I helseforetakene er det tydelig at politikerne er saksbehandlere for direktørene, statsrådene er marionetter for byråkratene.
Javel, herr Statsråd! Den prisbelønte britiske satirisk situasjonskomedien holder seg utrolig aktuell selv om den er fra tidlig 80-tall. På demokratiets vegne er det grunn til bekymring.
Partiene klumper seg sammen i sentrum og medlemstallet stuper i alle partier. Det er staten selv som betaler for den politiske eliten som lever i sin egen boble. Legg merke til at Siv Jensen likner mer og mer på Kristin Halvorsen. Forskjellene er i hovedsak retorikk og symbolpolitikk. Dette er skremmende. Det er rimelig å tro at det er byråkratene i departementene som styrer sine statsråder, selv om deler av støtteapparatet til statsrådene er politisk oppnevnt.
Et møte med Bent Høie
Den store konsensus gjelder i sykehusreformen og samhandlingsreformen. Denne dyrker konkurranse og markedskrefter. I offentlig sektor betyr det målstyring og New public management. Noen kaller det også det verste fra to verdener.
Helsetjenesteaksjonen hadde møte med Bent Høie 19. desember i fjor. Fra helsetjenesteaksjonen møtte sykepleier/sosialantropolog PhD Heidi Haukelien, professor dr.juris. Marit Halvorsen og professor dr.med. Torgeir Bruun Wyller. Denne, akademisk sett, tunge delegasjonen hadde blant annet dette budskapet til statsråden:
«Etter vår mening er det et grunnleggende problem at viktige politiske avgjørelser, for eksempel om sykehusfusjoner, sykehusnedleggelser og kapasitet, unndras fra en åpen politisk prosess. Vi registrerer med undring at slike prosesser ser ut til å foregå med uforminsket hastighet også etter regjeringsskiftet. En kursendring er konstitusjonelt viktig og kan bidra til å gjenreise helsepolitikernes legitimitet i befolkningen.»
De virkelige makthaverne
Bent Høie hadde ingenting. Hans løfte om å granske den skandaløse Oslo-prosessen er avlyst. I stedet for å starte arbeidet med å legge dem ned, har han erklært full tillit til de regionale helseforetakene. Innvendingene mot deler av samhandlingsreformen ser ut til å falle bort. Det eneste lyspunktet er at en nasjonal helseplan kan bli lagt fram for stortinget i 2015. Hvorfor er Bent Høie nå blitt taus som en østers om fornuftige ting han sa før valget – for eksempel om skadelige elementer i samhandlingsreformen? Er det å få regjeringsmakt så momentant korrumperende? Eller er statsrådskollegiet i virkeligheten en samling marionetter for de virkelige, men skjulte makthaverne i forvaltningen, statsforetakene, konsulentbyråene og oppdragsforskerne? Dette er viktige spørsmål.
Velger billigste løsning
Eldreomsorgen er i en kapasitetskrise, og det er ikke samsvar mellom politiske målsettinger på den ene siden, og kapasitet til å imøtekomme den ønskede kvaliteten på den andre siden. Kommunene nedprioriterer kompetanse når budsjettene kuttes. Turnuser settes opp etter minstestandard, noe som medfører at bare de mest prekære behov blir prioritert. I tillegg til at det fører til daglige brudd på Verdighetsgarantien, kan det bidra til å forklare sykefraværstall i denne sektoren. Hjemmetjenester prioriteres fordi de er billigst, ikke fordi de gir best eldreomsorg.
Styret og ledelsen i Sykehuset Innlandet helseforetak kjører på, og later som det er full oppslutning om det som kalles storsykehus. Det er verdt å merke seg at de bygger ut sine korporative organer. Brukerrådet var ikke nok, nå har de nedsatt et samfunnspanel som skal bidra til å legitimere ledelsens politikk.
Korporativismen er en gammel ideologi som stammer fra Italia. I innlandet er det tydeligere enn før at politikerne er «saksbehandlere» for direktørene.
Etter 200 år er demokratiet fortsatt en god ide.