Venstresida bør fjerne illusjonene om Maduro-regimet i Venezuela. Det representerer verken interessene til fattigfolk eller middelklassen, men har blitt et klassisk statskapitalistisk styre.
Den politiske krisa i Venezuela har tilspissa seg kraftig i februar. Siden den 12. februar har studenter og andre i hele landet tatt til gatene, og voldsnivået har eskalert. Den 18. og 22 februar demonstrerte mange hundre tusen i gatene, først og fremst fra middelklassen – men også deler av arbeiderklassen. Situasjonen reiser også både akutte og teoretiske spørsmålet for den sosialistiske venstresida i andre land: Hvem fortjener støtte? Er demonstrasjonene ett uttrykk for høyresidas kontrarevolusjon som må bekjempes, eller er de demokratiforkjempere som venstresida støtter?
En godslig arbeiderstat?
Enkelte, eller mange, på venstresida i dag synes å være overbærende med, eller direkte forsvare, det stadig mer autoritære styresettet til Maduro-regjeringen, arvtageren etter Chavez. Denne støtten er underlig, for om Maduro-regjeringens metoder hadde vært overført til norske/europeiske forhold ville venstresida ha kjempa imot på det mest innbitte. Hvordan kan det ha seg? Skyldes det at man mener det er noe spesifikt annerledes med regimet i Venezuela? Som om det var et sosialistisk fyrtårn, en godslig arbeiderstat?
Høylytt og uforbeholden støtte til enhver tids mest lovende «sosialistiske fyrtårn» har folk på venstresida prøvd før. Strategien imponerer ikke særlig mange – og spesielt ikke de brede lag i middelklassen.
Sosialister og middelklassen
Om sosialister noen gang skal ha en mulighet til å inspirere og lede masser av folk til en bedre framtid der ikke kapitalismens profittjag styrer prioriteringene på kloden, må vi må stå ved prinsippene og vise at vi er mer demokratiske, mer sannferdige, mer dedikerte i å fremme velferdsreformer og mer menneskevennlige enn alternativene.
Jeg vil hevde at Venezuela ikke er en sosialistisk stat. Den feilaktige analysa av Venezuela fører til at deler av venstresida trår helt feil der vi ellers står støtt. Situasjonen reiser også et viktig spørsmål: Sosialisters forhold til de ulike delene av «middelklassen» – de kreftene som i Venezuela i dag utgjør kjernen i opposisjonen mot Maduros «bolivarianske» regjering.
1. Splittelsen i Venezuela må forklares med analyse, ikke slagord
Mange på venstresida har beundra Chavez og den såkalte bolivarianske revolusjon. Men en stor del av befolkningen i Venezuela – nesten halvparten, kanskje flere – ønsker ikke dette styresettet, de misliker det på det sterkeste. Det er venstresidas plikt å analysere hvorfor det er slik. Splittelsen i Venezuela er tragisk dyp. Men gammeldagse enkle skjema, som aldri var sanne – El Pueblo sin heroiske kamp mot «imperialistene» og oligarkene – fungerer ikke. Dette enkle skjemaet er det Nicolás Maduro for øyeblikket dyrker i sitt politiske forsvar, lik mange diktatorer har gjort det før han. Det er ikke slik at hele folket i Venezuela nå reiser seg til kamp mot diktaturet, selv om opposisjonens krefter liker å hevde det – men det er ingen tvil om at mange hundre tusen mennesker har vært involvert i demonstrasjonene de siste ukene. For å unngå å havne i skyttergravene i en av sidene må man i alle fall forsøke å analysere de politiske bevegelsene og deres drivkrefter.
2. Mediesensur, statens voldsmakt og verbal brutalitet
La oss slå fast noen konkrete og aktuelle forhold. Det kan ikke bortforklares: Chavez og nå Maduros styresett har blitt stadig mer brutalt. Den 12. februar ble i all hovedsak fredelige demonstranter møtt med statens voldsmakt i stor skala. Politi og paramilitære styrker brukte sine våpen for å slå ned på ubevæpna sivile. Seinere har også Guardia Nacional Bolivariana (militære styrker) blitt satt inn. Dette er det man ser på TV-bildene. Enkelte i Norge har vist til at noen av bildene er manipulasjoner. Men med mindre man hevder at alle bildene er manipulert, så er ikke dette særlig relevant å trekke fram. Politiet angrep ikke de største demonstrasjonene direkte, men i en taktikk vi ser fra politistyrker over hele verden, ved å isolere og engasjere de mest radikale og utålmodige ungdommene i kamp etter hoveddemonstrasjonene – det er sikkert også betalte provokatører på begge sider. Dette trekker demonstrasjonene som en helhet inn i en frykt- og voldsspiral. «Det er høyresida som demonstrerer og vil lage kaos», sier noen på venstresida. Det hjelper ikke. Det er ikke sånn man behandler studenter!
En ny tendens har utvikla seg siden den 12. februar. Grupper på to til femti menn med motorsykler sirkulerer i Caracas’ middelkasseområder og terroriserer befolkningen med skyting og sitt blotte nærvær. Dette har skjedd i så massiv og systematisk skala at folk i disse bydelene har satt opp barrikader for å holde motorsyklene unna. Dette dreier seg ikke om enkeltepisoder, men synes å være planlagt. At disse bandene sympatiserer med regjeringen er åpenbart, men hvordan de er organisert er meg uvisst, foruten at de har tilknytning til gruppene som i flere år har vært kjent som Los Colectivos . Meg bekjent finnes det ingen lignende forsøk på å terrorisere barrio-områdene der regjeringen har sin hovedstøtte.
Det foregår utstrakt mediesensur. Som i de fleste andre land står det mektige kapitalkrefter bak mediehusene, men også i disse har man tenkende og kritiske journalister, akkurat som i Aftenposten og Dagens Næringsliv. I dag kan man ikke se kritikk av myndighetene i noen TV-kanaler, og kritiske aviser er under sterkt statlig press. En colombiansk TV-kanal som sendte nyheter fra Venezuela, ntn24, ble tatt av kabelnettverket den 14. februar, og nett-tv sendingene ble forsøkt blokkert. Senere har Maduro også forsøkt å utvise CNN fra landet.
Regimet framstår stadig mer autoritært enn det har vært under Chavez. President Maduro, som i november fikk utstrakte fullmakter av nasjonalforsamlinga til å styre gjennom presidentdekreter i ett år, rettferdiggjorde sensuren i en tale til en folkemengde på lørdag 15. februar. Under et banner med en fredsdue og ordet «fred» ropte Maduro inn i mikrofonen: «Jeg tok avgjørelsen om å ta denne fascistiske kanalen [ntn24] av de venezuelanske kabelnettverkene. Måtte de stikke til jævelen med sin gift, måtte de stikke til helvete (‘pa’l carajo) med sin fascisme!». Litt etter sa han: «Alvaro Uribe [eks-presidenten i Colombia] står bak og finansierer denne fascistiske bevegelsen, og de ville gjennom en anti-venezuelansk TV-kanal gjøre som de gjorde den 11. april 2002», og refererte dermed til det mislykkede kuppet mot Chavez. I den halvannen time lange talen – et studie i demagogi – referer han et utall ganger til opposisjonen som fascister.
For meg er det ubegripelig av folk på den demokratiske venstresida i Norge og andre land vil være seg bekjent av å gi politisk støtte til slikt rabbel. Man bør reservere begrepet fascister til dem som virkelig er det – i fare for at man ikke kjenner igjen en når man en dag virkelig står overfor en fascistisk bevegelse. Det er ikke med «harde ord», heller ikke med hærens våpenmakt at folk kan få sjøltillit til å bygge et helt annet samfunn – men politiske argumenter, analyser og organisering nedenfra. Skal vi bygge sosialisme, vil jeg høre sannheter, ikke paranoid fekting mot reelle og innbilte fiender i timelange monologer, ikke persondyrking, propaganda og løgner.
3. Hva representerer opposisjonsbevegelsen?
Det er ikke slik at det er kampen mellom sosialisme og fascisme det står om i Venezuela i dag. Flere hundre tusen gikk i gatene i Caracas og byer i hele landet den 18. februar, de fleste sannsynligvis med utspring i ulike deler av middelklassen. Demonstrasjonene denne dagen var mobilisert av frontfigurer fra høyresida, som Leopoldo López og Maria Corina Machado, men det finnes ingen klar eller unison strategi på høyresida. Tidligere presidentkandidat Henrique Capriles Radonski forsøkte først å demobilisere demonstrasjonene i engstelse for at en eventuell påfølgende voldsspiral ville være til fordel for Maduro. Han påpekte at Maduro vil fortsette å styre helt til middelklassebasen i opposisjonen danner en politikk som appellerer til de fattigere delene av befolkningen og de delene av arbeiderklassen som støtter regjeringen. Også Capriles blir stempla som fascist av parlamentspresidenten Diosdado Cabello. Middelklassen i Venezuela er i dag skvist mellom den autoritære regjeringen og statsapparatet deres, som forakter dem, og den gamle kapitalistklassen, som er politisk bankerott (spesielt etter kuppforsøket i 2002). De jevne delene av middelklassen har opplevd dramatiske fall i levestandard siden 1990-tallet, noe som begynte lenge før Chavez, men som har akselerert siden. I de siste årene har den økonomiske krisa nådd nye høyder, og av flere grunner rammer dette middelklassen hardt.
Enkelte på venstresida i Norge gjentar gjerne Maduros og Cabellos påstand om at demonstrantene egentlig er nyttige redskap for kuppmakere og fascister. Men det finnes ingen fascistisk bevegelse i Venezuela, det er bare oppspinn. Fascister i Venezuela ville ha forsøkt å marsjere for å knuse fagforeninger og terrorisere den organiserte arbeiderklassen. Deres mål ville være å styre gjennom en autoritær stat, som i Venezuelas tilfelle skulle reversere det de fattigste delene av samfunnet har oppnådd gjennom Chavez-regimet. Det er ingen betydelige krefter i Venezuela som ønsker noe slikt, og derfor burde ikke folk i Norge påstå det heller.
Studentenes og middelklassedemonstrantenes politiske modell hentes fra de liberale demokratiene i Nord-Amerika og Europa. Ingen, absolutt ingen, forsvarer åpent at man skal tilbake til det korrupte Copei-AD styret fra før 90-tallet. Opposisjonen mot Chavez, og nå Maduro, består i virkeligheten av krefter i alt fra det kapitalistiske høyre, til sosialdemokrater og den demokratiske venstresida. Om jeg skal tippe, måtte det være at flertallet er inspirert av en blanding av liberaldemokratiske og katolske ideer om sosialt engasjement. Det eneste som virkelig forener opposisjonen er at det autoritære styret til Chavez og nå Maduro er fullstendig utålelig. Når de sier at det ikke er demokratisk, så er det ikke fordi man benekter at de har vunnet valg – men fordi regimet har underminert alle institusjonene i staten som i et liberalt demokrati forbindes med maktbalanse og hindre for maktmisbruk og korrupsjon.
Kanskje finnes det en og annen drømmer på høyresida om et militærkupp som skal plassere en «nyliberal» elite ved makta som vil knuse arbeiderbevegelsen med vold, a’la Pinochet. Men la oss tenke det igjennom. Eventuelle kuppmakere måtte i så fall overkomme to store hindre: at størstedelen av de militære offiserene er svært nært knytta til det chavistiske prosjektet (og nyter privilegier for det), og at hverken den bolivarianske rejgeringas tilhengere eller demonstrantene gir uttrykk for at de ønsker noe slikt. Det mislykka kuppforsøket i 2002 viste jo med all tydelighet at høyresida ikke kunne ta over makta gjennom kupp – og enklere har det jo ikke blitt siden: Chavez hadde jo de ti neste åra på å luke ut de eventuelle restene av kuppmakerne. Den chavistiske venstresida, også i Norge, har en lettsindig måte å avvise demonstrantene ved å henvise til kuppet i 2002. For det første underslår de at også Chavez var kuppmaker (i 1992, med et helt annet grunnlag, så klart), for det andre er det svært tvilsomt om de mange hundre tusen sivile demonstrantene i April 2002 ønsket eller forsto at de foranlediget en militær inngripen. Det er uansett vanskelig å forestille seg hvordan demonstrantene i dag skulle se for seg en militær inngripen til deres fordel, all den tid en av hovedinnvendingene deres er at Chavez-regimet har omgjort de væpnede styrkene til et redskap for deres egen politiske makt.
Det er en sosiologisk avgrunn mellom barrio-befolkningen de fattige på landsbygda og middelklassen i byene. Framtidas utfordring nummer en blir å viske ut disse forskjellene. Chavez-regimets metode har vært å sementere dette hatet med sin voldsomme retorikk – til det punktet at den nå tvinger folk til å velge side, så det i det daglige blir vanskelig å ha samkvem i det hele tatt. En illustrasjon på dette: For en uke side tok væpnede grupper seg inn på et kjøpesenter i øst-Caracas med motorsykler og skjøt rundt seg – sannsynligvis fordi kjøpesentrene befinner seg i såkalte middelklasseområder, og for å skremme folk der fra å demonstrere. Er dette politiske metoder venstresida i Norge vil være assosiert med?
4. Tidvis progressiv politikk, men ikke et sosialistisk fyrtårn
Enkelte på venstresida synes å mene at regimet i Venezuela er sosialistisk, eller i en annen forstand essensielt progressivt, og derfor annerledes enn andre land. Dette blir en viktig begrunnelse for det politiske forsvaret for Chavez og Maduros regime. Det blir også en begrunnelse for at trusler mot regimet må bekjempes, om nødvendig med statens våpenmakt mot egen befolkning, enten truslene kommer fra «USA-imperialismen» eller folk i Venezuela. Holder argumentene for å hevde at det er noe kvalitativt annerledes med regimet i Venezuela som gjør at venstresida bør finne seg i gjentatte, langvarige og eklatante brudd på elementære demokratiske prinsipper?
La oss da det mest iøynefallende. Venezuela har en av verdens høyeste mordrater, og det sies at opp mot 25 000 mennesker led en voldelig død i fjor. Mordraten skyldes narkooppgjør, kidnappinger og ran der fattige som rike blir henretta. I et samfunn der de færreste morderne blir stilt for retten, der fattige skyter fattige i rus, der landet flommer over av håndvåpen, og politiet knapt virker å ha verken mulighet eller mandat til å stoppe volden: Er mordraten et uttrykk for en befolkning/arbeiderklasse med sjøltillit? En sterk framtidstro på et politisk prosjekt de er en del av? Jeg mener det er et uttrykk for det motsatte: apati og håpløshet. Den reelle situasjonen i barrioene er ikke særlig mye bedre enn den var før – selv om det trolig har vært merkbar framgang på enkelte områder.
Et av argumentene er at den bolivarianske revolusjonen har ført til omfordeling og forbedring i levekår for landets fattige og undertrykte: det er altså et progressivt styre. Dette argumentet er det noe i, men ikke alene nok til å kalle det sosialistisk. Den eventuelle framgangen er heller ikke en indikasjon på at det skulle være «et overlegent mer progressivt» styresett enn i andre land. Av en eller annen grunn har venstresida blitt fortjusad i Chavez-prosjektet som om det var et sosialistisk fyrtårn (dem har vi hatt noen av). Chavez-regimet førte en progressiv politikk og fått gode resultater på flere områder, men dette har vitterlig regimet gjort a) i likhet med svært mange andre land, og b) hatt særdeles gode muligheter til – gitt landets gigantiske oljeinntekter. Venezuela eksporterer fortsatt mer olje enn Norge, verdt anslagsvis ca. USD 94 mrd. og 80 mrd. brutto hver (se OPEC).
I Venezuelas helsevesen og utdanning har det vært en klar omfordeling i retning av universelle rettigheter, ikke minst ved hjelp av oljepenger og Cuba-leger. Men i motsetning til det man fikk til, i ja for eksempel Norge, under ulike politiske regimer fra 1930-70-tallet der man fikk universelle rettigheter OG kraftig forbedring innen høyere utdanning og spesialisthelse – har de sistnevnte om noe blitt verre i Venezuela. Dette skjedde i Norge gjennom en koalisjon med middelklassen – som ikke så på den sosiale omfordelingen som en trussel. I Venezuela forbinder middelklassen Chavez-prosjektet med mangel på tilgang til universiteter og helsevesen de hadde før – og dramatisk MYE VERRE levekår – derav hundretusenvis (eller mer) unge venezuelanere, særlig med middelklassebakgrunn, som har reist til Europa, USA eller andre land på leting etter arbeid – og der jobber de nå, som arbeidere flest. Enkelte har vist til Venezuelas forbedringer på flere områder som økte lønninger, bokvalitet, tilgang på strøm og vann, urfolks rettigheter, kvinners rettigheter og, som en Chavez-tilhenger i Norge sa: «alt på tross av et næringsliv som saboterer». På disse områdene har Venezuela gjort store framskritt – i likhet med mange andre oljerike stater i samme tidsperiode, det skulle bare mangle. De har i likhet med Norge oljeinntekter de fleste land bare kunne drømme om! Det er disse som har finansiert velferdsreformene og gavene Chavez og Maduro har delt ut til sine støttespillere i disse åra. At middelklassen har fått det verre skyldes en feilslått økonomisk politikk som virker mer improvisert og inkompetent enn planlagt og sosialistisk. Eksproprieringen av land og forretninger synes å være drevet mer av statsmaktas umiddelbare behov for å tilfredsstille enkelte politiske støttespillere, enn en dirigert strategi for å overføre produksjonsmidlene til de folkelige klassenes hender.
Norske Latinamerika-entusiaster har hevda at Chavez’ jordbrukskollektiver er bevis på at regimets progressive karakter, men slikt har vi sett i mange typer regimer. Med kollektivene er det alltid noen som vinner, og ofte noen eller like mange som taper på det. Det er ikke noe sosialistisk med jordbrukskollektiver i seg selv – ikke en gang essensielt progressivt. Det kommer an på de sosiale og politiske omstendighetene det skjer i. Svært ofte har statlig styrt kollektivisering foranlediget dramatiske produksjonsfall.
På FNs Human Development Index har Venezuela gjort det bra i perioden 2000-2012, og det kan Chavez ta noe av æren for. Men i snitt har menneskelig utvikling vært ganske lik nabolandet Colombia, samt Russland og Kazakhstan. Alle må likevel se seg slått av Iran (!), Algerie og Mongolia, og Kina – uten at jeg hører venstresida hyller noen av dem som spesielt sosialistiske (lengre). Alle unntatt Kina er oljeeksporterende land. Muligens har noen av disse regimene «pumpa opp» statistikkene, men sikkert ikke mer enn Venezuela.
Men selv disses forbedring i menneskelig utvikling blekner sammenligna med mange afrikanske land. Ta for eksempel Angola, som jeg jobber med til daglig: Under den berykta José Eduardo dos Santos som har styrt i 34 år (jeg skal ikke engang begynne å beskrive korrupsjonen) har man fått til å skape mange arbeidsplasser, bygd hundretusenvis av boliger, skaffa vann og laga konstitusjon og lover som beskytter urfolk, arbeidere, kvinner, etc. og alt mens de politiske pampene har gjort det de kan for å sende midler til sveitsiske banker i stedet for å skape arbeidsplasser lokalt. I Angola har de bygd skoler, sjukehus og tidobla antall universitetsstudenter. Dette er unektelig endringer til det bedre. Men utviklinga er ikke stabil eller likeverdig – langt mindre sosialistisk. Dette er kapitalisme, i en av dens mange varianter. Veksten og den relative (og beskjedne) fattigdomsreduksjonen skjer mer på tross av enn på grunn av den politikken som føres. Venezuela hadde et uendelig mye bedre utgangspunkt enn Angola da Chavez kom til makta. På 1970- og 80-tallet var store deler av venstresida i Europa tilhengere av dos Santos’ MPLA-regime – selv etter at alle signalene om at lederne berika seg begynte å komme. Neida, det var «bare propaganda», og de liberale kritikerne hadde bare ikke forstått at alle motkreftene var konspiratører i ledetog med imperialismen (jada, selvfølgelig fantes de også!). Først mye seinere, og lenge etter liberalerne, ser venstresida problemene: Klassedannelsen, undertrykkelsen, truslene, brutaliteten, løgnene, hemmeligholdet, forsvinningene. Men nå, nå er det ingen på venstresida lenger som ser på Angola som et sosialistisk fyrtårn. Heldigvis. Nå vet vi bedre.
5. Chavez’ maktbase i hæren og statsbyråkratiet
For å få et grep om historia forsøker jeg meg på en skjematisk fremstilling av Venezuelas «bolivarianske» regime. Da Chavez kom til makta i 1998 på en bølge av støtte fra folk i arbeiderklassen og fattige i barrios og på landsbygda, satte han umiddelbart i gang en rekke progressive reformer for omfordeling og for å gi velferdstilbud til mange flere (blant annet las misiones, velferdssentre i bydelene). Samtidig satte han i gang den politiske prosessen som skulle transformere statsapparatet slik at det ble et lydig redskap for hans politiske ledelse. Dette førte etter hvert til stadig mer sentralisering av makt. Enten han ville det eller ikke, enten han så det selv eller ikke, så ble det å vise politisk lojalitet til Chavez et avgjørende kriterium for å oppnå politiske og administrative posisjoner. Det har vært forsøkt mange ganger før i mange land, men politisk opportunisme er en dårlig erstatning for kompetanse når det gjelder å drive offentlige institusjoner.
Chavez var en ekstremt begava og karismatisk retoriker og hadde stor evne til improvisasjon som politiker. Han var angivelig fra enkle kår, men framfor alt var han en militærmann. Hans strategi for å endre Venezuela, handlet først og fremst om å ta over statsapparatet og endre ting ovenfra. Chavez leste kanskje Marx, slik han angivelig leste alt mulig, men essensen fra Det kommunistiske manifest om at «arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk» kan han ikke ha tatt innover seg. Da han etter hvert begynte å snakke om sosialisme for det 21. århundre, særlig etter 2002, var det etter at han så hvordan han kunne utnytte krafta i denne retorikken for å mobilisere politisk støtte både i Venezuela og i andre latinamerikanske land. Ikke minst muliggjorde dette en forunderlig allianse med Castros Cuba. Men den sosialistiske retorikken kom ikke fordi han på noen måte hadde studert eller lært av erfaringene fra 150 års sosialistisk historie – slikt var fraværende i diskursen hans. Han kom da heller ikke fra noe politisk miljø der slike ideer florerte.
Hans første forsøk på å ta makta var gjennom et kuppforsøk i 1992. Det mislyktes, men økte paradoksalt nok hans politiske kapital. Han skjønte at han kunne mobilisere folkelig støtte til å vinne gjennom valg. Millioner av fattige venezuelanere ser fortsatt på Chavez-Maduro regjeringen som sin, den eneste som noen gang har sett og hørt dem og i alle fall forsøkt å gi dem noen velferdsreformer. De har stemt han inn i gjentatte valg, selv om det kan sås store tvil om hvor rettferdige alle valgene har vært.
Chavez’ voldsomme retorikk sementerte frykten i dem om at alle alternativer bare kan være mye verre, og en retur til det som var før. Siden datidas elitestyrte og korrupte «demokrati» var viden forhatt og politisk bankerott, kunne han mobilisere velgere som aldri før hadde stemt ved å love reformer og å utradere det gamle regimet. De gamle politikerne og de rike ble erklært som politiske hovedfiender, sammen med deres venner i «imperiet i nord». Han kalte dem «escualidos» og «oligarcas», imperialismens lakeier, kapitalister, anti-venezuelanere, etc. Men Chavez’ klasseanalyse var ikke særlig raffinert. Systemet han bygde opp, og den politiske retorikken han utøste gjennom timelange tv-taler hver uke, gjorde det klart at nær sagt alle som ikke støtta hans politiske bevegelse var inkludert i disse uheldige kategoriene – enten det dreide seg om de virkelige kapitalistene, eiere av sybutikker, funksjonærer i departementene eller lærere. Bak retorikken fulgte posisjoneringen i praksis. Ute på arbeidsplassene, i fagforeningene, i de offentlige institusjonene og på universitetene foregikk det en hurtig posisjonering i forhold til de nye tidene. Los Chavistas (chavistene) tok over stadige flere områder, med staten i ryggen. De som ikke var chavistas, risikerte å bli stempla som kontrarevolusjonære og miste jobbene og muligheter de før hadde hatt. For mange kunne det å komme ut som chavista bety et plutselig karrieresprang. I løpet av Chavez’ nesten fjorten år ved makta ble nesten alle offentlige institusjoner tatt over av chavistas – hvis viktigste politiske lim var lojaliteten til Chavez’ ledelse selv – om enn det politiske innholdet og strategi var uklare og skiftende.
Politisk organisering dreide seg hovedsakelig om å finne de formene som kunne mobilisere hans tilhengere mot motstanderne. Et bærende element var territorial organisering under ledelse av partiet. Dette er essensen i hans circulos bolivarianos og nabolagskomiteer.
Men først og fremst var det de væpnede styrker, som han etter 2002 fikk full kontroll over, som var Chavez’d fremste maktbase. Etter hvert fikk han også full kontroll over det juridiske embedsverket, over oljeselskapet PDVSA og over politistyrkene. Han klarte aldri å få full kontroll over alle lokalstyreorganene, da opposisjonskrefter har vunnet valg frem til i dag i delstater og kommuner.
La Boligárquia – en ny herskende elite
Det er åpenbart at korrupsjonen florerer i det militær-bolivarianske komplekset, og mange chavistaer har blitt svært rike. Jeg har hørt folk i Norge argumentere med at korrupsjonen ikke er så ille som før, eller at kumpanene til Chavez ikke er så rike som den gamle eliten. Det er politisk uvesentlig om boligarkiet har noe mindre penger enn de gamle rikingene, og jeg er redd problemet underdrives av venstresida fordi det ikke passer så godt med ideen om at det er et sosialistisk regime. Poenget er jo hva som driver denne elitens prioriteringer.
Det viktige er dette: Under Chavez, og kanskje enda mer i ly av ledere som Diosdado Cabello, har det vokst fram en ny herskende elite, med en separat og objektiv interesse i å forsvare privilegiene sine. Litt skjematisk skjer dette: De har tatt over statsapparatet, og den økonomiske modellen de dyrker er statskapitalismen, med base i de offentlige industriene, med oljeselskapet PDVSA i spissen, eiendom og deler av finansinstitusjonene. Disse kjemper om kontrollen over økonomien i landet med de gamle kapitalistene, med sine tilknytninger til utenlandsk privatkapital og i den stadig mer reduserte lokale industrien. Det ene er ikke mer essensielt progressivt enn det andre.
Disse privilegiene er for øyeblikket uløselig knytta til det sittende regimet. Nå legitimerer det seg med å vise til en politikk som har ført til reelle forbedringer for de fattige og «kampen mot imperalismen», ikke ulikt slik Kinas herskere gjør. Min antakelse og forventning er at når la boligarquias klasseinteresser begynner å krysse behovene til arbeiderklassen og de fattigste («lumpen» i barrioene) – velger de det første. Statskapitalistene i la Boligarquia vil sette profitten foran andre hensyn når det kommer til stykket. Igjen, se til Kina om du er i tvil: logikken er den samme. Sosialister og andre på venstresida bør ikke være slepphendte med demokratiske prinsipper bare fordi regimet for tida kler seg i rødt.
Hovedgrunnen til at venstresida bør fjerne illusjonene om Maduro-regimet er dette: Det representerer ikke interessene hverken til fattigfolk eller «middelklassen» i Venezuela. Det har blitt et klassisk statskapitalistisk regime. Om diktaturet utvikler seg under Maduro blir det like håpløst for sosialister å kjempe for menneskelig frigjøring som i Castros Cuba. Venstresida i Norge bør holde god avstand.
Kampen i Venezuela retter seg derfor mot det tiltakende diktaturet under Maduro. Arbeidere i barrioene må vinnes vekk fra grepet til Chavez, Maduro og la boligárquia. Selv om de er i en desperat vanskelig situasjon burde sosialister i Venezuela være med i de sosiale bevegelsene; i arbeiderbevegelsen, blant demonstrantene fra universiteter og middelklasseområder og i barrioene, og kjempe mot regimet på en slik måte at det blir umulig for høyresida å danne et nytt nyliberalt og korrupt styre, slik det var før. Det betyr å argumentere for sosiale reformer, men også for mer demokrati og demokratiske institusjoner.
«Deres mål ville være å styre gjennom en autoritær stat, som i Venezuelas
tilfelle skulle reversere det de fattigste delene av samfunnet har
oppnådd gjennom Chavez-regimet. Det er ingen betydelige krefter i
Venezuela som ønsker noe slikt, og derfor burde ikke folk i Norge påstå
det heller.»
Var det ikke nettopp dette kuppmakerne gjorde? Inkl den nå nevnte opposisjonslederen Lopez?
Greit nok at man må kunne kritisere venstesiden også. Jeg har ikke vært i Venezuela, men jeg har sett hva Chavismen har betydd for andre deler av Latin Amerika. F.eks. Nicaragua er ikke til å kjenne igjen ift hvordan fattigfolk lever. Dessverre har nordmenn bosatt der, spesielt akademikere som i Norge nok definerer seg som å stå på venstresiden, fast besluttet seg for å være aktiv del av en stadig mindre opposisjon som mest av alt synes å skrike fordi deres kjøpekraft ikke lenger kan gi dem den slags tjenester og ting de kunne kjøpe for bare et par år siden. Jeg håper ikke du går i samme felle her.
Det er et interessant fenomen at denne form for «sosialisme» vi nå ser i ulike land i Latin Amerika ikke er den type som vi er vant med eller kanskje forventer: de aksepterer kapitalistiske markedsløsninger i noen grad, de synes ikke å ha noen plan for å bli selvforsynende med teknologi, de synes å regjere mere fra-dag-til-dag. Men spørsmålet er kasnkje egentlig: har de alternativer? Kan vi virkelig satse på at det er dem som skal sette opp et helt nytt økonomisk system som kan konkurrere med den kapitalistiske verden når de hele tiden må importere derfra? Burde sosialismen ikke starte i USA eller i EU — dvs verdens mest utviklete land? Jeg er selv litt usikker, og hvis de egentlig vil ha noe slikt så er de kanskje usikker de også.
Sammenlikningen med Norge og oppbyggingen av velferdsstaten blir ettermin mening feil og viser til grunnleggende mangel på forståelse på hvordan verden er satt sammen geopolitisk: Norge kunne oppbygge velferdsstaten som et vesteuropeisk land, geografisk veldig tett på Sovietunionen. Det er et veldig pussig fenomen at spesielt norske akademikere og venstre-aktivister synes å tro at den norske velferdsstaten ble til ene og alene fordi nordmenn er så flinke og Arbeiderpartiet er så velorganisert.
Jeg kom vel omtrent til punkt 3 i denne artikkelen. Hvorfor sluttet jeg å lese?
Jeg er selv en av dem som hele tiden har
ment at Chavez verken var sosialist eller revolusjonær, og at det aldri
var noe forsøk på å innføre sosialisme eller revolusjon i Venezuela, men
har ment at Chavez har vært en progressiv kraft i regionen. Jeg har kritisert de som mener at han er revolusjonær. Jeg har håpet at Maduro skal fortsette å være dette.
Jeg ønsker all saklig kritikk velkommen, som utfordrer ideen om at
Venezuela skal ha innført sosialisme eller hatt en revolusjon, gjerne med en analyse av hvor makta lå, og hvor den fortsatt ligger i dette kapitalistiske samfunnet. Denne
artikkelen skjønner jeg derimot ikke engang hvordan har sneket seg inn
på radikal portal.
Først til påstanden om kontrarevolusjon: Da må det først ha skjedd en
revolusjon, Chavez sto aldri for å flytte makten i landet fra
kapitalister og politikere, til folk flest. Det skjedde aldri noen
revolusjon, dermed kan det da heller ikke skje noen kontrarevolusjon mot
en slik revolusjon.
Så til påstanden om diktatur: Om artikkelforfatter hadde slengt på «borgerlig» foran,
kunne jeg forstått hva han mente, men når han slenger det ut på denne
måten, skulle man tro at Maduro aldri var folkevalgt, aldri fikk noe
flertall, eller har stått i veien for nye valg.
Det har han ikke. Forfatters kritikk av Maduro sin bruk av ordet fascisme blir dermed ikke akkurat særlig rederlig. Det blir heller ikke spesielt relevant, siden knapt noe av kritikken mot opposisjonen fra norsk hold, inneholder påstander om fascisme.
Jeg synes artikkelen påstår veldig mye, men underbygger lite. Ta disse
motorsykkelbandene. Artikkelforfatter innrømmer at han ikke aner
hvordan de er organisert, og legger ikke fram ett eneste argument for at
disse skal være styrt eller være vennligsilte til Maduro, det må vi tro
hans ord på. Dette er hvordan jeg opplever at han argumenterer hele veien. Påstand på påstand, lite argumentasjon om hvorfor. Slik er det, godta det.
Jeg synes sosialister, jeg er ikke en, og oss kommunister, bør kunne få lov
til å kritisere opposisjonens angrep på og propaganda mot Maduro uten å
bli anklaga for å mene at Maduro er perfekt. Er det noen av oss som
noensinne syntes Saddam var en helt, bare fordi vi var imot invasjonen?
En slik logikk holder ikke vann.
Når jeg var halvveis, var mitt inntrykk at her var det mye påstander og
lite analyse. Derfor lot jeg være å lese den ferdig. Den fortjente ikke
mer av min tid.
Du leste altså ikke ferdig artikkelen og forstår ikke hvordan denne artikkelen «snek» seg inn på RP?
Et stykke uti artikkelen står følgenede : «Sosialister og andre på venstresida bør ikke være slepphendte med demokratiske prinsipper bare fordi regimet for tida kler seg i rødt.» Synes det var fint skrevet, jeg.
«Enkelte på venstresida i Norge gjentar gjerne Maduros og Cabellos påstand om at demonstrantene egentlig er nyttige redskap for kuppmakere og fascister. Men det finnes ingen fascistisk bevegelse i Venezuela, det er bare oppspinn. Fascister i Venezuela ville ha forsøkt å marsjere for å knuse fagforeninger og terrorisere den organiserte arbeiderklassen. Deres mål ville være å styre gjennom en autoritær stat, som i Venezuelas tilfelle skulle reversere det de fattigste delene av samfunnet har oppnådd gjennom Chavez-regimet. Det er ingen betydelige krefter i Venezuela som ønsker noe slikt, og derfor burde ikke folk i Norge påstå det heller.»
Så fordi fascistene ikke er STERKE NOK til å marsjere for å knuse fagforeninger og terrorisere arbeiderklassen, så finnes de ikke? Det var en interessant analyse. Vil det også si at det ikke finnes nynazister i Norge, fordi de ikke er sterke nok til å starte en rasekrig?
Jenny, jeg synes jo at bevisbyrden faller litt på de som ser fascister overalt i Venezuela, slik Maduro og Cabello hele tida gjør. Hvor er de? Mener de at det er bare et knippe opposisjonsledere som er fascister (som riktignok stort sett snakker om demokratiske reformer og prinsipper), eller er det demonstrantene i gatene som er fascister alle sammen (som riktignok stort sett snakker om demokratiske reformer og prinsipper). Eller er alle som ønsker et annet styresett fascister? Fint om du kan forklare….
Jeg tilhører de mange som instinktivt reagerer på Chávez, Maduro og Cabellos språkbruk, hvor det går inflasjon i begrepet fascisme.
Men en må likevel huske settingen. De diskuterer ikke fascisme på et akademisk seminar; de driver med politisk retorikk, forsøker å få med seg massene, og det er tydelig at mange oppfatter «fascist» som en treffende karakteristikk av enkelte av opposisjonslederne (hvis ikke ville lederne for lengst ha sluttet å bruke ordet). Minst to av tre av disse personene som du nevner, samt de fleste av deres tilhengere, kommer -ikke- fra den velbemidlede middelklassen. Verken de som taler eller deres tilhører har under sin oppvekst sittet rundt pene bord, gått på eliteskoler og fått fortalt «sånt sier man ikke» hver gang de kritiserer noen de ikke liker. Hvis du stiller deg opp ved en norsk byggeplass i et kvarter vil du høre at det er en ganske annen språkbruk der også. Videre: Chávez/Maduro/Cabello kommer også fra en verdensdel hvor kommunikasjonen ofte preges av hyperboler, overdrivelser for å understreke et poeng (nå får jeg sikkert lingvistene på nakken), og selv i tilsynelatende respektable medier i Venezuela blir det saktens brukt styggere ord om statsledelsen. Den gamle venezuelanske eliten er veldig glad i påpeke hvor ekle, primitive og uutdannede de fattige som nå kommer ned fra åssidene, og for første gang i historien tar del i det politiske liv, er.
Flere av de gangene jeg har hørt Maduro bruke det nevnte f-ordet, har det inngått i en sammenheng hvor han kontrasterer «fascistenes» bruk av vold med regjeringens fredelige metoder. Da får det plutselig en -litt- annen klang, en oppfordring til ikke-vold, enn når det her blir gjengitt tatt ut av sine sammenheng.
Even, her synes jeg du bare lager et «akademisk» forsvar for demagogisk og udemokratisk hatretorikk. Jeg betakker meg. God aften!
God dag, Aslak!
Det er en fin balanse mellom det å forsvare og det å forstå. Og når en trekker inn kulturelle faktorer, kan en bli anklaget for kulturrelativisme.
Jeg er ikke så redd for slike anklager, selv om de alltid får meg til å tenke meg om to ganger: Kan den andre ha rett?
Hvis det ikke kommer helt tydelig frem i innlegget overfor, så vil jeg altså presisere at jeg oppfatter Chávez/Maduro/Cabellos retorikk på dette området som ikke bare ufin, men også farlig.
Når det er sagt ser jeg sjelden liknende fordømmelse når Henrique Capriles, for eksempel, snakker om at Venezuela er et diktatur. Han tror neppe på dette, for han stiller jo til valg, og han vet jo selv at han får mer fordelaktig tv-dekning enn Nicolas Maduro.
Dette er en retorikk som er farlig fordi den bidrar til å underminere støtten til de demokratiske institusjonene i Venezuela. Men nok om det, jeg skal ikke stille som krav at du må kritisere begge parter hver gang du kritiserer én av dem. Det ville bare være dumt.
Når Maduro omtalte Leopoldo López og hans allierte, helt nylig, som fascister, burde han ha brukt en mer presis betegnelse som «personer fra det ytre høyre som har deltatt i statskupp».
Hele diskusjonen minner meg forøvrig om noen spanskspråklige tabloidaviser jeg fant da jeg ryddet i boden for noen dager siden. De er fra Peru i 2006, mens det var valg i landet. På forsiden av den ene er det en fotomontasje av to aper som styrer et fly, angivelig på vei fra Venezuela til Peru for å manipulere valgutfallet til fordel for Hugo Chávez. På forsiden av den andre avisen, gitt ut et par dager etter valget, er «venstresidens» kandidat manipulert inn på en strand men en boks brus i hånden under noen palmer. Overskriften er at ryktene sier at han har flyktet til Cuba, etter å ha tapt valget.
Rent oppspinn, selvfølgelig.
Poenget er at verken den politiske kulturen eller media i de fleste latinamerikanske land fungerer som her hjemme. I Norge finnes ingen slike aviser, og heller ikke tv-medier som intervjuer kvakksalverpsykiatere som står frem og sier at presidenten bør innlegges, programledere som tar til orde for politisk vold, osv., som i allefall var tilfellet i Venezuela for noen år siden.
Dette er realiteten, og så må du gjerne si at jeg lager et «‘akademisk’ forsvar for demagogisk og udemokratisk hatretorikk». Det gjør jeg ikke, for jeg har ikke noe behov for å forsvare disse ytringene.
Men jeg kommer med opplysninger om kontekst som er høyst relevante når en skal fortolke utsagnene. Det fritar ikke Chávez/Maduro verken for ytringsansvar eller skyld, men gjør kanskje at en kan forstå litt bedre hvorfor de sier som de gjør og hvorfor ikke tilhengerne reagerer mer negativt. Mer enn å relativisere, vil jeg si at det handler om å kontekstualisere. Så skal en likevel etterpå fordømme ytringene til Maduro & Co, men de må ses i sin naturlige sammenheng. Jeg tror nemlig ikke fascist betyr helt det samme på en demonstrasjon i Caracas som på en demonstrasjon i Bergen, selv om det er et ord en bør vokte seg for å bruke begge steder.
Det er ikke riktig som du skriver, Aslak, at det ikke er noen som vil tilbake til tiden før Hugo Chávez. I går kveld, av nysgjerrighet, sjekket jeg ut nyhetssendingene til de tre store privateide tv-kanalene i Venezuela. Globovision og Televens nyhetssendinger kan en se direkte på nett. Jeg fant ingen direktesendinger fra Venevision, men det ligger mange opptak av nylige nyhetssendinger på Youtube.
Men altså: Noe av det første jeg fikk se var en dame som ble intervjuet som sa at hun ville at Venezuela skulle være slik det var i gamle dager, slik hun husket det fra nittitallet, sa hun.
Noen andre inntrykk fra tv-sendingene. Disse kanalene har dempet retorikken mot regjeringen, og kan nå minne hakket mer om norsk fjernsyn enn det de gjorde i gamle dager, da de fremstod som rene politiske propagandaredskap mot regjeringen. De slipper stort sett begge parter til. Men i alle tre tilfellene var det tydelig at de stod på opposisjonens side. De står ikke tilbake for å intervjue folk som anklager regjeringen for politiske drap, for eksempel, selv om hvem som har ansvaret for de tragiske dødsfallene de siste ukene er omstridt.
Venevision og Televen er kanaler som mest sender såpeserier og liknende, og ikke så mye politikk, men de har tross alt 40-60% av seerne. Globovision, som er mer politisk, har kanskje 10%, omtrent det samme som statskanalen VTV som til en hver tid hamrer løs på opposisjonen. Dermed er ikke dette David-Goliat-narrativet med en slem regjering som forfølger de private media det eneste en kunne benytte. Det er også en grad av sannhet i påstanden om at en økonomisk elite som kontrollerer store deler av medielandskapet «forfølger» og prøver å få avsatt regjeringen – ikke bare med kritiske spørsmål, men med ren kampanjejournalistikk.
I en viss forstand synes regjeringens mediepolitikk å ha lykkes i tråd med de offisielle målsetninger, en har fått et mer balansert medielandskap, med minimumskrav til saklighet og etterprøvbarhet som vi i Norge tar for gitt. Andre målsetninger, om å erstatte dominansen av amerikanske programmer og lite utviklende såpeserier, tror jeg ikke de har oppnådd. Men nok om det. Alt i alt virker utviklingen først og fremst positiv så langt. Så kan en tenke seg at utviklingen vil fortsette, litt som den gjorde på Cuba etter revolusjonen, i en slik retning at alle mediene til slutt er under kontroll av tilhengere av den offisielle tankegangen. Det ville selvsagt være en dyp tragedie. På Cuba sliter man fortsatt med dette, og lederne begynner å erkjenne at en gjorde feil på dette området, dog uten å vise tilstrekkelig vilje til å endre mediepolitikken grunnleggende. Selv når presidenten oppfordrer journalistene til å kritisere, tør de ofte ikke det. De har for lengst vendt seg til selvsensur.
Men hvis det så langt er fremskritt, ikke tilbakeskritt, som kjennetegner mediesituasjonen i Venezuela, i form av økt politisk mangfold og mer seriøs journalistikk, så er det det vi må ta utgangspunkt i. Jeg mener derfor at det ville være en riktig gest fra din side om du rettet opp i denne delen av artikkelen, for ikke å bidra til å forsterke norske mediemyter om Venezuela. Dette med at det ikke finnes kritiske media er det jeg reagerer kraftigst på, for om du mener at Venezuela er diktatur eller ikke er til syvende og sist din sak.
Dersom du hadde ryddet opp i dette hadde nok mange av oss vært mer tilbøyelig til å gi deg ros for å ta opp de problematiske sidene ved utviklingen, og ting du eventuelt frykter kan skje.
Og apropos hva som vil skje, helt til slutt: Personlig er jeg ganske usikker på om regjeringen i Venezuela vil holde så lenge. Stormaktskonfliktene spisser seg til nå med fredsprosessen i Colombia, valg i El Salvador og Costa Rica. Hvis fredsprosessen lykkes (noe som «per definisjon» vil innebære en lett venstredreining i Colombia ettersom det kun er mulig dersom en kommer geriljaen i møte på noen av dens krav) og valgene i El Salvador og Costa Rica blir vunnet av USA/frihandels-kritiske kandidater (Sanchez Ceren og Solis) vil det kanskje gi Maduro en boost og en viss grad av sikkerhet. Men en kan også se for seg et scenarie hvor Venezuela havner i så store økonomiske vansker at det får ringvirkninger blant annet i ALBA-landene.
Kjempebra! God analyse, forfatteren ser både det positive og det negative som har skjedd i Veneuzela. Bildet er ikke svart / hvitt, som Manifest og Civita prøver å overbevise oss om.
Jeg har nettopp skrevet en doktorgrad om populærkultur og politikk Venezuela fra 1980 til 2010. Dette ble til en studie om venstresidas politiske krav, og blant kravene de framførte på 80 og 90 tallet sto rettferdig rettsvesen og nyhetsmedia som ikke støtta ensidig opp om regjeringa sentralt. Mye bra har skjedd i Venezuela siden 1998, men det tettere grepet om media og politiseringa av rettsvesenet er ikke blant de.
Maduros strategi om å kalle alle motstandere fascister viser at han ikke tar innover seg de legitime kraven til studentene: mindre vold og god politikk mot den økonomiske krisa.
Dette ble for langt til at jeg orket å lese hele artikkelen. Men jeg vil bare si at for meg handler ikke dette om hvorvidt Venezuela er sosialistisk eller ikke. Og jeg kjenner ikke til noen som har sagt at Venezuela er et fyrtårn.
Sjøl ser jeg mange mangler ved Venezuela. Men man må allikevel ha respekt for at Maduro er folkevalgt, som Chavez før ham.
Og det med respekt gjelder ikke minst USA som i 15 år har støttet (voldelige) opposisjonsgrupper i landet OG mest sannsynlig er pådriver for de voldelige demonstrasjonene som nå finner sted. Dette ligner uhyggelig på det vi nylig så i Ukraina OG i Venezuela i 2002. Vi ser altså nå forstadiet til et nytt USA-støttet kuppforsøk i Venezuela.
Lars, «fyrtårn» er en referanse til at tidligere bevegelser på venstresida hadde omtalt bl.a Albania som et «sosialistisk fyrtårn i Europa». Ingen sammenligning med Vzla utover det at venstresida ønsker å se «lys» som kanskje ikke egentlig skinner så sterkt? Jeg har brukt en del tid gjennom mine år på venstresida å påpeke hvordan amerikanske interesser blander seg inn både i L-A og andre steder. Det er fint at du og andre minner leserne på det. Jeg kan bare si at selvfølgelig finnes det krefter i USA som prøver å påvirke utfallet gjennom finansiering og etterretningsstøtte. I tillegg er det garantert etterretningskrefter fra Cuba involvert (særlig), og det hadde jammen ikke overraska meg om også Kina, Russland og Iran forsøkte å gjøre sitt for å støtte opp om regjeringa, da det er i deres interesse.
Det ville være ille om et USA-støtta kuppregime skulle komme til makta, men det er jo ikke særlig sannsynlig, slik jeg argumenterer for i innlegget. Hvem er det i så fall som skal gjennomføre kuppet mot Maduro? Generalene og offiserene som er utpekt av Chavez? Om de også vil ha Maduro vekk, så må virkelig tilstanden i regimet være ille. Situasjonen nå er ikke den samme som i 2002. Jeg synes ikke venstresida bare skal «gå på autopilot» å se USA-spøkelset bak enhver opposisjon mot radikale regjeringer i latinamerika. Verden ER faktisk mer kompleks.
Til sist dette med valg, som jeg ikke tok opp i artikkelen. En stor del av befolkningen mener at valgene ikke var frie og rettferdige. Dette er vanskelige spørsmål å vurdere fra langdistanse (jeg har mange anekdoter, men de er ikke mer sikre enn andre), men jeg synes at vi må være så ærlig å innrømme at det nok har vært en god del problemer med gjennomføringen av disse valgene. Jeg merker at man ofte skyver The Carter Centre’s rapporter foran seg sannhetsvitne, men heller ikke CC synes å være unisone på at det ikke var problemer med noen av valgene (se for eksempel http://www.cartercenter.org/resources/pdfs/news/peace_publications/americas/electoral-campaigns-comparative-look-at-hemisphere.pdf )
Ettersom det var jeg som trakk inn Carter Center her, er vel dette ment til meg, selv om det står som et tilsvar til Lars B. Men du argumenterer mot stråmenn. Jeg trakk ikke CC inn for å vise at det ikke er problemer med valgene i Venezuela, de er jo ganske kritiske i den siste rapporten, poenget mitt var at det ikke er noe der som tyder på at det er et diktatur, slik du påstår.
Jeg legger til: Det er også vanskelig å forstå hvem i Norge som skulle se på Venezuela som et fyrtårn. Jeg har i alle fall ikke møtt noen. Et land som inspirerer, det mener kanskje noen, men å nevne dette i samme omgang som ML-bevegelsens forestillinger om enkelte arbeiderstater på 60- og 70-tallet synes jeg blir på grensen til meningsløst. Alle vet jo at Venezuela er et land med hundre tusen problemer, og at Chávez/Maduro ikke alltid har handlet rett skulle også være rimelig åpenbart. Det er noe vi får påpekt gjennom media nesten på daglig basis. Nå også på Radikal Portal.
«Lars, «fyrtårn» er en referanse til at tidligere bevegelser på venstresida hadde omtalt bl.a Albania som et «sosialistisk fyrtårn i Europa»».
Jo, jeg skjønner det. Men poenget er at jeg aldri har sett noen, bortsett fra chavistene sjøl, som mener at alt er i sin skjønneste orden i Venezuela. Derfor mener jeg at du skaper en problemstilling som ikke eksisterer.
——————————————-
«Ingen sammenligning med Vzla utover det at venstresida ønsker å se «lys» som kanskje ikke egentlig skinner så sterkt»?
Chavez/Maduro har på mange måter, ikke alle, vært et bra og inspirerende eksempel både for de som bor i Venezuela og de som bor i andre latin-amerikanske land. De har klart å rette ryggen og kaste av seg USAs åk i en slik grad at USA blir mer og mer irrelevant i Latin Amerika.
Og disse landene er solidarisk med Venezuelas regjering under urolighetene nå. Fra NRK-artikkel: «Flere latinamerikanske regjeringer og andre støttespillere har også de siste dagene gått ut og advart om at opptøyene er et forsøk på å destabilisere landet».
Når det er sagt så er det jo pinlig at man ikke har klart å gjøre noe med kriminaliteten og korrupsjonen etter 15 år ved makten. Og det er latterlig at en såkalt sosialistisk regjering har verdens laveste priser på bensin. Det er ikke bare latterlig. Det er usosialt. For det favoriserer de som har råd til å ha bil.
—————————————————
«Det ville være ille om et USA-støtta kuppregime skulle komme til makta, men det er jo ikke særlig sannsynlig, slik jeg argumenterer for i innlegget».
Vel, det skjedde jo nylig i Ukraina. Så det gjelder å være årvåken, sjøl om sjansen kanskje er mindre i Venezuela.
————————————–
«Jeg synes ikke venstresida bare skal «gå på autopilot» å se USA-spøkelset bak enhver opposisjon mot radikale regjeringer i latinamerika. Verden ER faktisk mer kompleks».
USA er alltid en faktor rett og slett fordi USA er over alt alltid og har et uttalt mål om verdenshegemoni, samtidig som de forbeholder seg retten til å slå ned på alle som etter deres mening utfordrer dette hegemoniet.
————————————-
«Til sist dette med valg, som jeg ikke tok opp i artikkelen. En stor del av befolkningen mener at valgene ikke var frie og rettferdige».
Opposisjonen bestemt seg jo for å klage på valgfusk allerede FØR valget.
Her var det mye å ta tak i. Men for å begynne med det mest iøynefallende:
1. «Jeg vil hevde at Venezuela ikke er en sosialistisk stat».
Er det noen som hevder noe annet?
Chávez sa på et tidspunkt at landet befant seg i en før-sosialistisk fase, men aldri at sosialismen var innført. Fra støttespillere av det bolivarianske prosjektet her hjemme har jeg alltid hørt at Chávez/Maduro og deres bevegelse fortsatt arbeider innenfor rammene av et kapitalistisk samfunn, at de har tatt den politiske makten, men ennå ikke den økonomiske.
2. «Dette enkle skjemaet er det Nicolás Maduro for øyeblikket dyrker i sitt politiske forsvar, lik mange diktatorer har gjort det før han».
Spenstig påstand. Var Chávez også en diktator? Jeg har nettopp lest Carter Center sin siste rapport om valget i april i fjor. Den er ikke nådig på en del punkter (dog positiv på andre) men det finnes absolutt ingenting der som tyder på at Venezuela skulle være et diktatur, eller for den saks skyld noe som minner om det.
Med mindre du da mener «borgerskapets diktatur» el.l. slik Marx bruker begrepet, men hvis du legger et helt annet meningsinnhold i ord enn det praktisk talt alle andre gjør, burde det presiseres.
3. «Det foregår utstrakt mediesensur. Som i de fleste andre land står det mektige kapitalkrefter bak mediehusene, men også i disse har man tenkende og kritiske journalister, akkurat som i Aftenposten og Dagens Næringsliv. I dag kan man ikke se kritikk av myndighetene i noen TV-kanaler, og kritiske aviser er under sterkt statlig press.»
Dokumentasjon på påstanden om «utstrakt mediesensur»?
Dersom Venezuela på sikt skulle gå i retning av et medielandskap hvor regjeringsvennlige medier står igjen som de eneste eller de dominerende, så ville det selvsagt være kritikkverdig. Men meg bekjent er man ikke i nærheten av en slik situasjon i dag, og det er vanskelig å diskutere med utgangspunkt i hva som -kan- skje, fordi en også kan tenke seg andre scenarier.
Per i dag synes opposisjonen fortsatt å kontrollere de viktigste mediene, mens tilhengerne av Maduro likevel dominerer ved stemmeurnene, om enn med liten margin. (Se f.eks. http://venezuelanalysis.com/analysis/10400). Hva sier det oss om maktforholdene i landet?
Det er behov for større mangfold i media i de fleste latinamerikanske land, hvor typisk noen få store mediekonsern dominerer, og grep for å få til dette blir nå også tatt med nye medielover f.eks. i Argentina, Uruguay og Ecuador. Media har som regel en nokså eksplisitt politisk agenda, og har stor innflytelse på hvem som blir valgt, og om disse lederne får gjort noe etter de eventuelt har blitt valgt. (Ta for eksempel situasjonen i Peru hvor Comercio-gruppen kontrollerer 75% av reklameinntektene, og gjør alt den kan for å isolere og diskreditere venstresiden).
Jeg har vansker for å oppfatte dette som demokrati, og er samtidig ganske sikker på at det aldri har vært så store deler av venstre-høyre-aksen som har vært representert i venezuelansk fjernsyn, for eksempel, som i dag. Hvor mange chavistas slapp til på fjernsyn før Chávez ble valgt i 1999? Hvor mange slapp til i 2005? Hvor mye slipper de til nå?
Jeg tror heller ikke at de venezuelanske privateide medier som når ut til folk flest har så mye til felles med Aftenposten og Dagens Næringsliv.
4. Folk på motorsykler som terroriserer folk, politivold, etc.
Motorsyklistene: Enig i at dette er forferdelig, og må fordømmes, men legger du egentlig frem et eneste bevis på at myndighetene står bak?
Jeg sier ikke at de ikke gjør det, for det vet jeg ikke noe om. Men det skulle være ganske åpenbart at Maduro ikke har kontroll over alt som skjer i Venezuela, se f.eks. på voldsproblemet og korrupsjonen. Å snakke om staten, regjeringen eller endatil chavismen som en monolittisk størrelse er problematisk, det er masse aktører og masse interessekonflikter inne i bildet.
Når det gjelder politiet så fantes det sist jeg sjekket 120 politistyrker i Venezuela, mange under kontroll av opposisjonen.
«Revolusjonen», om den kan kalles for det, har arvet en masse hypervoldelige tjenestemenn. Mer interessant ville det være å se på hva myndighetene gjør for å sanksjonere personene som er ansvarlige for overgrep. Jeg vet at de tidligere har organisert menneskerettighetskurs og sparket overgripere, men er usikker på omfanget av dette.
De har også hatt en plan for å humanisere forholdene i fengslene, men her har man fortsatt et langt lerret å bleke i Venezuela som i så mange av nabolandene.
Og når det gjelder de siste demonstrasjonene: Det er heller ikke helt uproblematisk å fordele skyld hvis det kastes brannbomber mot politiet over en lav sko, og det melder i allefall pro-Maduro-medier om. Før eller siden sier det klikk for noen. Eller er det slik at demonstrantene alltid er de gode?
5. «De jevne delene av middelklassen har opplevd dramatiske fall i levestandard siden 1990-tallet, noe som begynte lenge før Chavez, men som har akselerert siden.»
Her savner jeg kilder. Middelklassen har åpenbart blitt rammet av de økonomiske problemene i det siste. Men før det var det vel heller snakk om en konsumboom i Venezuela, blant annet med et enormt salg av Hummer-biler og importert whiskey. Men kanskje du regner disse konsumentene til overklassen, og ikke middelklassen? Savner tydeligere avgrensning.
Det viktigste hvis en skal felle en moralsk dom over disse femten årene må vel likevel være hvordan revolusjonen har behandlet de fattigste, i et oljeland hvor mange faktisk led under ekstrem fattigdom, og 6-7% av befolkningen fortsatt gjør det.
Jeg forundrer meg altså litt over hva du velger å fokusere på. Du er indignert over at middelklassen skal ha fått et dårligere studietilbud, samtidig som det samlede antallet studieplasser i høyere utdanning har blitt tredoblet på kort tid, og millioner av fattige har lært seg å lese og skrive eller har fått gjort seg ferdig med grunnskolen, slik at de faktisk har mulighet til å lese en avis, å skrive et leserbrev, eller en jobbsøknad. Du beklager et forfall i helsetjenester selv om barnedødeligheten har stupt, og hele befolkningen har tilgang til grunnleggende vaksiner og helsetjenester for første gang i landets historie.
6. «På FNs Human Development Index har Venezuela gjort det bra i perioden 2000-2012, og det kan Chavez ta noe av æren for. Men i snitt har menneskelig utvikling vært ganske lik nabolandet Colombia (…)»
Russland og Angola har jeg ikke forutsetninger for å si så mye om, men Venezuela har ikke hatt en «ganske lik» HDI-utvikling som Colombia, de har steget mer enn dobbelt så mye i perioden du nevner. Hvis du ser på fattigdomsreduksjonen i Venezuela er den også mange ganger større enn den som har funnet sted i Colombia i følge FNs tall, Verdensbanken har også måttet fremheve Venezuelas eksempel i så måte. Ingen sammenlikning whatsoever.
7. «Om jeg skal tippe, måtte det være at flertallet (av opposisjonen) er inspirert av en blanding av liberaldemokratiske og katolske ideer om sosialt engasjement».
Jeg kjenner ikke alle demonstrantene. Men Leopoldo López som du nevner, blir det sagt deltok i arrestasjonen av Venezuelas innenriksminister under kuppet i 2002 – kan du eventuelt avkrefte det? – og Henrique Capriles Radonsky deltok vel i forsøkene på å stenge/ta kontroll over Cubas ambassade under det samme kuppet. Marina Corina Machado var en av grunnleggerne av organisasjonen Sumate som mottok støtte fra National Endowment for Democracy.
Kanskje er de ikke fascister i ordets opprinnelige betydning slik Chávez/Maduros uttalelser kunne gi inntrykk av, men som Eirik Vold bemerker på Radikal Portals Facebook-side skurrer det noe når denne gjengen blir omtalt som sosialt engasjerte, katolske aktivister.
Even
Even. Takk for gode innvendinger. Jeg prøver å svare på noe av det.
1. Med kontroll over PDVSA (ca 95% av eksportinntektene) og deler av finanssektoren, og sikkert en rekke andre industrier og tjenester (transport, havn, toll, etc.) pluss hele statsbudsjettet, synes jeg det er vanskelig å påstå at de bare har «politisk, men ikke økonomisk makt», som du hevder.
2. Chavez og Maduro er valgt, ja, men under omstendigheter som i alle fall bør problematiseres av venstresida. Begge har i perioder styrt gjennom dekretmakt, riktignok gitt dem av nasjonalforsamlingen. Noen diktatorer er svært populare, det er litt av problemet for venstresida å takle. Chavez fikk ordna en konstitusjonsendring så han kunne sitte på livstid (noe han i og for seg gjorde) gitt gjenvalg. Det som skremmer meg mest er den demagogiske diskursen – viljen til å bruke presidentens talerstol til å latterligjøre og demonisere motstandere. Men jeg vil presisere: Hverken Chavez eller Maduro er noen form for «tyranner» – og det kan du heller ikke lese ut av analysa mi. Jeg problematiserer dem, ikke demoniserer disse lederne (slik Civita-folka ynder å gjøre).
3. Leser du avisene i Venezuela? De er interessante nok. Jeg er helt enig i at det ville være bra med et større mediemangfold i Venezuela (og Norge!). Opposisjonsavisene (El Universal, El Nacional) har sin opprinnelse i «det gamle» venezuela, før Chavez. TV-sendingene synes i stor grad i å ha blitt tatt over av regjeringa. Det er den viktigste kommunikasjonskanalen til folka i barrioene, antar jeg. Jeg leser stort sett det de ulike mediene skriver på nett. Samt de sosiale mediene.
4. Jeg sitter i Bergen, og kan ikke legge frem bevis for ting som skjer i gatene i Caracas. Min kjennskap er gjennom familiær tilknytning i snart 20 år og gjentatte besøk og lesning. Jeg hører hva de ulike sier nå, og setter sammen informasjonen så godt jeg kan, slik andre gjør. Jeg valgte å være ærlig på det jeg vet om motorsykkelgjengene (det er systematisk og i stor skala – noe som gjør at det virker organisert) men jeg er ærlig på at jeg IKKE vet hvordan de er organisert. Jeg ser at stemmer på venstresida som nå kommer Maduro-regjeringen i forsvar er veldig opptatt av å vise til hvor voldelige demonstrantene er. Men det samtidig åpenbart at statens voldsmakt har blitt engasjert mot demonstrantene i forholdsvis stor skala, og i tillegg kommer Los Colectivos. Dette må venstresida enten forsvare politisk (f.eks. «det er nødvendig») eller kritisere. Men det er ikke ærlig å fornekte det.
5. Igjen ber du meg om kilder og bevis som om det skulle ha vært en avhandling. Du viser til de fine og flotte tingene Chavez-perioden har fått til, men legger heller ikke ved bevis – men det er ikke nødvendig. Les om igjen innlegget mitt der det står at fremskritt har blitt gjort på mange og viktige områder. Jeg er ikke «indignert» over hva som har skjedd med middelklassen. Jeg forsøker å forklare hva som har mobilisert dem nå. Tok du ikke det poenget?
6. Om Human Dev. Index. Se linken min over s. 148-9. Les om igjen. Jeg gleder meg over forbedringene for så mange!
7. Nok en gang, les om igjen det jeg skriver. Jeg skriver ingenting om hva som er planene til Lopez, Corina Machado og Capriles, for dem kjenner jeg ikke. Jeg skriver om hva jeg tror motiverer de demonstrantene som nå har gått i gatene. Kan vi forsøke å holde oss til det? Ikke på et eneste tidspunkt kan jeg se å ha næret illusjoner i høyresidas ledere. Om man tar seg tid til å lese på blogger, twitter og facebook om hvordan demonstrantene forholder seg til Lopez, Ledezma, Capriles og Maria Corina Machado vil man se et heterogent bilde, der man forsøker å finne fram til både strategi, taktikk og en politikk for hvordan man skal vinne over de delene av samfunnet som i dag støtter Maduro. Chavez-tilhengerne overdriver rollen til Lopez og co (Lopez er forøvrig i fengsel nå). 12F begynte med studentdemonstrasjoner i Tachira, og spredte seg til Caracas. Det inspirerte også andre utenfor studentenes rekker. Lopez, den opportunisten, hev seg på, er mitt inntrykk.
Takk for svar, Aslak.
Når det gjelder punkt 1 så var mitt hovedpoeng at det er de færreste som ville påstå at Venezuela er et sosialistisk land. Du kommenterer ikke det. Staten har stor økonomisk makt, men har den «den økonomiske maktEN» som gjør at en kan snakke om sosialisme? Norge har kontroll over Statoil, men er landet sosialistisk av den grunn? Delvis? Alle lederne i Venezuela snakker om en «revolusjonær prosess», som en kan ha tiltro til eller ikke, men jeg har ikke sett noen som har påstått at en har oppnådd dette målet (sosialisme, økonomisk demokrati). Derfor synes jeg «påstanden» din blir å slå inn åpne dører, men det er forsåvidt ikke det viktigste her.
Punkt 2: Er det ikke ganske stor forskjell på det å få tildelt en dekretfullmakt som er begrenset i tid og til et visst antall beslutningsområder, og det å være diktator? Du har bakgrunn som statsviter, det har ikke jeg, men så vidt jeg har forstått er det ganske vanlig med slike dekreter i land med presidentstyre. Det benyttes for eksempel med jevne mellomrom i USA. Ville du i en artikkel ha betegnet USA som et diktatur? Du nevner også det at Chávez fikk fjernet en begrensning på gjenvalg, i Norge har vi meg bekjent ingen slik begrensning. Gjør det Norge til et diktatur? Så skriver du at Chávez brukte presidentstolen til å latterliggjøre og demonisere motstandere. Det er sikkert riktig, og det er en uting, og jeg synes heller ikke at det gjør det bedre om opposisjonen driver med det samme, eller om deler av den fortjener det. Men heller ikke dette gjør ham til noen diktator, det samme gjelder Maduro. Og så til slutt. Du sier at verken Maduro eller Chávez er tyranner. Ikke-tyranniske diktatorer, altså…?
Punkt 3: Mitt eneste opphold i Venezuela var i 2007, jeg vet at det er mange år siden, men på den tid meldte alt norsk presse om sensur i landet og gav ofte et inntrykk av at Chávez kontrollerte praktisk talt alt som kunne krype og gå av medier. Mitt inntrykk var snarere at 80-90% av media var kontrollert av opposisjonen, men det er selvsagt basert på mine subjektive inntrykk. Storavisene hadde side opp og side ned med leserbrev hvor det stod at Venezuela ville bli et nytt Nord-Korea og gudene vet hva, og fikk selvsagt drive helt fritt.
Det kunne være interessant med en skikkelig, upartisk undersøkelse av situasjonen i dag, hvor forholdet mellom partene nok er vesentlig jevnere. Men du skriver at «I dag kan man ikke se kritikk av myndighetene i noen TV-kanaler (…)»
Og det er dette jeg reagerer på. Det stemmer ikke med Weisbrot-artikkelen jeg sendte, og heller ikke det jeg har hørt fra bekjente som har besøkt landet i det siste. Når du setter frem en så kraftig påstand synes jeg at du skal underbygge det med et eller annet, uten at dette av den grunn blir en avhandling, eventuelt trekke tilbake påstanden.
Jeg er villig til å beklage hvis det er jeg som skulle ha tatt feil, men jeg tror ikke jeg gjør det.
Punkt 4: Jeg er ikke opptatt av å vise hvor voldelige demonstrantene er, tvert i mot skrev jeg i et annet innlegg her at el chavisimo har arvet et hypervoldelig politikorps (eller strengt tatt veldig mange, som delvis er / var utenfor deres kontroll) og en voldskultur (som riktignok har kommet ennå mer til syne de siste årene). Så jeg er absolutt tilbøyelig til å legge en stor del av ansvaret på politiet. Men det er ikke Maduro som fjernstyrer hver enkelt politimann.
Og akkurat i tilfellet de siste demonstrasjonene har jeg inntrykk av at det har vært betydelig vold fra begge parter (ordensmakt/opposisjon)?
Punkt 5: Det er godt mulig at jeg har misforstått hvor du ville hen med din omtale av middelklassens situasjon. Men jeg finner det likevel påfallende med påstanden om at middelklassen skal ha opplevd en nedgang i levestandard under disse årene, og i såfall faller forklaringen på hvorfor de demonstrerer litt i grus. Hvis det var én ting amerikanske medier kunne skrive positivt om Venezuela under slutten av 2000-tallet, var det nettopp det de oppfattet som en utiltenkt konsumboom.
Punkt 6: Human development index.
Venezuela 2000: 0.662
Venezuela 2012: 0.748
Colombia 2000: 0.658.
Colombia 2012: 0.714.
En skarpere fremgang for Venezuelas del altså (0,86) enn Colombia (0,56), men du har rett, de har opplevd noe av det samme og Colombia har ikke olje. Fattigdomsreduksjonen er imidlertid dramatisk mye større i Venezuela i det samme tidsrommet i følge de mål jeg har sett.
Punkt 7. Og les det jeg skriver. Jeg skriver at jeg ikke kjenner alle demonstrantene (og jeg er sikker på at de fleste av dem har mer eller mindre moderate og liberale politiske oppfatninger). Men under avsnittet om opposisjonen kommer du inn på både demonstrantene og deres ledere, og skriver blant annet følgende: «Enkelte på venstresida i Norge gjentar gjerne Maduros og Cabellos påstand om at demonstrantene egentlig er nyttige redskap for kuppmakere og fascister. Men det finnes ingen fascistisk bevegelse i Venezuela, det er bare oppspinn». Fascister er de kanskje ikke (det har jeg skrevet tidligere), men nå har jeg jo nettopp påpekt at to av disse tre opposisjonslederne du nevner antakelig støttet kuppet i 2002, og at den tredje ikke har problemer med å motta pengestøtte fra en fremmed stat som har forsøkt å styrte regjeringen i Venezuela.
I såfall så må en kunne stille seg spørsmål om ikke demonstrantene – kanskje ikke alle og kanskje ikke til en hver tid, men i noen tilfeller – lar seg bruke som redskap for disse kreftene. Det betyr ikke at en går god for all Maduros retorikk.
Her er en veldig interessant artikkel om hvordan «opprørerne» går fram i en moderne digital- og sosiale-medier-verden:
1. Still deg foran en politimann eller nasjonalgardist og provosér ham personlig gjennom skjellsord og lignende så sterkt du bare kan, uten direkte fysiske angrep. Dine allierte er klare med tallrike mobilkameraer.
eller
1b: Kast stein og molotovcocktails mot dem. Dine allierte er klare med tallrike mobilkameraer.
2: Ved en fysisk motreakson fra politimannen/soldaten: film, og fjern alt FØR motreaksjonen.
3: legg umiddelbart ut via youtube, twitter, facebook under kategorien «politiet/militæret går løs på fredelig ungdom og studenter».
4: Send det også til diverse TV-kanaler innenlands og utenlands, som med glede vil bruke det siden de er på parti med din fløy.
5: Sats på at gjentatte slike episoder skaper politisk klima for at «noe må gjøres»,
6: Bruk dette til mobilisering opptrapping av gateslag og veisperringer, påtenning av offentlige bygninger og transportmidler (har allerde skjedd, men mer trengs!). Håp at politiet/militæret mister kontrollen noen steder, og dreper noen. Det er nok at det skjer svært få steder, så lenge det filmes og spres. Ny runde på sosiale medier og nasjonale og internasjonale TV-kanaler, som bare håper på mer av slikt og har rød løper for det.
7: Håp at det blir så mye kaos at det blir tilstrekkelig politisk aksept via den medie-skildrede «undertrykkinga av ungdom som bare demonstrerer fredelig for sine synspunkter fra det «totalitære diktaturet», for USA-intervensjon.
IS’eren Orre er nyttig idiot for den propaganda-prosessen som skal legge grunnlaget for intervensjon.
http://venezuelanalysis.com/analysis/10407
Seriøst? Så din forklaring på det som skjer er at alt er den del av en stor konspirasjon som skal lede til en USA-intervensjon?
Jeg leser raskt gjennom Radikal Portal hver gang jeg får nyhetsbrevet på e-post. Denne artikkelen var spesielt interessant fordi den går på tvers av menighetens grunnsyn uten å bare være høyrevridd eller å drive liberal kontradiksjonsgymnastikk. Men jeg synes det kunne vært redigert ned og ispedd noen flere referanser. Ser fram til neste tekst fra skribenten.
Jeg vil gjerne vite hvor empirien bak denne artikkelen er hentet fra. Deltagende observasjon i Venezuela? Er det basert på kvalitative eller kvantitative empiriske undersøkelser? En som er forsker i statsvitenskap må underbygge en så normativ artikkel med empiri. Ser frem til svar.
Orre skriver f eks at det ikke er relevant for vuderingen av hva som egentlig skjer i Caracas at flere av bildene som brukes enten er manipulert eller fra demonstrasjoner i andre land. Hvilke typer av empiri er da interessant?
Hei, Morten! Jeg har familietilknytning til Venezuela og har besøkt landet mange ganger de siste 18 åra, jeg leser aviser derfra (på nett) og følger med på sosiale media og jeg snakker med folk jeg kjenner som er der eller kjenner andre der, og så leser jeg bøker og annet jeg kommer over jeg finner interessant, osv.. I likhet med 99.99 % av alle som uttaler seg om Venezuela så baserer også jeg meg på en eklektisk bakgrunn av deltakende observasjon samt kvalitative og kvantitative undersøkelser. Hvilken metode bruker du når du diskuterer politikk? Du skjønner, litt av problemet mer polariseringen i Venezuela i dag er at det veldig, veldig vanskelig å få tak i upartisk/objektiv informasjon. Om jeg hadde hatt tid kunne jeg ha «underbygd» argumentene med x-antall fotnoter til hit og dit, men jeg kom til at det ikke hadde gjort argumentene særlig mer troverdige uten å ha diskutert for og imot i langdrag – hvis lengde da ville ha irritert Espen Edvardsen (se innlegg under) enda mer 🙂 De fleste som skriver om Venezuela slenger inn referanser til kilder som mener omtrent det samme som dem selv (se, f.eks Leiv Marsteintredets kritikk av boka til Eirik Vold om Chavez, http://www.minervanett.no/bortforklaringer-og-ullenheter/) Så til saken du lurer på, om bildene fra andre steder som har blitt plasser inn i en «case» om Venezuela: Jeg vet virkelig ikke motivene til de som gjorde dette, men nå florerer det altså på sosiale medier og andre steder en så enorm mengde med shots fra helt gjenkjennelige steder i Caracas og Venezuela at jeg ikke kan se poenget med å diskutere dette. Hva er egentlig argumentet ditt, da? Hva mener du om det som skjer i Venezuela?
En trenger ikke egentlig å dra helt til Venezuela for å se at det her gis et uriktig bilde av opposisjonens adgang til tv-media. Jeg klarte å lete frem nyhetssendinger fra det jeg forstår er de tre største fjernsynskanalene i går: Venevision, Televen og Globovision, og alle gir mye plass til opposisjonen. Deler gjerne mine funn med dere andre:
VENEVISION (Noticiero, emisión estelar, 26.02.2014)
Den ferskeste nyhetssendingen jeg fant på nettet, i sin helhet, var fra onsdag 26. februar.
Denne varer i en time. Og her fikk opposisjonen komme til reegelmessig:
10 minutter uti programmet: Innnslag med konen til den arresterte Leopoldo López på demonstrasjon. Plakat som beskylder myndighetene for drap og tortur.
16 minutter uti programmet: John Kerry legger skylden på Venezuelas regjering for dårlige relasjoner USA-Venezuela, men tar til orde for dialog.
17 minutter og 30 sekunder uti programmet: Demonstrasjon i Zulia mot myndighetene for å få frigitt studenter.
20 minutter uti programmet: Demonstrant som er offer for politivold anklager ordensmakten for misbruk og løgn.
32 minutter uti programmet: Demonstranter nekter å feire karneval. Krever «slutt på undertrykkelse mot studenter».
33 minutter uti programmet: Parlamentsmedlem krever at ordensmakten blir etterforsket.
34 minutter og 50 sekunder uti programmet: Demonstrasjon mot regjeringen. Anklager ordensmakten for drap. Krever frigivelse av de som er arrestert i demonstrasjonene.
37 minutter uti programmet: Demonstrasjon i delstaten Bolivar hvor det kreves frigivelse av personer arrestert i demonstrasjoner. Student som snakker om varemangel.
TELEVEN (26.02.2014, kl. 7 AM)
Jeg fant ingen komplette nyhetssendinger fra denne kanalen på Youtube eller Dailymotion og de streamer dem heller ikke så vidt jeg kan se. Fra gårsdagens nyhetssending (Noticiero Televen, 26.02.2014), som var den siste jeg fant, lå det imidlertid to utdrag på Youtube.
Det første av disse (7:00) er et intervju med en programgjest, nærmere bestemt lederen for handelskammeret i Caracas. Sier at både den økonomiske krisen i Venezuela og demonstrasjonene er utløst av en dårlig styring i landet og at regjeringen ikke må hevde at demonstrantene har skylden for de økonomiske vanskene. Viser til høy inflasjon og legger skylden på valutakontroll, sier at regjeringen skremmer bort investorer. Avviser regjeringens plan for dialog, for han sier at denne ikke er sannferdig. Tonen er meget krass og han går selvsagt innom flere temaer enn de jeg nevner her, jeg har prøvd å gjøre et utdrag av noen av de viktigste.
Innslaget varer 8 minutter og 30 sekunder.
(Det andre klippet som ligger på Youtube fra den samme nyhetssendingen, altså fra onsdag, er et kortere intervju senere i programmet, med en som forsvarer myndighetene).
GLOBOVISIÓN (27.02.2014, kl. 4 PM)
Denne kanalen har en klar antiregjeringsprofil, noe som blir tydelig for seeren fra første stund.
Programmet varer i en halvtime.
Første innslag: Sendingen åpner med et innslag om folk som har stått i kø lenge og ikke får kjøpt billetter til ulike feriedestinasjoner, klar brodd mot regjeringen. En intervjuer misfornøyde personer.
4 minutter uti programmet: Talsperson fra partiet MAS (opposisjon) forklarer hvorfor han ikke vil delta i fredsdialogen som myndighetene har tatt itl orde for.
14 minutter uti programmet: Representant til Parlatino, Delsa Solozano, anklager politiet for tortur.
16 minutter uti programmet: Lester Toledo, lokal folkevalgt i delstaten Zulia anklager ordensmakten for å ha brutt seg inn i huset hans. (En tilhenger av regjeringen sier etterpå at hun ikke fester lit til dette og lanserer en rekke beskyldninger mot personen, men Toledo slipper altså til først og usensurert).
18 minutter uti programmet: Demonstrasjon mot regjeringen. Anklager ordensmakten for drap. Krever frigivelse av de som er arrestert i demonstrasjoner.
21 minutter uti programmet: Lege klager på mangel på medisiner og sier at det er regjeringens skyld fordi de har sendt pengene til de nye klinikkene (de Chávez fikk opprettet i fattigstrøkene).
24 minutter uti porgrammet: Innslag om at studentdemonstrasjonene fortsetter. Viser i slutten av innslaget bilder fra en demonstrasjon chavistaene holdt, til minne om El caracazo (massakre hvor tusener av venezuelanere ble drept i 1989).
—
Sagt med andre ord, når jeg gjennomførte en stikkprøve av de tre ferskeste nyhetsprogrammene jeg kunne finne på nettet – jeg har ikke sett andre enn disse tre – slipper opposisjonen til i stort omfang.
Alle de tre kanalene slipper også til regjeringstilhengere, antakelig i vesentlig større grad enn for noen år siden. Det kan skyldes press fra myndighetene, men også at de ikke vil støte fra seg seere, mer enn 50% av befolkningen er jo med presidenten. Det viktige er å tilbakevise inntrykket som blir skapt i artikkelen her om at opposisjonen ikke slipper til i tv-media, noe som altså ikke stemmer.
—
Avslutningsvis så vil jeg også gi litt ros til Aslak Orre.
Med mindre endringer tror jeg artikkelen kunne bli et produktivt bidrag i en debatt som er altfor polarisert. Det er ikke min sak, men jeg ville definitivt ha strøket alle diktatorpåstander, gjort noe med omtalen av media og vist tydeligere hvem de tre opposisjonslederne er og deres deltakelse i kuppet. Så kunne den sendes til f.eks. Klassekampen.
Det er absolutt på sin plass å påpeke dette med fremveksten av et «boligarki», farene som ligger i å ikke slå hardere ned på chavistiske «borgervernsgrupper», det at ikke den politiske prosessen nødvendigvis vil føre i retning av sosialisme, at andre land enn USA har interesser i Venezuela, og et langt etcetera.