Vi deltidskvinner

Du som lurer på hvorfor kvinner har høyere sykefravær: Hva med å ta deg en deltidsjobb?

Her er meg for noen år siden, en vanlig morgen: Jeg sitter der, på det som egentlig er en fridag, med matpakken klar på kjøkkenbenken og klar for jobb. Nydusja og i arbeidstøy. Ingen tid å miste, eller, ingen betalte timer å miste. Jeg venter på telefon. Telefon fra sjefen. Klarer ikke prioritere noe særlig sosialt liv, man kan jo få ei vakt. Ikke kino, ikke hyttetur, ikke kafébesøk. Ingenting. Og ringer sjefen, ja da tilbyr jeg meg å ta alle vaktene som han ikke har fått dekket opp. Helst alle som er i den oppsatte friuka. Jeg tilbyr meg å ta helga også. Jeg hiver meg på første buss for å jobbe.

– Du er så fleksibel, du er så flink å jobbe, jeg kan alltid stole på deg, sier han. Det er det man er ute etter, da havner man øverst på ringelista. For sier du nei, får du ikke flere vakter. Sier du ja, kan du fort få de neste fem også. Inntekta for den uka var sikra.

Tungt ufaglært yrke

16 timer per uke hadde jeg, i et tungt ufaglært yrke. Jeg ønsket selvsagt større stilling, men det var ikke mulig, fikk jeg høre, det var ikke behov for mer. Og selvsagt, noe med turnusen. Jeg måtte jo skjønne at dette skulle plottes inn i en turnus som skulle gå opp.

Men jeg jobbet full uke jeg, og langt over full uke. Merarbeid og overtid. Helst merarbeid, da var det jo ikke nødvendig å betale meg overtid. Den ekstra halvtimen ekstra. Eller den ekstra helga. Egentlig alle ekstra timer og vakter jeg kunne få fatt på. Det sier seg selv at det ikke er mulig for noen å overleve på ei lønn som stillingsprosenten min tilsa, og det forsto bedriften også. Det er fint med sånne som meg, som kan ta i et ekstra tak, som tar alle vakter som blir tilbydd dem og som regelrett maser om å få jobbe mer. Som kan utnyttes. For man har jo ikke noe valg, man må ha mat og man må betale for husleia. Og strøm. Og telefon. Og kanskje en tannlegeregning.

Sykefraværet

57 000 personer arbeider ufrivillig deltid, og de fleste av de er kvinner. Samtidig forskes, spekuleres og synses det om kvinners sykefravær. Gå en dag i hennes sko, hun som jobber som hjelpepleier, som renholder, som butikkmedarbeider, som hotellansatt. Se hvor mye hun løper og se hvor lite fri hun har, selv som deltidsansatt. Der har du svaret.

Hva ville skjedd hvis jeg ble syk? I en slik situasjon kan man ikke bli syk, man står på til man stuper. Man sliter ut knær, armer og rygg. Man løper og higer, man har egentlig aldri fri fra jobb. Man slites ut alt for tidlig. Og svaret man får er en trussel om kutt i sykelønn. Da vil vi tenke oss om før vi blir syke.

A-laget og B-laget

Det var de heltidsansattes sykefravær vi dekket opp, vi deltidsansatte. Det ga en flau smak i munnen hver gang en kollega ble syk. Jeg ville jo tjene på det. Det føltes ikke greit, men man ristet det av seg. Sånn er det bare. Jeg tjente penger på andres sykdom.

– Hore, sa mine kolleger, halvt på spøk, halvt på alvor.

– Du jobber for fort! Du er for effektiv! Du undergraver stillingene våre! Du smisker!

Selvsagt hadde de rett, jeg smisket. Jeg måtte ha de fordømte vaktene. Jeg sa aldri i fra når jeg følte meg urettferdig behandlet, eller når kolleger ble det. Da kunne jeg falle i unåde. Vi var et A-lag og et B-lag. De heltidsansatte, som hadde en forutsigbar lønn og fritid, og de deltidsansatte som sloss innbyrdes om vaktene og som alltid var på jobb. Jeg var på B-laget.

Jobber og sover

Jeg husker hvordan det var, hvordan jeg følte hverdagene i kroppen: Jeg tjener godt, måned etter måned. Bedre enn mine heltidsansatte kolleger. Men jeg bor på hybel. Jeg tør ikke annet. Jeg vet ikke hva jeg har i lønn neste måned. Da tar man seg ikke råd til mer. Jeg legger av det meste av lønna mi, sånn i tilfelle det skulle skje, at jeg ikke klarer å mase til meg ekstravakter. Jeg er skamfull. Jeg er voksen, og slik som det her bor jeg. Kjøkken, stue og soverom på ett og samme rom. Jeg vil helst ikke at noen skal se hvordan jeg bor. Så jeg nøler når venner ønsker å komme på besøk for å se hvordan jeg har det. Men det er ikke så veldig aktuelt heller, jeg er jo stort sett på jobb, alle dager og alle helger. Jeg jobber og sover. Det er det jeg gjør.

Hva med barn? Skal jeg sette barn til verden? Med så usikker inntekt? Nei. Skal jeg finne meg en mann med god inntekt som jeg kan leve på? Nei, jeg er ikke skapt sånn. Jeg vil klare meg selv. Jeg vil ha min frihet, og den får jeg ikke før jeg har økonomisk frihet. Jeg vil ha trygge rammer for mitt barn og meg selv. Så da utsetter jeg det. Men er vi fortsatt der at det legges opp til at vi kvinner skal leve på menn? Det kan se slik ut og det gjør meg forbanna. Men jeg hadde ingen steder å ta ut raseriet mitt.

Normalarbeidsdagen

Slik var det for meg, som barnløs kvinnelig deltidsarbeider. Hvilken historier kvinner med barn har å fortelle, det kan jeg bare tenke meg til. Ønsker vi kvinner økonomisk frihet, men også et liv uten dårlig samvittighet, ovenfor våre barn og gamle og syke foreldre? Ja, da må vi strekke oss etter normalarbeidsdagen, og aller helst 6-timersdagen. Det vil tjene den enkelte og samfunnet som helhet.

Fagbevegelsen kjempet i sin tid frem normalarbeidsdagen, det vil si 8 timers arbeidsdag og 40 timers uke og dette handlet blant annet om at arbeidstakerne ikke skulle spilles ut mot hverandre, eller tilby seg å jobbe lengre for å bevare sin jobb. Det innebærer også at det ikke skal være nødvendig å arbeide utover normal arbeidsuke for å brødfø seg selv og sin familie. Denne kampen er ikke over! Hilsen en forhenværende deltidskvinne.