsforslag.
Ikke minst bør politikere, både lokalt og nasjonalt, være glade for at lærerne protesterer. Det er nemlig et godt tegn. Det viser at lærerne er opptatt av kvalitet i opplæringen. Det viser at lærerne er opptatt elevene og deres læring.
KS-forslaget
I forslaget fra KS, som ble lagt frem 14. januar 2014, vil de at lærernes arbeidsoppgaver skal kunne fordeles på inntil 45 uker. Altså skal antallet arbeidstimer være de samme, men arbeidsåret skal kunne utvides slik man selv finner det best. I dag er det slik at elevene har undervisning i til sammen 38 uker i løpet av et år. I tillegg har lærerne 6 planleggingsdager. Altså har lærerne et arbeidsår på 39 uker og 1 dag. I sitt komprimerte arbeidsår har lærerne en arbeidsuke på 43 timer. I løpet av den tiden skal man planlegge undervisning, undervise, gjøre etterarbeid som å vurdere egen praksis og vurdere elevarbeider, ha samarbeidstid med kolleger, uviklingssamtaler med elevene, tid til fellesmøter og ikke minst utvikle god pedagogisk praksis
Kvaliteten på undervisningen vil forringes
La oss nå si at en skole fordeler lærernes arbeidstid over 45 uker. Da skal lærerne jobbe 37,5 timer i uken. Innenfor den tiden skal lærerne gjøre alt som er nevnt i avsnittet over. Problemet oppstår, slik mange allerede har påpekt, når man skal gjøre alt som er nevnt over, men på mindre tid. Det sier seg selv at man må kutte ned på noe. Og hvis man skal gjøre like mye, bare på kortere tid, så vil man måtte jobbe raskere. Det igjen vil føre til at kvaliteten på arbeidet vil forringes. For hva skulle man ha kuttet ned på? Man må forberede og gjennomføre undervisning. Man må gjøre etterarbeid og vurdering av prøver. Man må samarbeide med kolleger. Man må ha utviklingssamtaler med elever, og ikke minst må man ha samtaler med foreldre. Fellesmøter er også viktige, og ikke minst er det viktig å drive med pedagogisk utvikling. Så hva er det man ikke skal gjøre?
Ta en tenkt skole
På vår tenkte skole, hvor det er innført et arbeidsår på 45 uker, vil lærerne ha 7 uker hvor de skal jobbe, men uten at elevene er der. De kan drive med vurderingsarbeid, men det kommer ikke elevene til nytte. De kan planlegge undervisning, men de vet ikke hvem de planlegger for, fordi de ikke vet hvem elevene er eller hvilket nivå de er på i ulike fag. Man kan drive med pedagogisk utvikling, men det utviklingsarbeidet må jo knyttes til praksis, noe som er litt vanskeligere når man ikke har elever, men det lar seg vel løse på et vis. Man kan ha samtaler med foreldrene i høst- og vinterferien, i hvert fall med de som ikke har reist til hytta eller til en europeisk metropol. Og til slutt kan man oppdatere seg faglig, forutsatt at man klarer å overbevise universitets- og høyskoleansatte om å kutte litt ned på sommerferien. Personlig kan jeg godt ha et arbeidsår på 45 uker, men da må skoleåret også utvides til 45 uker. Det ser ikke ut til å skje.
Vil gi rektor økt sjefsmakt
Det andre punktet i forslaget fra KS er at undervisningsomfanget, det vil si hvor mange undervisningstimer hver enkelt lærer har i løpet av året, skal fastsettes lokalt på skolen. Riktignok skal man ta utgangspunkt i hva som er rammene for undervisningsomfang i dag, og hensyn til arbeidsmengde, gruppestørrelse, erfaring osv, men i realiteten blir det til at ledelsen på hver enkelt skole skal bestemme hvor mye hver enkelt lærer skal undervise. Da kan rektor pålegge lærerne å undervise flere timer i uken, uten at det vil føre til høyere utgifter for skolen. Vi kan se på et eksempel for å illustrere dette. La oss si at det er en videregående skole med hundre lærere. Hver lærer får beskjed om å ha tre timer mer undervisning i uken. Bare ved å gjøre dette vil skolen ha dekket inn omtrent 16 heltidsstillinger, og det vil være noen millioner spart. Så får lærerne noe mindre tid til forberedelse, og noe mer etterarbeid, men det får så være.
Riktignok er siste punkt i forslaget fra KS at lærerne skal få tilstrekkelig tid til planlegging og etterarbeid, men hva er egentlig tilstrekkelig? Og hvem skal avgjøre hva som er tilstrekkelig?
Ulike skoler, ulik praksis
Hvis forslaget fra KS skulle bli gjennomført så vil det kunne resultere i at det blir veldig ulik praksis ved forskjellige skoler. På den ene skolen kan det hende at lærerne underviser 25 timer i uken, ved en annen skole underviser de kanskje 20 timer i uken. Ved en skole har kanskje lærerne et arbeidsår på 45 uker, ved en annen skole har de 40 uker.
Man kan spørre seg hvorfor KS ønsker å få gjennomslag for sitt forslag. Hva er deres motiver? De sier at man vil øke kvaliteten i opplæringen, men forslaget deres vil gi lærerne mindre tid til alt som kan gi økt kvalitet i opplæringen.
Gedigent mistillitsforslag
Forslaget fra KS er ikke annet enn et gedigent mistillitsforslag til lærerne og det arbeidet som undervisningspersonalet gjør i skolen. Derfor bør vi være glade for at lærerne protesterer. Man protesterer fordi man vil ha kvalitet i opplæringen, fordi man er opptatt av elevene. Det er ikke fordi lærerne er arbeidssky, for da hadde man ikke jobbet kvelder og helger for å vurdere prøver, man hadde ikke brukt ettermiddager og kvelder på foreldresamtaler, og i perioder jobbet mer enn de 43 timene i uka man egentlig skal jobbe. Det hadde vært enklere å jobbe 37,5 timer i uken, 45 uker i året, men det hadde også gitt en dårligere skole.
Jeg vil mye heller jobbe for en bedre skole.