En liten gruppe fagorganiserte arbeidsfolk som kjemper, kan flytte fram posisjonene for hele fagbevegelsen. Det vet arbeidsgiverne, som nå vil knekke en stolt yrkesgruppe.
Da Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) samla seg til landsmøte i Kristiansand i tida 25.-29. januar hadde havnekonflikten vart i tre måneder. Egentlig hadde den vart mye lenger, men de tre siste månedene før landsmøtet hadde NTF boikottet Risavika Terminal, og havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen var i sympatistreik for tariffavtale i Risavika. I Drammen er det en lignende strid, der selskapet Holship også nekter å gå med på tariffavtale. I tillegg til disse to åpne konfliktene, har NHO og arbeidskjøpere også lenge nekta å inngå tariffavtaler i andre havner.
Fagforeningsknusing og sosial dumping
Bryggesjauerne i Oslo har i lang tid vært utsatt for trakassering. Det er lenge siden en hel gruppe av arbeidsfolk har opplevd noe sammenlignbart. Løgnaktige og usaklige utspill har kommet fra arbeidsgivere, NHO, og andre maktpersoner i havne-Norge. Når det sist høst ble avslørt et hemmelig dokument, som styret i Oslo havn hadde vedtatt så langt tilbake som i desember 2012, falt brikkene på plass: Provokasjoner og falske anklager er et ledd i å knekke den fortrinnsretten norske havnearbeidere har til lossing og lasting av skip i norske havner, offentlige som private. En stolt og kampvillig yrkesgruppe skulle knekkes en gang for alle. Ikke en gang ILO-konvensjon 137, som sikrer denne fortrinnsretten, og som Norge har ratifisert, stopper denne makta i deres mål om full kontroll i havnene. Fagforeningsknusing og sosial dumping står på dagsordenen for sjefene i norske havner.
Streik og seier
I tillegg til de pågående havnekonfliktene er det flere saker som har vært viktige for forbundet siden forrige landsmøte i 2009. Her nevner jeg tre av dem: Den første er terminalarbeiderstreiken i 2010, som viste at en liten gruppe fagorganiserte arbeidsfolk kan flytte fram posisjonene for hele fagbevegelsen. Hovedsaka ved tariffoppgjøret for terminalarbeiderne var å få orden på bruk av vikarer, midlertidig ansatte og innleie av arbeidskraft. Over lang tid hadde terminalene brukt vikarer helt etter eget skjønn, noe som var helt uakseptabelt. Klubbene ville ha fast ansatte, og krevde at tillitsvalgte skulle få innsyn i bruk av vikarer, og så god kontroll med bemanningssituasjonen at bedriftene ikke kunne herje som de ville.
Etter fem uker i streik kom det på plass en tariffavtale som Transportarbeiderforbundet og NHO Logistikk underskreiv, men som var så god at NHO sentralt (som er part i alle avtaler, slik LO er) nektet å undertegne. Slik forble det i hele perioden 2010-2012. At denne avtalen for om lag 3000 terminalarbeidere kom på plass i 2010, gjorde at resten av fagbevegelsen reiste krav om en liknende avtale i 2012, og Fellesforbundet forhandlet den fram ved tariffoppgjøret dette året.
Vellykka forsvar av tillitsvalgt
En annen sak er avskjeden av klubbleder Monica Nkechi Okpe på DHL våren 2011. Monica hadde helt siden tariffstreiken vært en torn i øyet for ledelsen på DHL Supply Chain, hvor transportklubben jobba for flere fast ansatte og færre vikarer. Da bedriften gikk til avskjed av klubblederen måtte hun ut av bedriften på dagen, noe de begrunna med tre ulegitimerte fravær. Ingen faglige tillitsvalgte eller folk som kjente til forholdene på bedriften, tvilte på at avskjeden var politisk og faktisk var for å kvitte seg med en aktiv tillitsvalgt og faglig aktivist. Mange ble engasjert i denne kampen. Dette var en kamp som ble avgjort gjennom rettsapparatet, men ikke uten kraftfull støtte fra mange tillitsvalgte og medlemmer, både i NTF og andre fagforbund.
Transportarbeiderforbundet sjøl brukte store ressurser, og LOs juridiske avdeling satte de beste arbeidsrettsadvokatene på saken. Monica og Transportarbeiderforbundet/LO vant på alle punkter både i Arbeidsretten og Høyesterett. Men helt avgjørende var den styrken Monica sjøl viste da hun ikke kasta inn håndkleet, og gikk med på en sluttpakke med mye penger. Denne striden samlet forbundet rundt en felles sak, og opprettholdt trua på at det nytter å kjempe, også i slike saker.
Fortsatt liten og potent
Den tredje saken jeg vil nevne er prosessen og forhandlingene om sammenslutning med tre andre fagforbund i Forbundsalliansen. Dette er en organisatorisk sak som normalt ikke engasjerer andre enn et lite sjikt av tillitsvalgte. Men mange medlemmer engasjerte seg også, og fant ut at mye sto på spill. Det ble viktig å forsvare organisatoriske endringer som var gjort etter 1997, og som fremmet demokratiet i forbundet. Særlig gikk dette på hvem som skulle ha det avgjørende ordet ved tariffoppgjør, både om hvilke krav som skulle reises, prioriteringer og forhandlinger, og ikke minst det avgjørende spørsmålet om å anbefale forhandlingsresultatet eller gå til streik.
Et annet og veldig viktig poeng var hvem som skulle ha makta i Transportarbeiderforbundet mellom landsmøtene; De lokale fagforeningene gjennom lokale valg, eller et landsmøtevalgt organ. Å ha makta lengst nede i organisasjonen var viktig.
Og Forbundsalliansen havarerte.
EØS-avtalen må sies opp
På LO-kongressen i 2009 reiste representanter fra Transportarbeiderforbundet forslag om at LO skulle markere motstand mot EUs vikarbyrådirektiv. Den gangen ble forslaget nedstemt med stort flertall, og dette var starten på Transportarbeiderforbundets kraftfulle motstand mot EØS-avtalen. Egentlig ble det den gangen knapt diskutert hvilke konsekvenser dette direktivet ville ha for arbeidsfolks rettigheter. Også andre politiske pålegg fra EU, som tjenestedirektivet, anbudsdirektivet, havnedirektiv 1 og 2 (som ble nedkjempet av fagbevegelsen i EU, og Norge), og andre direktiver har vist medlemmer, tillitsvalgte og forbundsledelsen hvordan EØS-avtalen virker inn på politikken og den faglige kampen i Norge. Det førte først til at NTF fremma forslag til LO-kongressen i 2013 om at Norge måtte si opp EØS-avtalen. Flertallet i forbundet, som hadde vunnet fram med forslaget, måtte på LO-kongressen konstatere at dette forslaget led samme skjebne som vikarbyrådirektiv-forslaget fire år tidligere.
Etter LO-kongressen fortsatte debatten om disse spørsmåla innad i NTF, og da forslaget om å si opp EØS-avtalen ble behandlet på landsmøtet i januar i år, sluttet samtlige delegater opp om kravet. Ikke engang nei-til-EU mann og tidligere Arbeiderparti-statsråd, Trond Giskes, advarsler mot forslaget fra landsmøtets talerstol, fikk en eneste delegat til å stemme mot forslaget. Landsmøtet vedtok å arbeide for at Norge skal si opp EØS-avtalen, mot den stadige strømmen av EU-direktiver. EØS-regler er en trussel mot faglige rettigheter som ikke kan aksepteres.
Landsomfattende bransjevise tariffavtaler
Da forslag om å satse mer på vertikale tariffavtaler ble reist av representanter fra flere fagforbund foran LO-kongressen i fjor, reagerte tillitsvalgte i Transportarbeiderforbundet. Historisk har arbeiderklassen sett seg tjent med landsomfattende bransjevise tariffavtaler som har lagt et gulv for lønns- og arbeidsvilkår i én bransje, uavhengig av hvor i landet eller hvilken bedrift en har vært ansatt i. Ikke minst har slike tariffavtaler sikret stor likhet i arbeidstidsbestemmelsene. Vertikale avtaler er en trussel mot enheten arbeidsfolk i mellom, og kan være et første steg mot bedriftsavtaler som fort kan føre til bedriftssjåvinisme og at arbeidsfolk blir satt opp mot hverandre.
Landsmøtet i Transportarbeiderforbundet så helt klart denne faren, og gjorde blant annet vedtak om å forsvare normalarbeidsdagen og styrke omfangsbestemmelser i tariffavtalene. Ikke minst var landsmøtet klinkende klar på at det er landsomfattende og bransjevise horisontale avtaler, uavhengig av eierforhold og arbeidsgiverorganisasjon, som skal være retningsgivende i framtida.
Internasjonal solidaritet
I tillegg til å fortsette samarbeidet med Norsk Folkehjelp, slik det også var i forrige landsmøteperiode, vedtok landsmøtet krav rundt investeringene til Statens pensjonsfond. I et vedtak om Palestina heter det at Statens pensjonsfond skal trekke alle investeringer i israelske selskaper, i tillegg til i internasjonale selskaper som bidrar til okkupasjon av palestinske områder.
Landsmøtet krevde også at Statens pensjonsfond trekker tilbake alle investeringer i DHLs morselskap Deutsche Post AG. En viktig grunn til dette vedtaket er det tette samarbeidet NTF har hatt med det tyrkiske transportarbeiderforbundet Tümtis, som i dag kjemper for å få tariffavtale med transportgiganten DHL. Tidligere har Tümtis kjempet gjennom tariffavtale med UPS, en annen av de store internasjonale transportgigantene. Transportarbeiderforbundet har helt siden 2010, da kampen for tariffavtale med UPS sto på, hatt et tett samarbeid med det tyrkiske transportarbeiderforbundet. Dette samarbeidet ble ytterligere forsterket gjennom vedtak på årets landsmøte, blant annet gjennom en økonomisk støtte på 150 000 kroner.
Landsmøtet oppfordret til større internasjonalt engasjement i de lokale fagforeningene.
Historia må brukes i dag
Historieløsheten må motvirkes, heter det i et vedtak fra landsmøtet. Bak disse orda ligger det sjølsagt en erkjennelse om at det er viktig og helt nødvendig å kjenne røttene og ikke minst de kampene som har vært, og at fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen har spilt en avgjørende rolle i forminga av samfunnet. Det er klassekamp som har drivi fram rettigheter som vi i dag tar som sjølsagte, de har verken kommet drivende på ei fjøl eller dalende ned fra himmelen. «Den som glømmer fortida si, er dømt til å gjenoppleve den», skreiv den spanske filosofen og forfatteren, Georges Santayana.
Landsmøtet vil styrke historieskoleringa blant NTFs tillitsvalgte og medlemmer, og gi den større plass i alle typer kurs, lokalt som sentralt, og bruke de mediene som er nødvendig i denne skoleringa; trykte publikasjoner, internett, film og annet.
Tillit til ungdommen
Landsmøtet vedtok å gi en ungdomsrepresentant, valgt av og blant ungdommen sjøl, stemmerett i forbundsstyret. Tidligere har stemmeretten mangla. Dette er å gi ungdommen tillit. I en kampvotering ble det også vedtatt med relativt knapt flertall at ungdomsutvalget hvert år skal ha en pott med penger de sjøl skal disponere. Det viktigste med dette vedtaket er at ungdommen skal drive sin virksomhet ute blant sine egne, med aktiviteter på ungdommens egne premisser. Vedtaket er uten tvil riktig. Det står igjen at ungdommen sjøl viser engasjement og vilje til å forvalte tilliten på en god måte.
Et styrket fagforbund
Det er ikke mulig å yte landsmøtets diskusjoner, vedtak og stemning full rettferdighet her. Men jeg er ikke i tvil om at landsmøtet gjorde en jobb som har styrket Transportarbeiderforbundet på alle måter. Politikken er skarp og tydelig, og organisasjonen er bedre rusta til de kampene som vil komme. Ikke minst i den kampen vi står midt oppe i: Kampen om havne-Norge. At en knallhard kamp om lederposisjonen førte til en løsning som de aller fleste var svært fornøyd med, forteller også om en organisasjon som tåler heftige diskusjoner og uenighet.