Det samiske ble noe av det gamle som skulle kastes vekk under oppbyggingen av nye Norge. Det samiske ble forbundet med fattigdom og kunnskapsløshet.
 
Det samiske folket har fått mer rettigheter de siste tretti årene. Men er situasjonen blitt bedre for dem som har mistet språket sitt og mye av sin kulturelle identitet?
På den samiske nasjonaldagen må vi erkjenne at det stadig pågår kamper om rettigheter innenfor de samiske kjerneområdene. Det er ikke lenge siden vi fikk se bildene av svenske politifolk som bar vekk samiske demonstranter fra Randijaur i Nord-Sverige.
Bakgrunnen for konflikten var nok en gang at de samiske reindriftsområdene ble truet av storkapitalens interesser, i dette tilfellet gruveselskapene som la beslag på og ødela områder benyttet av folk og dyr i tusenvis av år.
Men for oss som ikke stammer fra de samiske kjerneområdene, der reindriften har hatt en sterk kulturbevarende effekt, har andre kamper enn landområder og beskyttelse av primærnæringene vært viktigere – hovedsakelig kampen om språket og kulturen.
 
Fornorskningen, en kampanje
Min familie stammer fra Finnmarkskysten og Troms. Områder der fornorskingsprosessen av samene har vært sterkest. Der har stort sett hele befolkningen samisk avstamning, men der er det likevel størst fordommer mot samer. Det samiske språket har langsomt blitt utryddet i store deler av Sápmi (den samiske nasjonen som strekker seg over fire ulike land).
Av alle disse fire landene (Norge, Sverige, Finland og Russland), har den norske staten vært den mest aktive pådriveren for å få folk til å kvitte seg med sitt eget morsmål. Helt fra loven om salg av statens jord i Finnmark fra 1902, som forbød salg av statens jord til folk som ikke snakket norsk, til skolesystemet i etterkrigstiden, der samiske barn ble sendt vekk fra familiene sine og nektet og bruke morsmålet sitt, har det pågått en kampanje for det norske språket i nord.
 
Samisk ble forbundet med skam
Barn ned i 7 års alderen ble sendt 3-5 mil hjemmefra til et sted der de ikke fikk kommunisere på sitt eget språk. De havnet faglig bak elevene som behersket norsk. Og den samiske tilhørigheten ble en negativ del av selvbildet. Forsøk på utryddelse av det samiske språket i kystområdene var en viktig del av fornorskingsprosessen. Men den viktigste delen var den delen der samisk tilhørighet ble noe man skulle skamme seg over og skjule.
I etterkrigstidens Norge skulle man fremover. Man skulle bli en industrinasjon. Alt det gamle skulle kastes. Man skulle fremover, og prinsippet om likhet hersket. Denne prosessen ga mange en vei ut av fattigdom og et liv i slit. Men den førte også til et tap av kultur og språk for mange samer. Det samiske ble noe av det gamle som skulle kastes vekk under oppbyggingen av det «nye Norge». De som ikke forsto det norske byråkratiet og språket tapte. Og det samiske ble forbundet med fattigdom og kunnskapsløshet.
Mange valgte derfor ikke å lære barna sine samisk språk eller kultur. Som Per Fugelli skriver i sin tekst om rasisme i Finnmark fra 1981, så har «mange bevisst gått inn for å fornorske sine barn ut fra det håp om at ungene da får en mulighet til å komme seg ut av den fattige og undertrykte tilværelsen foreldrene selv har hatt». Mange visste ikke engang at foreldrene hadde samisk som morsmål.
 
Samisk identitet ble fornektet
Min mor husker ennå første gangen hun hørte sin mor snakke samisk. De var på ferie i Finland og stoppet for å spørre om veien. Dette var en sterk opplevelse for en datter som ikke ante at foreldrene kunne samisk eller hadde et annet morsmål enn norsk.
Da filmskaperen Tommy Wirkola ble spurt om han var samisk, svarte han spøkefullt at han ikke var samisk – de snakket bare samisk hjemme. Dette er dessverre ikke så langt fra sannheten når det gjelder den samiske generasjonen som ble født rundt andre verdenskrig. Og det førte til en del underlige familiekonstellasjoner, der man hadde foreldre eller besteforeldre som ikke var samiske, selv om samisk var morsmålet deres, søsken med samme foreldre der noen var norske, noen samiske, mens andre avviste hele spørsmålet om identitet.
 
Sånn går det når du gifter deg med en fjordfinn
For min generasjon er det heldigvis lettere. Vi kan uttrykke og være stolte av vår samiske bakgrunn. Men vi har ikke fått lære språk, og er på mange områder fremmed for deler av den samiske kulturen. Bortsett fra de få gangene jeg har gått med kofte (eller samedrakt som det kalles i norsk dagligtale) på 17. mai, har jeg ikke opplevd særlig mye rasisme eller skam forbundet med det å være samisk på Vestlandet, hvor jeg holder til. Situasjonen er dessverre annerledes for samer oppvokst på kysten i Nord-Norge.
Skuespiller Sverre Porsanger fortalte i et intervju med Lindmo at man kunne bli slått ned hvis man gikk på byen i kofte i Honningsvåg eller Alta, og fikk mye kjeft for utsagnet. Jeg vet ikke noe om hvem som blir slått ned i Honningsvåg eller hvorfor, men jeg kan bekrefte at hverdagsrasismen mot samer i området er så sterk at den oppleves som naturlig for de fleste innbyggerne. Og Honningsvåg skiller seg uheldigvis ikke særlig fra andre steder i nord. Ingen rynker på nesen når kommentarer som «sånn går det når du gifter deg med en fjordfinn» eller «ja, men du vet jo at han er en liten samegutt» blir brukt for å forklare negative egenskaper med folk.
 
Mange innvandrere har overraskende mye kunnskap
Da kommunestyret i Tromsø fattet vedtak om å tre inn i samisk språkforvaltningsområde, noe som blant annet ville bety at man skulle skilte på samisk, vant de borgerlige partiene valget ved å love at de skulle reversere vedtaket. Debatten rundt vedtaket førte til at samer som hadde deltatt i debatten, måtte få hemmelig telefonnummer og flere begynte å kvie seg for å gå med kofte.
Man kan forstå at mange fremdeles «velger» vekk det samiske når de er oppvokst i et slikt samfunn.
Situasjonen er likevel ikke så svart som den kan virke ut i fra beskrivelsen av Finnmark.
Det stadig mer flerkulturelle norske samfunnet har gjort aksepten for det samiske større. De som kalles «våre nye landsmenn» er lydhøre og opptatt av å ta med det samiske når de snakker om kulturell identitet. Mange har også overraskende mye kunnskap om samisk kultur og historie.
Jeg vil faktisk påstå at venner som har en annen opprinnelse enn den norske, kan mye mer om det samiske enn mine «norske» venner. De siste gangene jeg har gått med kofte eller hatt muligheten til å vise og uttrykke min identitet som samisk, har vært på tilstellinger der folk fra mange forskjellige nasjoner har gått sammen for å feire sin kulturelle tilhørighet. Dette er forum hvor gamle fordommer mot det samiske ikke eksisterer, og der vi som deltar får en ny mulighet til å utforske og uttrykke vår identitet. Slike fellesskap utvider gradvis rommet for at en samisk identitet blir noe utelukkende positivt.
 
Våre fedre før har seiret over dem som urett øvet.
La oss også motstå, brødre, dem som vil oss underkue!
Solens sønners seige avkom!
Aldri skal du overvinnes om ditt gylne språk du vokter, husker dine fedres tale:
Sameland for samene!
 
Slik lyder siste verset i den samiske nasjonsangen Sámi soga lávlla. Så da gjenstår det bare å ønske alle samer tillykke med samefolkets dag den 6. februar.
Gratulerer til dere som kjemper for rett til bruken av landområder, for språkopplæring, og kulturbevarende aktiviteter. Som viser solidaritet med andre urbefolkninger. Og gratulerer til alle nordmenn som viser solidaritet med samefolkets kamp for landområder, språk og kultur.

Maria Halvorsen er samisk, studerer sosiologi i Bergen og er medlem av Kommunistisk plattform.