«Vær realistisk – krev det umulige». Slagordet fra 1968 fremstår nå mer og mer som det eneste realistiske og rettferdige kravet å stille i klimakampen.
I antroposen, vår nåværende geologiske tidsalder, er mennesket – våre samfunn – blitt en av de viktigste drivere for planetens utvikling. Klimakrisen er både et naturproblem og et samfunnsproblem. En klimaløsning må løse begge deler, og det er nettopp det vi tar sikte på under konferansen «Broen til framtiden, en klimaløsning nedenfra». Hovedbudskapet der vil bli todelt: å kreve nye klimajobber og grønne arbeidsplasser, og å kjøle ned norsk oljevirksomhet.
Hovedinnvendingen mot dette budskapet vil være at det ikke er realistisk. Men hvis du hører ordet realisme om klima eller klimaløsninger, bør du spisse ørene.
Jeg snakker ikke om de tusen viktige men små løsningene. I Oslo er vi sikkert på god vei til å kunne vite hva som skal i de grønne, og hva som skal i de små, søppelposene. Å fase ut oljefyring i norske hjem ser også nokså realistisk ut, etter klimaforliket på Stortinget.
Realisme i klimapolitikken må begynne med noe mye større, nemlig de globale, naturlige grensene for hvor mye drivhusgasser vi kan slippe ut i atmosfæren. Mange har sikkert etter hvert hørt om togradersmålet. Noen har sikkert også fått med seg at graden av global oppvarming kommer an på hvor stor konsentrasjonen av drivhusgasser er i atmosfæren. Da jeg begynte å bry meg om den globale oppvarmingen for en 8-9 år siden, lærte jeg meg huskeregelen om at 450 ppm (deler per million) tilsvarte den global oppvarming på ca 2 grader, mens 350 ppm tilsvarte 1,5 grader.
Karbonbudsjettet
Den siste klimarapporten til FN, som drar sammen forskningen på område etter område som har med klima å gjøre, er mer begripelig. Hvis vi skal ha en rimelig sjanse til å unngå de mest katastrofale klimaendringene, må vi ikke sprenge karbonbudsjettet. Avhengig av hvordan du regner på det, må et sted mellom 2/3 og 4/5 av de nåværende kjente reservene av olje, gass og kull forbli i bakken. Tidshorisonten i klimapanelets scenarioer er frem til 2100, men hør på hva Mike Berners-Lee og Duncan Clark skriver i boken The Burning Question – We can’t burn half the worlds oil, coal and gas. So how do we quit? om hva som skjer hvis den eksponensielt voksende «karbonkurven» fortsetter i 600 år til: «utslipp ville gå opp så raskt at vår bensinbrenning ville ha konsumert alt oksygenet som nå fins i jordens atmosfære hvert eneste år, slik at vi ikke har noe å puste inn igjen.»
Eystein Jansen, forskningsdirektør ved Bjerknessenteret, skriver at «En debatt som ikke tar inn over seg dette karbonbudsjettet er hverken vitenskapelig eller kunnskapsbasert.». Gitt naturens tålegrenser, er det overhodet ikke realistisk å jakte etter olje, kull og gass verden over. Men den naturlige realismen står her i kontrast til den politiske realismen. Stortingsflertallet i Norge sier det ikke er realistisk å redusere norsk oljeutvinning. Markedet sier det ikke er realistisk å få til et storstilt satsing på vindmøller til havs utenfor norskekysten.
Vi må velge mellom menneskeskapt og naturskapt realisme. Hva er vanskeligst å gjøre noe med. Geofysikken og naturens tålegrenser, eller politikken og markedet? Svaret må selvsagt bli at det er politikken og markedet som må følge naturens tålegrenser, og ikke omvendt, slik det er i dag.
Den nødvendige klimarettferdigheten.
Men politikken kan ikke bare følge naturens tålegrenser. Det fins også realiteter mellom mennesker. Som VG kunne rapportere, «Verdens 85 rikeste er rikere enn halve kloden.» Det er her klimarettferdighet kommer inn. For hvis det fins et karbonbudsjett blir spørsmålet hvordan det skal deles opp. Hvem skal ha størst rett til å brenne den siste resten av fossilt brensel som jorden tåler?
Dette er et verdispørsmål som springer ut av beinhard realpolitikk. Bolivia er kjent som det landet som i størst grad har gitt uttrykk for disse realitetene. I kjølevannet av det mislykkede toppmøtet i København i 2009, ble en folkelig klimakonferanse avholdt i Cochambamba. Arbeidsgruppen for «Klimagjeld» foreslo der at moder jord skulle ha absolutte rettigheter, og at de rike landene skulle rense atmosfæren. Arbeidsgruppen på «klimafinans» mente de utviklede landene «måtte forplikte minst 6 prosent av deres årlige BNP», det samme som vi nå bruker på forsvarsbudsjettene våre, på å hjelpe utviklingsland (Se Patrick Bonds ypperlige bok Politics of Climate Justice).
Jeg har møtt norske forhandlere på toppmøter som beskriver Bolivias posisjon som «ideologisk». Da Evo Morales var i Norge for noen år siden, gjentok han sitt mantra om at vi må velge om vi vil «redde planeten eller kapitalismen», noe som fikk Erik Solheim til å kommentere, at vi også må operere i «den virkelige verden.» Som den amerikanske marxisten Fredric Jameson har sagt er det nå blitt lettere å forestille seg jordens undergang enn slutten på kapitalismen. Men jeg har også hørt radikale klimaaktivister i nord som jeg beundrer og ser opp til, beskrive slike krav som urealistiske. Det kan virke da også fremstå som helt umulig å få til solidaritet mellom klimarettferdighetsbevegelsen i Sør og I Nord, med så harde krav.
Hvis du er en av de som tror klimarettferdighet er en litt sånn søt men superidealistisk umulighet, bør du lese boka Klimaspillet – en fortelling fra innsiden av FNs klimatoppmøter, av Bård Lahn. Lahn er nemlig utrolig ærlig, når han lytter på Pablo Solón, Bolivias marxistiske forhandlingsleder kritisere klimaavtalene på toppmøtene:
«Spørsmålet som plager meg…er likevel: Er dette nok? Kan vi klappe for en avtale som åpenbart er for dårlig, som åpenbart utsetter mange avgjørende problemstillinger, når tida egentlig for lengst har løpt ut? …Det er grenser for hvor lenge en internasjonal forhandlingsprosess kan være et mål i seg selv, før virkeligheten til dem som blir hardest rammet blir for påtrengende for oss som bare følger forhandlingene fra våre trygge hjem i Nord. Forskeren og miljøverneren Atiq Rahman fra Bangladesh sa det slik, under et toppmøte i klimaforhandlingene allerede i 1995.
-Hvis klimaendringene gjør vår eget land ubeboelig, kommer vi til å marsjere på våre våte føtter rett inn i deres stuer.»
Det Lahn får så godt frem i boka si, er at klimarettferdighet er en nødvendighet. Sier vi det er umulig at fattige i Sør skal ut av fattigdommen sier vi samtidig at vi ikke engang har tenkt å prøve å løse klimakrisen. Å si vær så god til de 85 rikeste, bare ei halve jorda dere, eller å nekte og redusere oljeutvinningen, slik den nåværende regjeringen gjør, er realistisk sett det samme som å gi opp.
Broen til fremtiden
Hvis det å gi opp høres ut som et godt eksempel på Norge som et «feigt land» er konferansen kalt «Broen til framtiden – en klimaløsning nedenfra» et godt sted å lete etter modigere alternativer. Her får du høre om den siste forskningen om karbonbudsjettet. Her tar vi opp klimarettferdighet som det nødvendige perspektivet det er. Her samles den delen av fagbevegelsen som vil gjøre klimakampen til «en del av samfunnskampen». Og kanskje viktigst, her bygges nye allianser, mellom forskere, miljøbevegelse, fagbevegelse og kirken. Det store antallet påmeldte til konferansen gjør at vi kan håpe på en reell klimaløsning nedenfra.
En folkelig allianse med fagbevegelsen i spissen trengs for å hamre inn følgende sannheter om både samfunn og natur: Framtidens velferd, muligheten for verdens fattige til å skaffe seg energi, mat og trygghet øker om Norge begynner omstillingen til framtidens energiformer og framtidens infrastruktur nå. Den globale oppvarmingen og den skjeve fordelingen, mellom Nord og Sør, men også mellom klasser i både Nord og Sør, er ikke separate fakta. De er uløselig knyttet sammen, og må derfor løses sammen.
Ved å kreve nye klimajobber og grønne arbeidsplasser, samtidig som vi begynner å trappe ned oljeproduksjonen, kan vi skape en bro til fremtiden. Vi kan også, forhåpentligvis, bygge en bro mellom de som kjemper for å redde moder Jord i Sør, og de av oss som fortsatt har tenkt å jobbe og leve i Nord.
Det blir ikke enkelt. Men bygger vi en slik bro til framtiden, kan det som i dag fremstår som umulig, bli stadig mer realistisk.
Kommentarer er stengt.