Tannløs ekstremismeforskning

Hva var de historiske årsakene til politisk ekstremisme på venstresiden? Dette er tema for boka Venstreekstremisme.

 

«Ikke vær redd, slutt dere til oss, kom tilbake! Dere har hatt deres antikommunistiske moro og er tilgitt for det – på tide å bli seriøse igjen!» Slavoj Zizek

 

Bokanmeldelse: Venstreekstremisme – ideer og bevegelser, Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet, Nik. Brandal (red.), Dreyer Forlag, 2013

 

Det er nødvendig å tenke kritisk og granskende på spørsmålet om hvordan autoritært meningsslagg har kunnet prege så store deler av den sosialistiske bevegelsens historie. I den forstand er ekstremismeforskning en viktig disiplin også for den sk. «venstresiden».  Hva var f. eks den underliggende årsaken bak bevegelsens kanskje mest utbredte elitære holdning, nemlig forståelsen av Partiet som den selvstendige bæreren av klassens interesser? Hadde det en sammenheng med en utopisk politikkforståelse? Venstreekstremismen kunne vært et viktig bidrag til en aktuell debatt, i den grad den hadde grepet inn i bevegelsens fortidige og nåtidige problemer på en troverdig måte. Denne boken er dessverre ikke noe slikt bidrag.

Det konservative demokratiet

Definisjonen av ekstremismebegrepet i Øystein Sørensens innledningsartikkel er symptomatisk for bokens grunnleggende problemer. I denne vil Sørensen ta utgangspunkt i visse «grunnfestede» verdier og «la ekstremisme bety noe som bryter fundamentalt med disse». Konkret betyr dette:

Norge pr. 2013 er et politisk demokrati, med rimelig grunnfestede overordnede politiske ideer og institusjoner, med (noenlunde) fri og åpen meningsutveksling, nærmere avgrensing av myndigheters virkeområder, lovbestemte og like rettigheter for enkeltmennesker, frie valg [etc.] Vil man erstatte det politiske systemet i Norge med noe helt annet, da er man ekstremist i politisk og ideologisk forstand. (s. 8-9)

Dette er en elegant manøver: Det ekstreme kjennetegnes ved motstand til demokrati. Ettersom Norge er et demokrati, må grunnleggende endring av dette samfunnet være ekstremt. Problemet med denne formuleringen er ikke (som noen har hevdet) at sosialisme dermed blir ekstremisme. Problemet er heller at demokratibegrepet brukes på en måte som gjør sosialisme fullstendig utenkelig.

1800-tallets liberalisme hadde en uttalt mistillit til folkemassen, var bekymret for majoritetstyrrani og for at «the swinish multitude» skulle få overdreven innflytelse. Denne mistroen har i moderne tid tatt en langt mer sofistikert form: demokrati redefineres slik at det ikke lengre utgjør noen trussel mot den rådende sosiale orden. «Demokrati» var fryktinngytende fordi det var et begrep hvis mening ikke bare var regelmessig stemmegivning, men stadig utvidet folkelig kontroll over politikk og samfunnsliv.  Anthony Arblaster, en kritisk tenker med bøker om demokrati og vestlig liberalisme, påpeker noe viktig når han sier at demokrati har opphørt å fungere som «kritisk» begrep:

det vil si, for de systemer som blir kalt demokratiske, fungerer det ikke lengre som en rettesnor, eller som et ideal til å vurdere virkelighetens begrensninger og svikt. Dette kunne vært mindre problematisk dersom det faktisk hadde oppnådd sitt opprinnelig høye ideal. Men (…) demokratibegrepet har blitt revidert for å bringe det i samsvar med det som blir oppfattet som uforanderlige politiske realiteter. (Arblaster 1972, s. 95-96)

Måten demokratibegrepet har blitt avradikalisert og identifisert med et sett eksisterende institusjoner er et kjerneelement i måten muligheten for grunnleggende samfunnskritikk har blitt rykket opp ved roten. Det er ikke lengre mulig å forandre verden i demokratisk retning, man må tvert imot avstå fra å forandre verden av hensyn til demokratiet. Dette er høyresidens restriktive demokratibegrep. Dersom en sosialistisk bevegelse aksepterer denne har de dømt seg selv fra begynnelsen. Demokrati er ikke et begrep som er til for å beskrive eller hylle eksisterende institusjoner, det er til for å kritisere dem for ikke å ha kommet langt nok.

Witoszek om 68-ernes voldelige arv

Bokens mål og selvforståelse er slik grunnleggende konservativ. Den inneholder likevel noen interessante elementer i den grad den beskriver ekstremisme i ulike venstrebevegelser. Som nevnt er dette et verdig prosjekt. Artiklene virker kritiske og faktamessig redelige i den grad de slår inn åpne dører, dvs. i diskusjonen av Akps syn på vold, ytringsfrihet og «proletariatets diktatur». At dørene er åpne betyr for øvrig ikke at artiklene ikke er leseverdige og potensielt verdifulle. Problemet er at boken mister troverdighet med en gang fokuset rettes på bevegelser utover Akp og deres umiddelbare omkrets. Det mest ekstreme eksemplet er Nina Witoszek sin artikkel om «Den totalitære fristelsens anatomi», der hun forsøker å rette et kritisk fokus på den voldelige ideologien til 68-ernes teoretiske helter.

Hun begynner med Herbert Marcuse, en tysk filosof som kanskje er mest kjent for boken Det endimensjonale mennesket. I 1965 publiserte han A Critique of Pure Tolerance der han i et essay argumenterte for en «ny revolusjonær toleranse». Marcuse hevdet – ifølge Witoszek – at verken «eksisterende samfunnsinstitusjoner eller noen form for opposisjon til sosialismen skulle tolereres» (s. 342), og han åpnet for vold som en form for intoleranse. For Witoszek stod han dermed ikke langt unna Stalin, i hvert fall representerte han «nettopp det som gjorde stalinismen så grusom» (s. 343).

Dette er vanskelig å ta seriøst. Tross de drastiske påstandene får vi ikke et eneste sitat eller en presis sidereferanse som dokumentasjon. For ordens skyld bør det kanskje sies at Marcuse ikke engang bruker ordet sosialisme i nevnte essay. I tillegg gir Witoszek bare et utydelig bilde av problemene: først er han antiliberal, dernest stalinist og til sist en eksponent for moralsk relativisme. Alt dette ”dokumenteres” på rundt én side. I virkeligheten foregår ingen dokumentasjon. Det er uklart hva hun faktisk argumenterer for – og hun vier det uansett for liten plass til å dokumentere noe av betydning.

Faktum er at hun i beste fall har grovt misforstått Marcuse. I nevnte essay er han klar på at sitt eget prosjekt var å gjøre toleranse til en «frigjørende og humaniserende kraft». Tross anklagene om at han sidestilte undertrykkelsen i vestlige forbrukersamfunn med Sovjetunionens, hevder han at en «demokratisk toleranse» er langt mer human enn en «institusjonalisert intoleranse» som «ofrer rettighetene og frihetene til levende generasjoner av hensyn til framtidige generasjoner» (Marcuse 1969, s. 98). Dette er en direkte sammenlikning av toleransen i vestlige demokratier med «realsosialismens» intoleranse, han foretrekker det første. Marcuses poeng er at disse ikke er de eneste alternativene – derfor vil han utvikle toleranse i en ny og frigjørende form. Politisk er fokuset konsekvent i demokratisk og antielitær retning, jf: «alternativet til den etablerte halvdemokratiske prosessen er ikke et diktatur eller en elite, hvor enn intellektuell og intelligent, men kampen for et ekte demokrati. En del av denne kampen er en kamp mot toleranseideologien som i virkeligheten foretrekker og forsterker status quo i form av ulikhet og diskriminering» (1969, s. 136).

I samme stil følger et angrep på Noam Chomsky, en intellektuell figur som politisk kanskje er mest kjent som en kritiker av amerikansk utenrikspolitikk. Chomskys politiske ideal – hevder Witoszek – var Maos Kina, der menneskene hadde det «relativt bra». Med Røde Khmers maktovertakelse i Kambodsja fulgte at «Chomsky selv og det nye venstre mer allment, støttet det nye regimet» uten at rapportene om folkemord rokket ved denne støtten (s. 344). På i underkant av en halvside er dermed også Chomskys voldelige ideologi «dokumentert».

For å begynne med Kambodsja. Chomsky støttet aldri Pol-Pot og det er umulig å finne sitater som vitner til det motsatte, Witoszek presenterer i hvert fall ikke noen.  Politisk har Chomsky alltid vært konsekvent om at «statsosialisme» er en selvmotsigelse i termer, og hans politiske artikler har gjerne titler som «The Soviet Union Versus Socialism» eller «Beyond State Socialism». For det andre, støttet det nye venstre Pol Pot i Kambodsja? Påstanden er et slående eksempel på hvor langt ekstremister kan gå i å falsifisere fakta. For å legge noen på bordet (alt dette er lite kontroversielt, jf. Pilger 2000): 1. Deklassifiserte amerikanske dokumenter tyder på at Pol Pot neppe ville kommet til makta hadde det ikke vært for USAs terrorbombing av landet. 2. Pol Pot mottok massiv støtte i form av penger og andre ressurser fra USA slik at de kunne gjenopprette sitt terrorvelde som var blitt veltet av Vietnam. 3. Den styrtede Pol Pot regjeringen ble deretter anerkjent som Kambodsjas legitime regjering av FN, og Norge var med på balletten. Det var altså ikke primært «det ekstreme venstre» som sympatiserte med Pot Pot, regimet var derimot hjertebarnet til det politiske sentrum. Chomsky skrev noen artikler som var i tråd med tidsånden og det politiske sentrum i den forstand at de underdrev mengden dødsfall forårsaket av Pol Pot.

At denne artikkelen er en suppe av løgnaktig søppel må etter forholdene regnes som en kjølig bemerkning. Problemet er ikke at hun fremmer feilaktige påstander, men at hun bryter alle normer om redelig kildebruk og argumentasjon.

Når det gjelder Maos Kina skal Chomsky ha beskrevet det som et «relativt levelig» og «rettferdig samfunn» (s. 343). Som kilde viser hun til en artikkel i boken American Power and The New Mandarins. Dette er slående av to grunner: For det første finnes ingen slike sitater i denne artikkelen (eller i boken for øvrig). For det andre siterer hun en artikkel som ikke engang handler om Kina eller Mao. Det er heller en personlig refleksjon over Vietnamkrigen og antikrigsprotestene.  Siden hun ønsker å dokumentere Chomskys voldelige og ekstreme politiske synspunkter kan det være nyttig å se hva denne artikkelen sier om politisk vold:

Argumentet for at motstanden til krigen burde være strengt ikkevoldelig virker for meg overveldende. Vold er en absurd taktikk. Ingen kan konkurrere med myndighetene på dette området, og bruken av vold, som helt sikkert mislykkes, vil bare skremme og fremmedgjøre de som kan nås og oppfordre ideologene og administratorene av tvangsmessig undertrykkelse. (Chomsky 1969, s. 374)

Den siste på listen over 68-ernes store helter er Michel Foucault, som utsettes for mer eller mindre den samme behandlingen. Han støttet «marxistisk og maoistisk ekstremisme – så vel som ayatolla Khomeinis revolusjon» (s. 344). I virkeligheten støttet Foucault (med rette) den iranske revolusjonen som en frigjørende handling, problemet var at han ikke forstod at Khomeini betød en reaksjon og ikke en fortsettelse. Witoszek konkluderer:

Det fantes en klar sammenheng mellom glorifiseringen av vold som går igjen i ideene til Marcuse, Chomsky og Foucault og bruken av vold hos Black Panters i USA, Brigate Rossi Italia og Rote Arme Fraktion (RAF) i Vest-Tyskland. (…) Revolusjonens intellektuelle sjokktropper og deres teorier var slik alt annet enn uskyldige: De inspirerte liv, død og bevegelser. (s. 345)

68-er heltene har en direkte forbindelseslinje til terroristiske bevegelser i USA og Europa. Dette er konklusjonen som ledet veien for den radikalt tendensiøse argumentasjonen ovenfor. At denne artikkelen er en suppe av løgnaktig søppel må etter forholdene regnes som en kjølig bemerkning. Problemet er ikke at hun fremmer feilaktige påstander, men at hun bryter alle normer om redelig kildebruk og argumentasjon. Hun påstår at Chomskys ideologi er terroristisk ved å sitere en artikkel der han avviser all politisk vold. Hun anklager Marcuse for illiberale tendenser ved å sitere en artikkel der han eksplisitt ønsker å fornye og utvide demokratiet. Og Foucault er voldelig fordi han støttet den iranske revolusjonen. Ikke bare viser dette en uredelighet hos Witoszek, det er også et tegn på den slepphendte måten Sørensen og co har skjøttet sitt redaksjonelle arbeid.

Ekstremisme på norsk

Redaksjonen er generelt villige til å bruke ekstremismebetegnelsen på ulike sosialistiske miljøer uten særlige krav til dokumentasjon.  Dette gjør seg gjeldene i Sørensen og Hans Petter Sjølis diskusjoner av slike miljøer i Rødt, der trotskistgruppa Internasjonale Sosialister (IS) nevnes. Sjøli forsøker å legitimere klassifiseringen ved å påpeke at IS er for en «revolusjonær politikk» uten å være særlig klare på gangen i denne revolusjonen og «hva som skal skje med dem som motsetter seg den» (s. 333). Dette virker noe lettvint. Er man virkelig ekstremist om man ønsker en grunnleggende samfunnsendring uten å programmessig spesifisere at man ikke har tenkt til å drepe sine motstandere?

IS er nært tilknyttet det britiske Socialist Workers Party (SWP), såpass nært at de kan beskrives i tandem på det politiske planet. Denne trotskistiske tradisjonen har et trekk jeg alltid har respektert, nemlig deres konsekvente vekt på demokratispørsmålet. De grundigste studiene av Marx’ politiske tenkning, med særlig fokus på de demokratiske sidene ved hans politikk, har blitt skrevet av «trotskister» som Michael Löwy (2005) og Hal Draper (1977; 1978; 1986; 1990). Disse har ingen organisatorisk forbindelse med SWP, men deres framgangsmåte til Marx og Engels har blitt aktivt inkorporert i partiet (jf. Callinicos 1983). Grunnelementene i denne tenkemåten har vært to synspunkter: 1) sosialismen må være demokratisk for at det skal være sosialisme og 2) sosialismen må komme nedenfra, dvs. representere arbeiderklassens frigjøring av seg selv. Dette er selvsagt ikke holdninger som er unike for den trotskistiske tradisjonen, men de har vært viktige i SWP og IS.

Jeg har en mistanke om at denne anklagen aldri ville kommet om ikke PSTs aktive overvåkning av denne gruppen hadde blitt avslørt. Det er nemlig en vulgærkonservativ tendens i ekstremismeforskningens logikk: Det som gjøres av den norske stat representerer pr. definisjon sentrum og kan ikke være ekstremt. Lars Gule sier nettopp dette når han avviser at bruk av politisk vold kan være kjennetegnet på ekstremisme, det norske storting har jo ved flere anledninger vedtatt vold av denne typen, jf. Libyakrigen (Gule 2012). Dette illustrerer måten ekstremismeforskningens konservative basis har satt dem ute av stand til å kritisere den aktuelle ekstremismen i vår tid – hvis kilde ikke er AKP eller RAF, men stortingsflertall og det politiske sentrum. Måten disse har aktivt bygget ned folkeretten gjennom ulovlige kriger har lagt grunnlaget for en voldelig verdensorden som kan ta et betydelig større antall menneskeliv enn forrige århundrets totalitarisme. Ekstremismeforskningen mangler brodd mot dagens trusler.

Kan menneskerettigheter bekjempes?

Avslutningsvis kan det være nyttig å se på Gules ekstremismedefinisjon i lys av dets fokus på menneskerettighetene. Definisjonen baserer seg på våre godt omforente og godt begrunnede normer (demokrati og menneskerettigheter) – og forstår brudd på disse som «normativ ekstremisme». Videre diskuteres Marx og marxismens syn på menneskerettighetene. «For dem har forholdet mellom mål og midler følgelig vært preget av (…) den gamle devisen om at hensikten helliger midlene.» Og Marx avviste tanken om universelle menneskerettigheter som «et forsvar for rettighetene til det egoistiske mennesket og retten til eiendom» (s. 223). For Gule innebærer dette en relativisering (historisering) av menneskerettighetene som er ekstremistisk.

For det første må det sies at Gule forvirrer en historisk forklaring av menneskerettighetene med en kritikk. (Mer om dette nedenfor.) Desto verre er dobbeltmoralen i at han ikke ser noen grunn til å nevne den norske offentlighetens mest aktive kritiker av menneskerettighetene. I en polemikk mot Marielle Leerand skriver Bård Larsen følgende: «De sosioøkonomiske rettighetene ble ratifisert for å gi diktaturer en pust i bakken fra kritikk som ble reist mot dem for vilkårlig fengsling, tortur og drap.» (24.06.2013) Disse rettighetene framstår slik som et propagandatriks som gjorde at diktaturer – Sovjetunionen – også kunne kritisere menneskerettighetsbrudd. Ifølge Larsen (og Morten Kinander) er det en vesentlig forskjell mellom sivile og politiske rettigheter og de sosioøkonomiske. De første er håndhevbare, de siste er ikke det. «Den grunnleggende tanken bak menneskerettigheter har […] ikke vært å pålegge staten rettslige budsjettmessige og uoppsigelige forpliktelser til å fordele innbyggernes ressurser på visse måter.» (05.07.2013) Også mange kommunister så de sivile og politiske rettighetene som fine nok, men umulig å håndheve i Sovjetunionens spesielle situasjon. Som det står i Skriften: «Hvorfor ser du splinten i din brors øie, men bjelken i ditt eget øie blir du ikke var?» (Matteus 7:3)

Så til Gules kritikk av Marx. Denne peker til et grunnleggende problem ved Gules forståelse av menneskerettighetene – og dermed for måten han forstår ekstremismen.  Når Marx beskriver menneskerettighetene utfra det moderne egoistiske mennesket er ikke dette en kritikk – det er et element i en sosialhistorisk forklaring av deres framvekst. Om denne utbroderes er den faktisk ganske fruktbar. Problemet er at en forklaring utfra menneskerettighetenes historiske grunnlag samtidig må reise spørsmålet om deres mulige begrensninger. Gule kan derfor ikke gi noen slik forklaring, ettersom disse rettighetene er det absolutte, udiskuterbare grunnlaget for hans teori. Derfor tar han menneskerettighetene som et magisk faktum som bare forklares av ekstremister. Gule bruker betegnelsen «deskriptiv ekstremisme» om posisjoner som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om den virkeligheten.  Den magiske analysen av menneskerettighetene må sies å tilhøre denne kategorien.

Ulikt Gule har faktisk Marx en teori som gjør det mulig å forklare menneskerettighetene på en måte som ikke innebærer å rent enkelt avvise dem. I Kapitalen tar han utgangspunkt i varen og sier at rikdom i kapitalistiske samfunn framstår som en «uhyre varesamling». Siden det er klart at en vare i og for seg er ute av stand til å oppsøke markedet, må vi beskjeftige oss med «deres voktere, vareeierne.» Varene kommer bare i kontakt med hverandre ved at «varevokterne forholder seg til hverandre som personer, hvis vilje bor i disse tingene» [min utheving].

De må derfor gjensidig anerkjenne hverandre som privateiere. Dette rettsforhold, som har form av en kontrakt, enten den nå er satt opp i legale former eller ikke, er et viljesforhold som gjenspeiler det økonomiske forholdet. Innholdet i dette retts- eller viljesforhold er gitt gjennom sjølve det økonomiske forholdet. Personene eksisterer her bare for hverandre som representanter for varer og derfor som vareeiere. (Marx 2005, s. 101).

Dette kan ikke tolkes som en økonomisk determinisme som sier at det økonomiske er mer virkelig (og virksomt) enn tanker og ideer. Marx har derimot vist at det å delta i varesamfunnets mest hverdagslige aktivitet – kjøp og salg – innebærer to ting: 1. varen anvendes som et ytre objekt som fritt kan disponeres av dets eier og 2. andre vareeiere er medsubjekter som ikke kan behandles som ting. De samme innstillingene er involvert i kontraktformen, slik at det formaljuridiske systemet blir en institusjonalisering av innsikter med rot i hverdagslige praksiser (Pepperell 2010, 148).

Dette perspektivet gir et utgangspunkt for en materialistisk (ikke-deterministisk og ikke-reduksjonistisk) forklaring av den moderne rettsformen som den andre siden av vareformens utvikling. Dette ble først utarbeidet av Evgeny Pashukanis, en sovjetisk rettstenker som i 1924 publiserte en viktig bok om lov og marxisme. Han ble siden drept for sabotørvirksomhet. I den grad det stemmer– som Marx sier – at rikdom i kapitalismen framstår som en «veldig varesamling», så framstår dette samfunnet som en «endeløs kjede av rettsforhold». Dette perspektivet har for øvrig blitt videreutviklet i nyere tid China Miéville (2005) og Michael Head (2008). For Pashukanis er «rettsforholdet mellom subjekter bare den andre siden av forholdene mellom arbeidsproduktene som har blitt varer. Det rettslige forholdet er primærcellen for det rettslige stoffet gjennom hvilken loven gjennomfører sin eneste virkelige bevegelse» (Pashukanis 2007, s.85).^[1] Med utgangspunkt i varebyttet beskriver Pashukanis utviklingen av en rettsform som ikke tar hensyn til ulikheter i makt eller sosial status – og som løser konflikter gjennom en upersonlig prosess (rettssaken) der suvereniteten og likheten sikres.

Dette rammeverket kan utvides til en analyse av menneskerettighetene ved å vise hvordan synet på uavhengige og suverene personer henger sammen med vareformens universelle rolle i disse samfunnene. Menneskerettigheter og slikt kan derfor ikke enkelt avvises som «borgerskapets ideologi» – men like problematisk på motsatt side er det Pashukanis kaller «rettsfetisjisme». Dette siste kjennetegner Gules teori, ettersom han bare tar disse rettighetene som gitt (fetisjerer dem) uten å forstå deres sosialhistoriske grunnlag. Gitt at denne fetisjismen er noe som burde kritiseres, blir det tydelig at rettigheter som ikke kan rettferdiggjøres på andre måter enn ved at de står nevnt i en FN-erklæring, legitimt kan motarbeides. For å nevne det mest akutte eksemplet: Eiendomsretten til produksjonsmidlene. Denne er befestet som en menneskerett, men står i vår tid som en hindring for løsninger av verdens økologiske og økonomiske problemer.

Litteratur           

Callinicos, A. (1983). The Revolutionary Ideas of Karl Marx. London: Bookmarks Publication.

Chomsky, N. (New York). American Power and The New Mandarins. 1969: Vintage Books.

Draper, H. (1977). Karl Marx’s Theory of Revolution – Volume 1 State and Bureaucracy. New York: Monthly Review Press.

Draper, H. (1978). Karl Marx’s Theory of Revolution – Volume 2 the Politics of Social Classes. New York: Mothly Review Press.

Draper, H. (1986). Karl Marx’s Theory of Revolution – Volume 3 the «Dictatorship of the Proletariat». New York: Monthly Review Press.

Draper, H. (1990). Karl Marx’s Theory of Revolution – Volume 4 Critique of Other Socialisms. New York: Mothly Review Press.

Gule, L. (2012). Ekstremismens kjennetegn. Oslo: Spartacus Forlag.

Head, M. (2008). Evgeny Pashukanis – A Critical Reappraisal. New York: Routledge-Cavendish.

Larsen, B., & Kinander, M. (2013, 06 24). En ære, Leraand! Retrieved from civita.no: http://www.civita.no/2013/06/24/en-aere-leraand

Larsen, B., & Kinander, M. (2013, 05 07). Urent trav fra akademikere. Retrieved from civita.no: http://www.civita.no/2013/07/05/urent-trav-fra-akademikere

Löwy, M. (2005). The Theory of Revolution in the Young Marx. Chicago: Haymarket Books.

Marcuse, H., Wolff, R. P., & Moore, B. (1969). A Critique of Pure Tolerance. London: Johnathon Cape.

Marx, K. (2005). Kapitalen – Kritikk av den politiske økonomien. Oslo: Oktober.

Miéville, C. (2005). Between Equal Rights – A Marxist Theory of International Law. Boston: Brill.

Pashukanis, E. (New Brunswick). The General Theory of Law & Marxism. 2007: Transaction Publishers.

Pepperell, N. (2010). Disassembling Capital. Doktoroppgave i filosofi. RMIT University.

Pilger, J. (2000, april 17). How Thatcher gave Pol Pot a hand. Retrieved from New Statesman: http://www.newstatesman.com/node/137397

 

Noter