Venstresidas utfordring er at høyrepopulistene klarer å formulere svar på folks uro og bekymring.
Thomas Kvilhaug reiser på disse sidene en omfattende debatt om innvandring og nasjonalisme i innlegget «Et sveitsisk blindspor». Siden han avlegger arbeidsutvalget i Nei til EU en kort visitt, fikk jeg et behov for å kommentere visse sider av innlegget. Jeg understreker imidlertid at jeg ikke debatterer på vegne av Nei til EU i dette spørsmålet, da det reiser en del problemstillinger organisasjonen ikke har tatt stilling til, eller er uenige om.
Jeg kan heller ikke berøre alt det Kvilhaug tar opp – det vil føre for langt.
Les også: Et sveitsisk blindspor.
Med uttalelsen fra arbeidsutvalget i Nei til EU («Respekt for Sveits») var hovedsaken å forsvare sveitsernes rett til å bestemme sin egen politikk, slik vi mener nordmenn bør bestemme norsk politikk. Det bør altså være et nasjonalt anliggende for et folk å bestemme sin egen politiske retning – folkesuverenitetsprinsippet. Jeg mener nasjonalstaten i Europa i dag danner en ramme for og et forsvar for demokratiet, mens EU utvikler seg i en stadig mer overnasjonal retning og underlegger stadig økende politisk makt under ikke-demokratiske organer. Den erklærte målsettinga for elitene i Brussel er et «Europas forente stater» – USE.
Dette står etter min mening i skarp kontrast til et «folkenes Europa», til internasjonal solidaritet og til f.eks. kampen mot sosial dumping, slik den føres her hjemme. Det vil være nettopp EUs fire friheter som ligger til grunn for angrepene på den modellen for den norske velferdsstaten som de fleste identifiserer seg med og slutter opp om her hjemme. To eksempler: 1. EØS anbudsdirektiv der Norge nå presses på å oppgi særregler som sikrer frivillige organisasjoners plass i helse- og eldrepolitikken, mot de kommersielle kreftene. Saken kommer til å bli satt på spissen. KrF har allerede varslet at de vil kreve at vetoretten i EØS blir brukt. Det er altså mulig å danne brede allianser for å forsøke å stoppe de mest profittjagende kommersielle kreftenes inngrep i den norske velferdsstaten. Det mener jeg er bra. 2. EUs håndhevingsdirektiv vil ventelig være et forsøk på å sette grenser for nasjonale tiltak mot sosial dumping. Det vil være svært utfordrende i den situasjonen deler av norsk arbeidsliv befinner seg, med betydelig arbeidsinnvandring på useriøst eller ulovlig grunnlag, med lav organisasjonsgrad, språkutfordringer osv.
Jeg mener at kravene her må være norsk lønn for norsk arbeid, organisering av utenlandske arbeidstakere og forfølgelse av kriminell virksomhet. Men det er også viktig å se at nasjonalstaten faktisk er en viktig rammeforutsetning for å kunne forsvare lønns- og arbeidsforhold, og ivareta norske lønnsarbeideres interesser. EUs politikk går ut på det motsatte – å svekke nasjonalstatenes muligheter for eget lovverk og reguleringer, slik at den frie konkurransen kan utvikles uten slike hindre. Derfor er det så viktig at Norge står utafor EU, og at EØS-avtalens bindinger oppheves.
Hva så med Sveits? Sjøl om jeg er enig med Kvilhaug i at det var det reaksjonære Sveitsisk Folkeparti som ledet an i folkeavstemmingskampanjen mot arbeidsinnvandringen fra EU (I Sveits er ca. 23 % av arbeidstakerne innvandrere) så mener jeg det blir utilstrekkelig og bare holde seg for nesa og ta avstand fra hele avstemminga. Høyrepopulistiske partier er på frammarsj i nær sagt hele Europa, noe som ventelig vil bli manifistert ved valgene til det s.k. «Europaparlamentet» i mai i år. Venstresidas utfordring er etter mitt syn at høyrepopulistene klarer å formulere svar – om enn ofte reaksjonære svar – på folks uro og bekymring. Med en massearbeidsløshet på 26 millioner mennesker, en enorm ungdomsarbeidsløshet, omfattende fattiggjøring, gapende sosial ulikhet burde det være besøkelsestid for venstresida. Med unntak av Syriza i Hellas synes venstresida i Europa snarere å demonstrere avmakt overfor folkelig fortvilelse og sosial nød. Sosialdemokratene har etter mitt syn i stor grad overtatt høyresidas kriseforståelse og –løsninger, den europeiske fagbevegelsen slåss til dels med ryggen mot veggen, kapitalkrefter og eldgammelt ideologisk slaggstoff fra liberalismen er på offensiven, sosialistiske partier i stor grad marginalisert.
I en slik situasjon skal vi sjølsagt ikke argumentere for å «stenge grensene». Internasjonal solidaritet må høyere på dagsorden, slik f.eks. «Alter Summit» er et forsøk på, eller Nei til EUs forslag om et norsk solidarisk håndslag til sør-europeisk ungdom for språkopplæring og arbeid i Norge og/eller målretta bruk av bilaterale bidrag til utdanning og arbeid for unge i egne land.
Men skal Norge kunne spille en progressiv rolle i dette Europa og dette EU vi nå ser, må nasjonalstaten spille en viktig rolle som ramme for og mulighet for en annen politikk. Jeg synes Kvilhaug bruker ordet «nasjonalisme» som retorikk som bare er ment å gi negative assosiasjoner. Slik en Svein Roald Hansen (AP, tidl. leder av Europabevegelsen) stemplet Nei til EU som «nasjonalpopulister» i et innlegg i Nationen her nylig. Vi må bak sånne slagord.
Jeg mener personlig at det (også) er reell internasjonal solidaritet å holde Norge utafor EU, å avvikle EØS-avtalen, å forsvare vanlige mennesker i EU sin rett til arbeid, bolig, velferd og utdanning, å støtte opp under motstanden mot Troikaens hensynsløse krisepolitikk og å forsvare et anstendig norsk arbeidsliv basert på nasjonal lovgivning og tariffavtalene.
Norsk Transportarbeiderforbund viste veien på sitt landsmøte nylig, da de vedtok at EØS må sies opp. De pekte dessuten helt riktig på at det er transportørene – både de norske og de utenlandske – som er ansvarlige for den omfattende sosiale dumpinga i lastebil- og busstransporten, ikke den enkelte arbeidstaker (fra Polen eller Latvia osv.). Men de krever også sterkere nasjonale tiltak som kontroll av sjåførers kompetanse, vinterutstyr på bilene, obligatorisk bombrikke m.m. for å unngå ulykker og svindel. Som man ser – nasjonale tiltak parret med en solidarisk forståelse av problemet. EU er det overordna problemet. EØS-avtalen må sies opp. Det er for tida i norsk fagbevegelse det største håpet ligger. Ikke i Sveits. Så visst ikke i Brussel. Dessverre heller ikke i europeisk fagbevegelse eller venstreside. Ikke før det tas et grunnleggende oppgjør med EUs fire markedsfundamentalistiske prinsipper og EUs krisepolitikk.