Drømmelæreren som ble lansert av Erna Solberg i årets nyttårstale fins ikke. Læreren Høyre og KS drømmer om er en byråkratisk læringsfunksjonær som skal skape tellbare resultater.
Et læreropprør er i emning. Det har vært der latent siden Kommunenes Sentralforbund (KS) med overraskende bred politisk samstemthet ble lærernes nye forhandlingsmotpart i 2003. Lærerne protesterte den gang for å beholde sine sentrale lønns- og arbeidstidsforhandlinger. Som så mange ganger før, tapte de. Parolene ble møysommelig pakket ned til neste gang, man innordnet seg uten å ha fått særlig sympati og politisk støtte, gikk stille og rolig tilbake til klasserommet og strakk seg litt lenger. Den ene timen lærerne hadde demonstrert i skoletiden ble de trukket i lønn for.
De lojale lærerne har nå fått nok
De siste tiårene har lærerprofesjonen flere ganger blitt utfordret fra utsiden av ulike pedagogiske og ideologiske strømninger, og med stadig nye reformer. Ofte har lærerne lojalt bitt i seg kompromisser, aldri vunnet, bare ristet oppgitt på hodet til det har gått over.
Samtidig har de i stor grad holdt fast ved skolens kjerne. Humanistiske grunnverdier som likeverd, samhold, solidaritet og læring i sosialt fellesskap har med norsk lærerstand stått sterkere enn i andre land vi ofte sammenlignes med i PISA på snevre målstyringstester.
Selv om lærerne mange ganger har innordnet seg og vært lojale, er det mye som tyder på at de ikke kommer til å være det denne gangen. De har nå fått nok.
Denne gangen har KS bestemt seg for å drepe skolens sjel.
KS’ siste forslag til arbeidstidsavtale kan nærmest karakteriseres som et forsøk på profesjonsdrap. Om vi tillater noe slikt, hva gjør det med lærerne som yrkesgruppe, deres profesjonalitet og mulighet til å ha en kritisk holdning til alle mulige strømninger og kommersielle krefter som vil inn i skolen?
KS sitt siste såkalte tilbud
Ved årets oppgjør krever KS i hovedsak to ting i det de kaller tilbud nr. 2 til ny arbeidstidsavtale. De vil ha vekk det komprimerte arbeidsåret som gjør at lærerne jobber overtid i undervisningsperiodene, altså fjerne det som på folkemunne og i landets største aviser kalles «den lange sommerferien og alle de andre feriene til lærerne». Forslaget er helt absurd, siden det innebærer at lærere ikke kan jobbe etter kl. 15.30 alle de dagene elevene er på skolen. Det er jo da det er behov for å gjøre for- og etterarbeid. Samtidig skal man være på jobb 7 uker i året uten at det er elever der.
Det andre, det mest alvorlige, som forverrer det hele i kombinasjon med det første, er at KS vil sette et pennestrøk over leseplikten, den sentralt fastsatte rammen for hvor mange timer en lærer kan undervise i året. De krever nå at den enkelte leder skal bruke styringsretten sin til å bestemme hvor mange timer hver lærer skal undervise. Kommuner med dårlig økonomi kan spare millioner på å la lærerne få undervise noen timer ekstra i uken. Og hva skal man da med vikarbudsjett, når hvem som helst på huset kan settes inn i undervisning uten kompensasjon?
Med en slik avtale har lærerne tre valg:
1. Etter beste evne kan de praktisere uforberedt undervisning uten å gi tilbakemeldinger til elevene, uten tilpasset opplæring, droppe utviklingssamtaler, foreldremøter og foreldrekontakt etter kl. 15.30.
2. De kan bryte arbeidstidsavtalen, jobbe flere timer overtid hver dag uten kompensasjon, etter beste evne redde barn fra å falle fra, men ofre eget familieliv og egen fritid.
3. Slutte som lærer og gå inn i et langt bedre betalt yrke med levelig arbeidstidsavtale.
Mange vil med bitterhet velge det tredje. De fleste lærere er glad i yrket sitt og opptatt av kvalitet i skolen. De har ikke valgt å bli lærere ut fra lønn eller goder, men indre motivasjon og samfunnsengasjement.
Hva skjer så med skolen og de som blir igjen om KS, som i Danmark, klarer å kneble lærerne med politisk flertall for en lockout etter en langvarig streik?
Noe av det vi kan mistenke at KS vil
Det er viktig for hele samfunnet og grunnlaget for velferdsstaten vår at lærerne vinner kampen. KS er i ferd med å ødelegge norsk skole. De vil med sitt forslag bidra til fagforeningsknusing. Selv kaller de det å innføre lokal fleksibilitet, men det innebærer at hver enkelt ansatt må forhandle sin arbeidsavtale på egen arbeidsplass uten sentrale rammer og fagforening i ryggen. KS’ angrep er kort og konsist formulert, men virker bredt og gjennomtenkt om man ser det i sammenheng med hva de ellers ønsker.
KS forfekter en styringsideologi som sverter pedagogikken, etikken, den solidariske inkluderingsbevisstheten som ligger i ryggraden til norsk skoletenkning. KS ønsker å endre skolens struktur med mer hierarki og økt ledelse. Vi snakker ikke da om pedagogisk ledelse, men ledere som utdannes i endringsledelse på Handelshøyskolen BI. Fra å være rektorer går de over til å bli såkalte resultatenhetsledere. Dette er selvsagt ikke noe alle rektorer vil, men det KS vil. Kravet om å ha pedagogisk utdanning i bunn for å bli rektor kan falle bort, skolen kan bli et slags kunnskapskonsern der målbare resultater er som den økonomiske bunnlinjen.
KS vil kontraktfeste lærernes lojalitet, og med det kreve taushet. De vil overvåke og kontrollere hva lærerne gjør gjennom målstyring og resultatkontrakter. Som virkemiddel vil de ha resultatbasert lønn, under dekke av å bedre kvaliteten i skolen.
Hva skal så KS bruke de 7 ukene de disponerer lærerne uten elever til? Vi kan anta et det er to ting. Det første er innlysende for alle, nemlig ufrivillig etter- og videreutdanning uten at det skal koste regjeringen en krone. Det vi kan frykte er utviklingsarbeid, det vil si New Public Management satt i system gjennom innleide konsulenter. De kan kjøpes, og de vet nemlig hva som virker og hvor måleapparatet i norsk skole står. Den såkalte drømmelæreren trenger bare å nikke. De lærerne som elsker yrket sitt for alt som teller, men som ikke kan telles, er et hinder som KS ikke vil høre noe om.
Ernas drømmelærer
Begrepet drømmelæreren ble lansert av Erna Solberg i årets nyttårstale. Det er i grunnen et greit begrep om vi omdefinerer til hva det er: Den læreren Høyre og KS drømmer om, men som ikke finnes. Fra å ha vært profesjonell i undervisning og i kontakt med barn, skal drømmelæreren nå bli en byråkratisk læringsfunksjonær som skal utøve det som gir tellbare resultater. Drømmelæreren skal måle og bli målt, slik at Erna kan få rett. Drømmelæreren må ha endringskompetanse og være villig til stadig innordning. Det hjelper lite å si nei, selv om man er den personen som står i klasserom med mange unike barn hver dag.
Norsk skole er ikke god nok, Høyre vil ha bedre lærere og kjenner noen godt betalte konsulenter som vet hva som gir inntrykk av det fra utsiden.
Det motsatte av drømmelæreren er den autonome læreren med mot til å vurdere sine egne metoder, basert på hvordan man ser sine elevers behov som hele mennesker. Den motsatte av Ernas drømmelærer kan mer enn å nikke, er en balansekunstner, står i et kolossalt press fra de på utsiden som mener noe om norsk skole ut fra hva politikere sier i avisen. En slik lærer står imot når det trengs, men lar det kanskje for ofte prelle av med litt hoderisting også. Den autonome læreren ser at politikere kan bruke skolen som et instrument til å vinne oppslutning, på bekostning av skolens bredde og de humanistiske verdiene. Og tar hensyn til det i møtet med elevene når de skal lære, kanskje til og med på bekostning av resultatlønn.
Når den autonome læreren sender sine elever ut i samfunnet kan det, men ikke nødvendigvis, være de som er best til å svare på PISA-tester og nasjonale prøver. Men det er ikke gitt at å svare godt på tester er det de trenger for å trygge sin egen og samfunnets framtid. Det viktigste de får i bagasjen av en autonom ikke-drømmelærer er det de har lært om seg selv, hverandre og verden. Om seg selv har de lært at det å mestre noe kan ha verdi i seg selv og gi selvtillit til å klare noe stort senere. Om hverandre har de lært respekt gjennom samarbeid, ikke konkurranse i alt. Om verden har de lært at den er spennende, men at de selv kan være autonome i den for å bevare seg selv og kjempe for det de tror på.
Uansett hva KS gjør, om norske politikere lar dem få ødelegge den norske skolen eller ikke, så vil de ikke moralsk vinne over lærerne. Mange i dette landet har blitt lærere ut fra en indre motivasjon som KS ikke er i stand til å se eller forstå. Ytre belønning og såkalt fravær av belønning (straff) har aldri virket på norske lærere. KS’ sterkeste våpen, splittelse, f.eks. ved å innføre individuelle lønnsforhandlinger og resultatlønn, kan de autonome ikke-drømmelærerne ha beskyttelse mot hvis de nå står samlet i motstanden mot KS. Det kan og må de nå gjøre kollektivt gjennom sine fagforeninger, men de trenger også støtte fra folk.
Viktig er det at vi alle forstår hva lærerne nå står overfor, nemlig et KS som aggressivt prøver å kuppe hele ledelsesrommet i skolen, der de kan diktere sine metoder. Vi kan ikke la skje, det angår oss alle.
Vi må få KS ut av norsk skole.
Skole og utdanning må bli et nasjonalt ansvar
Den dype splittelsen vi nå ser foran kommende lønnsoppgjør, der forhandlinger om ny arbeidstidsavtale inngår etter et komplett brudd tidlig i år, viser at det har lite for seg at KS er forhandlingspart i skolen. Det handler delvis om at KS viser manglende kunnskap om skolen, men også om noe langt mer alvorlig: KS har ingen tillit til de svært hardtarbeidende lærerne.
I bunn og grunn kan det handle om at KS og lærerne ikke engang snakker samme språk. KS kaller elever og foreldre for brukere og kunder som skal tilfredsstilles. Lærerne står både fysisk og tankemessig nærmere skolens kjerne, de er opptatt av å omtale elevene sine med personlige navn og skape gode relasjoner for læring.
Sinnet som blusser opp blant norske lærere handler i sum om å ha blitt fremmedgjort av KS. Nådestøtet de kommer med er en ren provokasjon som bare kan møtes med motstand. Det handler om å vinne eller å tape alt. Skole og utdanningspolitikk må bli et nasjonalt ansvar.
For hva om KS etter dette står i posisjon til å fremme et nytt såkalt tilbud?
Det eneste fornuftige er at vi alle hever fanene og stiller oss bak Trondheimskonferansen 2014s enstemmige uttalelse, som her får avslutte denne artikkelen.
Hoveduttalelse fra Trondheimskonferansen ”Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter” i regi av LO i Trondheim 31. januar – 2. februar 2014. Konferansen samlet 545 tillitsvalgte fra hele landet.
KS er ikke en del av løsningen, KS er problemet
Kommunenes interesseorganisasjon, KS, er i ferd med å ødelegge norsk skole. I dag har vi en viss sikkerhet for kvalitet gjennom lover, regler og avtaler. Nå vil KS fjerne en av de viktigste avtalene som sikrer kvalitet.
I dag er det slik at det er grenser for hvor mange undervisningstimer en lærer kan ha. På barnetrinnet er det 26 timer i uka. Dette sikrer læreren tid til forberedelse og etterarbeid, elev- og foreldresamtaler, møter med PPT, BUP og andre instanser, journalføring, samarbeid med andre ansatte på skolen, faglig oppdatering for å nevne noe.
Dette taket på 26 timer vil KS fjerne. Da er det fritt fram for kommunepolitikerne til å skjære ned på skolebudsjettet og å pålegge lærerne flere undervisningstimer.
KS mener lærerne skal bruke 6 timer mindre i uka på forberedelser og alt det andre tidligere nevnte. Får KS det som de ønsker vil altså norske lærere måtte undervise mer og bruke vesentlig mindre tid på forberedelse. De oppsparte timene er ment for at lærerne skal arbeide om sommeren, når elevene ikke er der. Dette skal i følge KS styrke kvaliteten.
Lærerne og mange av oss andre som har et hjerte for skolen har fullstendig mistet tilliten til KS. Hvis organisasjonen står på sitt og vil tvinge sitt syn gjennom, krever Trondheimskonferansen at regjeringen fjerner KS som lærernes forhandlingsmotpart.
KS har styrt tariffoppgjør etter tariffoppgjør ut i streik. Med sitt nye forslag til arbeidstidsavtale
har de atter en gang bevist at de enten ønsker å ødelegge den norske skolen, eller at de overhodet ikke innehar kompetanse om skolen.
Ikke bare vil KS forslag til ny arbeidstidsavtale ødelegge den siste ressurssikringen som er igjen, taket på hvor mange timer en lærer kan undervise, men det vil også ødelegge for muligheten til å rekruttere unge mennesker til å velge læreryrket. Vi vil få en lærerflukt om KS får det som de vil.
Regjeringen vil ikke blande seg inn i forhandlinger mellom partene, får vi stadig høre. Det er riktig og det har vi respekt for. Men det var en tidligere regjering som overførte forhandlingsansvaret for lærerne fra Staten til KS. Nå er det på tide å se at det var et feilgrep og omgjøre prosessen.
Skole- og utdanningspolitikk må være et nasjonalt ansvar. Det kan ikke overlates til KS.