Internasjonale medier leser Cuba inn i en fortelling med bare to veier ut: et brått regimeskifte og gjeninnføring av kapitalisme som i Øst-Europa, eller en kopi av kinesisk modell.

Jeg vil i denne artikkelen argumentere for at utviklingen på Cuba de siste tiårene, og særlig etter at Raúl Castro tok over som president i 2008, peker i retning av annet og mindre kjent farvann.

Påstanden baserer jeg først og fremst på en analyse av de reformene eller endringene som så langt har funnet sted. Men det synes også å finnes et ønske i den øverste politiske ledelsen på Cuba, og blant mange landets mest profilerte akademikere og meningsdannere, om å så og si gjenoppfinne den cubanske sosialismen. Dette kan innebære å studere erfaringer f.eks. fra Kina, Skandinavia og ulike kapitalistiske land, uten at det betyr at en vil ha en «kinesisk», «sosialdemokratisk» eller «kapitalistisk» samfunnsordning. En synes snarere å søke en slags cubansk sosialisme 2.0, selv om noen cubanere kanskje ville foretrekke å snakke om «neste etappe i den sosialistiske transisjonen», utfra en tanke om at Cuba aldri var sosialistisk, men lenge har hatt dette som mål. Men kan den cubanske sosialismen, om en kaller den for det, finnes opp på nytt? Er det et realistisk prosjekt?

Venstredreiningen i Latin-Amerika og nye teknologiske forutsetninger, er faktorer som taler for at en kan lykkes. Andre taler imot: Press fra eksterne aktører som USA og internasjonale storselskaper, interne materielle vansker, samt byråkrati og korrupsjon som bremser endringsprosessene. En viss slitasje i det cubanske politiske prosjektet som ble innledet i 1959, kommer også til uttrykk i form av likegyldighet i deler av befolkningen.

Vel vitende om at informasjonen jeg sitter på er begrenset, og at dette er komplekse spørsmål, vil jeg i fortsettelsen gjøre et forsøk på å fortolke noen av de siste årenes endringer i politikk og økonomi, så vel som enkelte erklæringer og uttalelser som kan si oss noe om veien videre. Jeg begynner med økonomi og vil senere ta for meg det politiske systemet.

Bruksrett, ikke eiendomsrett

Jordbruket er et naturlig sted å begynne i en slik gjennomgang; de første store økonomiske endringene under Raúl Castro fant sted i denne sektoren.

Men først et tilbakeblikk, for ellers blir dagens utvikling umulig å forstå. Cubansk jordbruk har gjennomgått stadige endringer siden revolusjonen i 1959, som søkte å gjøre slutt på en modell hvor private storgods dominerte, med ensidig produksjon av sukker (som innebar stor sårbarhet for prisendringer og avhengighet av det nordamerikanske markedet, for å nevne to ting).

Til forskjell fra Sovjetunionen hadde man imidlertid ingen tvangskollektivisering etter revolusjonen. I en første fase ble mange av de største private godsene delt opp og gitt til jordløse bønder. Den ressurskrevende sukkerproduksjonen ble nasjonalisert, men mesteparten av jorden i landet forble privateid. Fra 1963 tok en mer statssentrert utviklingsmodell over, men mange bønder som hadde fått beholde små eller mellomstore jordeiendommer fra før revolusjonen, så vel som andre som hadde fått tildelt jord like etter denne, valgte å fortsette som selvstendige produsenter. Siden 1959 har en også prøvd ut ulike typer kooperativer, og mange statsgods ble gjort om til kooperativer på 1990-tallet. Disse fikk antakelig aldri tilstrekkelig autonomi til å utvikle seg.

Det som er nytt under Raúl Castro er at en har begynt å gi personer som ønsker det, bruksrett til statsjord som ligger brakk. En kan søke om mer jord hvis en produserer den man alt disponerer, og en kan fratas jorden etter et visst antall år, om den ikke benyttes til matproduksjon. Bøndene kan tjene penger, og de fleste har inntekter som mange ganger overgår en vanlig statlig lønn (noe som kan bidra til å bremse og kanskje i noen grad reversere innflytting til tettsteder og byer). Cuba importerer i dag mye mat fra andre, hovedsaklig kapitalistiske land, noe som gjør landet sårbart overfor internasjonale svingninger i matprisene og dessuten betyr en vedvarende utgift for statskassen, penger landet trenger til andre ting: Reparere boliger og infrastruktur, ruste opp industri, øke lønninger, etc.

Men utover disse betraktningene knyttet til Cubas konkrete situasjon, kan modellen i seg selv tenkes å ha visse fortrinn: I motsetning til under kapitalismen hindrer en private storoppkjøp av jord og gradvis monopolisering. En unngår spekulasjon og hindrer salg av jord til utenlandske selskaper, som forekommer i mange fattige land, og har vært så kritisert i det siste.

Kan modellen så kalles sosialistisk? Det finnes de som setter likhetstegn mellom statlig drift (ikke bare eierskap) og sosialisme, og som dermed vil se på dette som en slags delvis privatisering av jorden, og kanskje også et første steg på veien mot fullstendig privatisering.

Men strengt tatt er det vel ingen naturlov som sier at det at staten nå gir bøndene bruksrett til jorden, betyr at jorden i neste omgang må privatiseres? Og det er fullt mulig å tolke endringene som et skritt i retning av en mer genuin og radikal form for sosialisme enn den som dominerte i Sovjetunionen. Arbeiderne der var fortsatt på mange måter fremmedgjort som lønnsmottakere –  om enn på en litt annen måte enn under kapitalismen. Revolusjon betyr omdreining, men sagt billedlig: Snur en et hus på hodet, er det fortsatt et hus. Staten tok over for kapitalisten. Selv om det skal sies at i noen av de landene som ble kalt for «sosialistiske» eller «kommunistiske» under den kalde krigen, var en langt større del av jorden privateid enn på Cuba i dag; i Polen cirka 75%. Under «markedssosialismen» i Jugoslavia tillot man kjøp og salg av jord inntil et visst antall hektar.

Det skal understrekes at modellen med bruksrett ikke er den eneste. Det vil fortsatt finnes store statsforetak, kooperativer av tre eller fire ulike typer (bøndene med bruksrett kan også opprette kooperativer hvis de vil), og noen selveiende bønder. Mer enn statliggjøring, snakker en nå om å mangedoble antallet eierskaps- og driftsformer. På et generelt grunnlag gir vel dette mening: Virkeligheten er kompleks, og at det som fungerer et sted, fungerer ikke nødvendigvis over alt.

 Offentlig-kooperativt samarbeid

Jeg nevnte at Cuba har en viss erfaring med kooperativ drift i jordbrukssektoren.

Nytt er det at man i 2013 fikk de første kooperativene utenfor jordbrukssektoren. Noen av de aller første driver f.eks. bilverksteder. Merk ordet driver. For i disse nye kooperativene er det fortsatt staten som eier lokalet (og i ulik grad også produksjonsmidlene; f.eks. leier staten ut noen hundre busser som tidligere har vært til bruk for turister, til de nyopprettede busskooperativene i Havanna). Kooperativmedlemmene tar ansvar for den daglige driften, kan ta de fleste beslutninger seg imellom, og de fordeler overskuddet seg imellom.

Igjen behøves et tilbakeblikk: På Cuba har nesten alle små og mellomstore statlige produksjons- og servicebedriftene vært eid av staten inntil nå. Motsatt f.eks. helsestellet- og utdanningssystemet, eller den statlige medisinindustrien, har disse mindre bedriftene hatt ry for seg på å fungere dårlig.

Når jeg har diskutert dette med norske sosialister har jeg fått påpekt at det finnes mange statlige bedrifter som fungerer godt i Norge, også servicebedrifter, som f.eks. Vinmonopolet som viser at staten har potensiale til å drive selv et supermarked (for det er jo et slags supermarked) på en tilfredsstillende måte. Men Cuba er ikke Norge. Cuba et utviklingsland som i tillegg lider under handelsblokade. Lønningene strekker ikke til, de fleste har det økonomisk vanskelig.

Dette har mange konsekvenser, og er én av årsakene til at en har fått et problem med utbredt nasking eller stjeling på arbeidsplassene, mange ser til og med på dette som helt normalt. Ord som conseguir eller resolver (å skaffe, fikse) har overtatt for robar (å stjele) mange steder. Ofte er ikke bare arbeiderne delaktige i dette, men også sjefene og inspektørene (som alle er statlige lønnsmottakere). Andre steder drives de offentlig eide virksomhetene i praksis som om de var privatiserte, men uten at de kan skattelegges. På mange av restaurantene, som er statlig eide, kjøper f.eks. arbeiderne inn matvarer selv, lager rettene som står på menyen, og tar inntektene selv uten å slå noe inn i kassen. Staten må holde lokalet ved like, betale lønninger, etc., men får minimalt tilbake i form av inntekter. De ansatte på det statseide kjøpesenteret melder varer som ødelagte, og selger dem billigere til seg selv eller til dealeren som tilbyr rabatterte kjøleskap foran inngangen.

Det at disse virksomhetene drives nesten som om de var private, og gir tyngde til den svarte økonomien, var selvsagt aldri politikernes intensjon. I femti år har en prøvd ut kontrollordninger og å erstatte «kapitalistens pisk» med «sosialistisk samvittighet», med varierende resultat.

Når arbeiderne f.eks. på et verksted nå får ta over den daglige driften, som en slags statlig franchise, er det mulig at dette vil gavne begge parter og dessuten kunden (sosialister har ofte kritisert konsumsamfunnets prinsipper, men glem aldri at mennesket er både produsent og konsument). Staten kan ta betalt for utleie av lokale til kooperativmedlemmene, den kan kreve inn skatter (begge deler er lettere å kontrollere enn at kassabeholdningen stemmer), og etter hvert vil den også tjene penger på en rekke nye, statlige engrosutsalg som skal forsyne de kooperative virksomhetene.

Sammenliknet med tidligere, når staten betalte lønninger, driftskostnader, vedlikehold, etc. men bare fikk tilbake en redusert del av inntektene (fordi brorparten forsvant på veien), styrker staten sitt inntektsgrunnlag og en bidrar til å innringe og bekjempe den svarte økonomien. Selv om den nye modellen på papiret er mindre statssentrert enn den nåværende, kan den like godt i praksis kunne bidra til en styrket stat på flere måter. Endringene trenger heller ikke å føre til større økonomiske skiller mellom ulike deler av befolkning. Staten har en rekke redskaper, f.eks. å kreve skatt av kooperativene eller ved å regulere prisen på engrosvarene den selger, for å hindre at arbeiderkooperativer i lukrative bransjer blir en slags adel. Noen av disse statlig-kooperative virksomhetene har blitt pålagt statlig fastsatte priser på varene og tjenestene de tilbyr publikum.

Hva så med det langsiktige perspektivet? Peker så denne nye modellen i retning kapitalisme, eller i retning av «mer sosialisme» som myndighetene sier? Her må en ta i betraktning at vi ikke vet alt om myndighetenes planer (trolig finnes ulike aktører med ulike visjoner og interesser i det politiske systemet), eller hvordan modellen vil utvikle seg på sikt (ofte avviker utviklingen fra intensjonen).

Men en kan forstå dette som en overgang fra svært sentralisert sosialismemodell til en noe mer desentralisert sosialismemodell, hvor eierskapet forblir statlig, og driften hovedsaklig kollektiv, med en flytting av makt fra byråkratiet til arbeiderne i det disse tar over sine virksomheter. Altså en flytting av makt nærmere folk, en demokratisering av arbeidslivet.

Skulle Cuba lykkes med sitt eksperiment, kunne en tenke seg at en ville eliminere eller redusere flere av problemene ved den klassiske statssosialismen (fremmedgjøring, lav motivasjon, mye byråkrati når staten skal sentralstyre små virksomheter) samtidig som en unngår flere kjerneproblemer ved kapitalismen (fremmedgjøring, monopolisering, kapitalistene får makt over arbeiderne, de beriker seg på arbeidernes bekostning).

Forblir de privateide bedriftene små og få?

Men det finnes også andre eierskaps- og driftsformer i det cubanske samfunnet.

Siden 2010 har en utvidet rommet for mindre private bedrifter, som allerede har eksistert i mindre grad i to tiår, ved å legge til rette for etablering av ca. 200 typer ulike virksomheter. En kan velge profesjon fra en liste som inkluderer alt fra skomaker eller frisør til den forunderlige yrkestittelen «dandy» (antakelig er det her snakk om personer som lar seg avfotografere av turister).

Hvor store er så disse bedriftene? De fleste er enkeltmannsforetak eller familievirksomheter – og således «utbyttingsfrie» og antakelig forenelige med en marxistisk ideologi, i den grad det er et mål i seg selv. Men for første gang ser en nå også enkelte private bedrifter som kan betegnes som mellomstore, f.eks. restauranter som har inntil 50 sitteplasser og en rekke ansatte. Det er foreløpig svært få private bedrifter av et slikt omfang, og de finnes stort sett i hovedstaden.

Det nåværende regelverket vil neppe bety fremveksten av en ny klasse superrike cubanske bedriftseiere. For det første, dersom noen blir relativt velstående, ville ikke dette i seg selv være noe nytt. I mange år har det eksistert grupper i den cubanske befolkningen med et høyt inntektsnivå (enten det skyldes en lukrativ jobb i turismesektoren eller et selskap med utenlandsk kapital, rike slektninger i utlandet, kunstnerisk suksess, korrupsjon, eller annet). For det andre søker regelverket å hindre at noen skal bli superrike, på andres bekostning. Den som har mange ansatte, blir strengere skattelagt. Mulighetene for ekspansjon synes å være begrensede, det er ikke lagt til rette for bedriftsoppkjøp, eller opprettelse av kjeder. Ingen privateid cubansk McDonalds som kan konkurrere mot de statlige hurtigmatkjedene El Rápido og Ditú, med andre ord.

Det at en autoriserer ansettelser kan likevel sees på som et brudd på det sosialistiske prinsippet om at ingen skal kunne tjene på andres arbeid. Men selv om en ser slik på det, gjør ikke dette nødvendigvis samfunnet til ikke-sosialistisk (i den grad det tidligere var sosialistisk). En må ikke forveksle delen med helheten.

Et viktig stridsspørsmål er og blir dermed grensene for privat drift. Nylig oppstod en disputt mellom myndighetene og folk som har tolket de nye retningslinjene for privat næringsvirksomhet dithen at de kunne importere salg av privatimporterte klær fra utlandet, og selge disse til en lavere pris enn det de statlige klesbutikkene gjør (hvor det er høy «momssats» på varene). Myndighetene ville stenge deres utsalgssteder, under henvisning til prinsippet om at det er lov å tjene godt, så lenge det er et resultat av eget arbeid. Klesimport ble derimot sett på som spekulasjon mer enn arbeid. Etter klager fra eierne og fra befolkningen gikk myndighetene gikk med på å vurdere saken på ny.

Men hva er tendensen på lengre sikt? Vil privat sektor fortsette å øke? Et historisk tilbakeblikk er igjen på sin plass: Cuba tidligere har åpnet for en begrenset privat sektor for senere å eliminere denne eller å redusere dens omfang, ved to anledninger. Først fra 1970-tallet og frem til 1986, til den såkalte «feilkorrigeringsprosessen» ble satt i gang og en blant annet (men ikke bare) fjernet noe som ble kalt for de frie jordbruksmarkedene. I 1989 var 94,1% av økonomien i statens hender, i følge økonomen Carmelo Mesa-Lago, som siterer cubanske offisielle kilder. Statliggjøringen gikk lengre på Cuba enn i noe annet land i det sovjetledede handelssamarbeidet Comecon.

På 1990-tallet åpnet en opp igjen de private jordbruksmarkedene og altså andre småbedrifter i et visst omfang, på det meste hadde en rundt 250.000 selvstendige næringsdrivende, et tall som gradvis falt til ca. 140.000 i 2008 grunnet begrensninger på nyetableringer og lite fordelaktige rammevilkår for eksisterende bedrifter (hyppige kontroller, mange begrensninger). I januar 2014 hadde tallet økt til 440.000, men det er verdt å merke seg at økningen synes å ha nesten stoppet opp.

Myndighetene har erklært et mål om at 1.8 millioner skal arbeider utenfor staten innen 2015, cirka 40 % av den arbeidende befolkningen, men det er lite sannsynlig at en vil komme i nærheten av dette på så kort tid. Reduksjonen av arbeidsplasser i offentlig sektor så vel som opprettelsen av private bedrifter går tregere enn ventet, og dette kan ha flere tolkninger. Én er at byråkratiet stopper eller motvirker endringene. Det finnes også noen som hevder at myndighetene søker å skape et inntrykk av større endringer enn det man egentlig planlegger å gjennomføre, slik at USA havner under press for å endre sin politikk overfor Cuba. Samtidig er nok myndighetene bevisst på å unngå at endringsprosessen kommer ut av kontroll, og går svært gradvis frem. Slik kan en evaluere virkninger av reformene, korrigere underveis. «Uten hastverk, men uten pauser», sier Raúl Castro.

Kanskje kan en metafor oppsummere et vanlig syn på markedet på Cuba: Det er som en medisin som kan drepe en hvis en tar for mye, men som i små mengder kan være nødvendig for å leve.

Uavhengig av nøyaktig hvor raskt og hvor langt denne styrkingen av privat sektor vil gå har det funnet sted et ideologisk skifte med hensyn til synet på markedets rolle i sosialismen. Spørsmålet nå er ikke om en skal ha et marked, men hvor omfattende dette skal være, hvordan det skal fungere, hvem sine interesser det tjener, etc. Og altså dette med grensene for markedet: Hvor store skal bedriftene få lov til å bli? Og hva skjer med dem hvis de når den størrelsen? Et alternativ er å la disse vokse til et visst punkt, men ikke lengre, er å la dem vokse videre mot at de til gjengjeld gir noe medbestemmelse / medeierskap til staten. Vil de forbli 100 % private, må de holde seg små.

Staten vil styre «kommandohøydene»

Mediedekningen av endringene på Cuba har fokusert mye på at en gir mikrokreditter til bønder, at en tillater boligsalg, nybilsalg, fjerning av den såkalte rasjonsblokken[1], etc. En undertone om at Cuba er på vei mot en eller annen form for kapitalisme ligger i bunn i mange av disse reportasjene.

Noen av endringenes betydning må relativiseres. Lån har man også gitt tidligere på Cuba; på 1980-tallet kunne man endatil søke om lån for å dra på ferie til østblokklandene. En kunne bytte boliger før salg ble tillatt, og begrensningene i nybilsalget gjennom mange år ble begrunnet med manglende ressurser til å importere biler og handelsblokaden, ikke med utgangspunkt i sosialistiske prinsipper. Ingen brukte heller det at Sovjetunionen ikke hadde rasjonsblokk for tre-fire tiår siden som et argument for å si at landet var kapitalistisk eller «mer kapitalistisk» enn Cuba.

Selv om noen av endringene innebærer å gi en større plass til markedet, er det problematisk å sette likhetstegn mellom marked og kapitalisme. Førstnevnte eksisterte før kapitalismen og vil antakelig eksistere etter den, og som flere av eksemplene her viser, trenger ikke markedet innenfor et system som det cubanske å tjene samme formål eller å fungere på eksakt samme måte som i kapitalismen.

Det man tillater på Cuba er åpenbart ikke noe ukontrollert marked, en nyliberalistisk modell som den en innførte i østblokklandene. Snarere er det, i alle fall i skrivende stund, et marked med strenge begrensninger. Den som har råd, får kjøpt det meste til privat konsum, men én person kan fortsatt bare eie to boliger. Det er høy skatt på luksusforbruk. Det blir åpnet for nybilsalg, men staten legger en voldsom skatt på utsalgsprisen og lover å bruke en del av inntektene på å styrke offentlig transport og å tilby billige sykler til de bredere lag av folket. Turisten som tar en kosmetisk operasjon på en statlig betalingsklinikk er med å finansiere offentlig helsestell for cubanerne, etc.

En slik skattepolitikk kan ved første blikk kanskje minne om den vi har i Norge. Er så Cuba i ferd med å innføre en slags sosialdemokratisk blandingsøkonomi, riktignok kombinert med en annen politisk overbygning? Igjen, ikke nødvendigvis. Sosialdemokratiet må omtales som kapitalistisk blant annet fordi statens inntekter primært kommer fra skattelegging av en kapitalistisk privat sektor. På Cuba synes det som om den sosialiserte delen av økonomien (stat, blandingsforetak, kooperativer, osv.) fortsatt skal stå for mesteparten av den produktive virksomhet.

Det er viktig å understreke at på Cuba eier staten ikke bare all jord, og all viktig infrastruktur, sykehus og skoler, men også importselskapene, den eier nesten all industri, samt fly- og busselskaper, reisebyråer, bensinstasjoner, kjøpesentre, de fleste byggefirmaer, energiutvinning, de fleste større restauranter, etc. Ser en på blandingen offentlig/privat sektor i dagens Cuba er en altså  milevis fra nabolandenes kapitalisme, men også langt unna dagens sosialdemokrati, og et godt stykke unna det vi i hadde i Norge på 1960-tallet. En må ikke glemme utgangspunktet når en snakker om at Cuba «går i retning av mer marked», for det er fortsatt en av verdens mest statsdominerte økonomier. Dette i tillegg til andre forskjeller fra sosialdemokratiet, som de politiske institusjoner, utenrikspolitikken, osv.

Vi vet ikke hvor Cuba vil ende opp. Men kommunistpartiets visjon kan gi en pekepinn på hvor landet er på vei på kort sikt. En nærmest total statlig kontroll over økonomien har gjort det mulig å sikre alle et minimum, men gav lav effektivitet i mange bransjer, dårlig service andre steder, lite variert vareutvalg. Og viktigere, ettersom staten var praktisk talt eneste arbeidsgiver fikk byråkratiet og politikerne en svært stor grad av mulighet til å presse folk til å oppføre seg som de ville.

I fremtiden skal staten styre det som i sosialistisk tradisjon har blitt kalt for kommandohøydene i økonomien. En skal ha en planøkonomi med elementer av marked, men heller ikke den statlige delen av økonomien vil fungere helt som før. Beslutningsmyndighet skal desentraliseres, en prosess som alt har begynt. Provinsene og kommunene vil få mer autonomi, det vil også statsselskapene.

Kanskje har den mexikansk-tyske sosiologen Heinz Dieterich rett når han sier at sosialismens tragedie er at den ble født før sin tid, før de materielle og teknologiske forutsetningene var på plass. I løpet av millisekunder kan man i det 21. århundre sende frem og tilbake informasjon slik at planleggingsmyndigheter samt produksjons-, distribusjons- og salgsleddene til en hver tid kjenner til behovene – og slik unngå at det blir produsert for mange av én type spiker eller sko – klassiske eksempler på problemene som oppstod i forsøkene på planøkonomi. Likevel synes moderne informasjonsteknologi lite i bruk i planstyringen av økonomien på Cuba. Dette ville kreve modernisering av infrastruktur og store investeringer, i dag finnes knapt kortterminaler i butikkene. Det er imidlertid tegn på at endringer er på gang også på dette området.

Så langt har en forsøkt å få fart på statsbedriftene ved å la militæret eie og drive mange selskaper. Raúl Castro var forsvarsminister fra 1959-2008 og militæret har ry på seg for å være en av de best organiserte institusjonene på Cuba. For en militærnekter er dette med militært drevne bedrifter en blandet velsignelse. Det er bedre at soldatene produserer mat, kjører turistbusser og driver en jazzkafé på et kjøpesenter enn å bombe andre land, som Nato-Norge har deltatt i. På den annen side gir denne politikken de væpnede styrkene potensielt stor makt over samfunnet. Men: Det er viktig å understreke at dette skjer samtidig som det finner sted en gradvis demokratisering av samfunnet generelt, noe jeg vil komme tilbake til. Derfor virker enkelte Miamibloggeres konspirasjoner om at Cuba er på vei til å bli et tradisjonelt latinamerikansk militærdiktatur, heller lite troverdige.

Utenlandsinvesteringer på statens premisser

I en verden dominert av en liten gruppe mektige, multinasjonale selskaper, vil et sosialistisk orientert land være under konstant press. Hvordan kan Cuba få tilgang på kapital, uten kapitalisme, som Fidel Castro formulerte det? Hvordan kan en få tilgang på ny teknologi, på nødvendige investeringer, uten å bukke under for presset fra kapitalkrefter og utenlandske regjeringer og institusjoner som skyr få midler i sin søken etter markedstilgang og billig arbeidskraft?

Siden tidlig 1990-tall har en lagt til rette for såkalte joint ventures, fellesforetak hvor staten som regel eier 51 % og en utenlandsk investor 49%. Antallet joint ventures har gått noe tilbake de siste årene, til cirka 250, men den totale mengden investeringer som disse samlet representerer skal ha økt noe. I mars kommer en ny investeringslov, og det ventes noe flere utenlandsinvesteringer i årene som kommer. Likevel, det statlige teleselskapet Etecsa, som lenge var deleid av et italiensk firma, ble nylig 100 % statseid, så en kan ikke snakke om noen entydig tendens i retning «liberalisering».

Mer enn et ønske om en total åpning overfor internasjonal kapital, synes myndighetene å eksperimentere med å åpne og lukke sektorer, avhengig av hvilke behov for investeringer en til en hver tid har behov for. Nå åpner en for brasilianske investeringer i den hittil statsdominerte sukkersektoren, som én gang fungerte tilfredsstillende, men etter over tjue år med krise befinner seg i en elendig forfatning, og produserer 1-2 millioner tonn sukker årlig, mot litt over 8 i 1989.

En annen nyvinning er de såkalte «storstatlige» selskapene (empresas grannacionales), eid av Venezuela og Cuba. Dette er flerstatlige selskaper som blant andre Hugo Chávez gikk i spissen for, og som skulle være en motvekt til private, transnasjonale selskaper. De blir opprettet med tanken om å «prioritere produksjonen av varer og tjenester som kan dekke menneskelige behov», og kan være eid av to, tre eller flere stater. Det finnes for eksempel et flernasjonalt selskap som produserer sement, og som er eid av Venezuela og Cuba.

Motsatt hva som ofte blir påstått, verken kan eller vil cubanske myndigheter kopiere «den kinesiske økonomiske modellen», ikke i sin helhet. Landene har vidt ulike forutsetninger: Ulik størrelse, ulike naturressurser, ulik kultur (cubanerne har andre forventninger til levemåte- og standard, samfunnets politiske innretning m.m.) og Cuba befinner seg dessuten under nordamerikansk blokade. I tillegg kommer de ideologiske forskjellene.

Det er likevel enkelterfaringer fra Kina som kan ha en overføringsverdi, som frihandelssonen i Mariel vest for Havanna som kan minne om liknende eksperimenter i Kina. Dette området består av en megahavn bygget med brasiliansk kapital, omgitt av industri.

I følge de mest optimistiske analysene kan denne sonen endre mye av Cubas økonomiske situasjon.

Hvorfor? Transporten av varer sjøveien har eksplodert med globaliseringen. Cubas geografiske posisjon mellom Nord- og Sør-Amerika er interessant i så måte, det er ikke uten grunn at Havanna i århundrer var en viktig havneby. Nå utvides Panamakanalen for de digre New Panamax-skipene, samtidig som Cubas nære allierte Nicaragua planlegger å bygge sin egen, konkurrerende kanal. Men foreløpig finnes det knapt havner i Karibia som kan ta imot skip av New Panamax-standarden, bortsett fra Mariel, og kapasiteten er utilstrekkelig på USAs østkyst. Tenk bare: Når en vare skal sendes fra Asia til USAs østkyst går den i dag kanskje til USAs vestkyst og senere i trailer eller tog østover. I stedet kan skipet fortsette gjennom Panama-kanalen, hvorpå varene kan lastes over på mindre skip på Cuba. Landet har høyt kvalifiserte arbeidere som kan bearbeide produktene.[2]

Skip som har lagt i land på Cuba kan per i dag ikke besøke USA før det har gått seks måneder – på grunn av den bredt internasjonalt fordømte handelsblokaden. Men Cuba satser på at USA vil finne havnen så forlokkende at den vil bidra til å fremskynde blokadens slutt, noe som etter alle solemerker ville gi Cuba en økonomisk boost, en symbolseier og en styrket stilling i Latin-Amerika.

Hva hvis blokaden tar slutt?

Jeg nevnte blokaden. Hva hvis USA – i et forsøk på å lokke og påvirke snarere enn å isolere og knekke sin nabo i Karibia – opphever sitt reiseforbud og, på sikt, alle sine økonomiske sanksjoner?

Vil Cuba bli nedrent av amerikanske turister? Betyr det slutten på systemet? Ikke nødvendigvis. En har hatt turisme fra resten av verden i over tjue år, en nærmer seg tre millioner årlig, og det finnes allerede rundt 100.000 nordamerikanere som reiser til Cuba årlig, enten via tredjeland (ulovlig), eller på akademiske eller kulturelle pakketurer som Barack Obama har gitt grønt lys til.

Det cubanske systemet er designet slik at de fleste av turismeinntektene går rett i statskassen, enten direkte (hoteller, statlige supermarkeder) eller indirekte (skattlegging av private tilbydere av tjenester, skattelegging av deres personlige forbruk av «luksusvarer»). Dette gir staten mulighet til å fordele inntektene på hele befolkningen i form av økte lønninger og bedre fellestjenester.

Og motsatt en vanlig oppfatning er det ikke slik at Wal-Mart plutselig kan åpne en masse utsalg i Havanna, med mindre cubanske myndigheter gir klarsignal det, noe som i alle fall med dagens cubanske regjering fremstår som usannsynlig. Det ville ta tid (det vil kreve et lovverk som tillater disse selskapene å opprette egne virksomheter på Cuba, og kanskje handelsavtaler mellom landene). Men uansett synes den cubanske regjeringen mer interessert i å bygge opp et nasjonalt, småskala næringsliv, og har som en fanesak å motvirke «ensrettingen som kommer fra globaliseringen».

Blokadens slutt, som antakelig vil komme sakte og gradvis, vil føre til endringer på Cuba. Men det er lite trolig at den vil føre til noen tsunami.

Det politiske systemet

 Vanskeligere enn å si noe om økonomien, er det å si noe om hvor det cubanske politiske systemet vil gå i fremtiden. Men for å kunne foreta en kvalifisert gjetning er det nødvendig å gå en ganske stor omvei, og å se på hvordan systemet faktisk ser ut i dag.

Cubas nåværende politiske system tok form på midten av 1970-tallet og gjennomgikk endringer i 1992 med en grunnlovs og valgreform. Systemet hadde og har viktige likhetstrekk med det som fantes i Sovjetunionen og i østblokklandene, for eksempel er friheten til å etablere egne organisasjoner eller medier sterkt innskrenket eller ikke-eksisterende.

Men forskjellene er kanskje vel så viktige som likhetene.

De cubanske politiske institusjonene er vanskelige å få tak på, og for spesielt interesserte viser jeg til statviteren Peter Romans bok Peoples Power fra 2003, en av svært få detaljerte studier av disse.

Litt skisseaktig kan en kanskje beskrive systemet slik: En har et kommunistparti som utarbeider målsetninger for den langsiktige samfunnsutviklingen. I tillegg til dette har en «folkevalgte organer» som eksisterer delvis uavhengig av partiet, i den forstand at sistnevnte ikke har lov til å blande seg inn i nominasjonsprosessen.

I valg til lokalparlamentene finnes en viss konkurranse mellom kandidater (partimedlemmer og ikke-medlemmer), som nomineres i nabolag, selv om valgkamp er forbudt. En har institusjoner som skal sikre at befolkningen deltar aktivt i utformingen av lokalpolitikken også utenom selve valget. For å bli valgt videre oppover, må en bli nominert av en valgkommisjon, dette fungerer som en silemekanisme og per i dag er det lite trolig at en opposisjonell ville slippe gjennom. I parlamentet finnes ikke-partimedlemmer, men i praksis arbeider dette organet innenfor de rammer som partiet har fastsatt, slik også regjeringen gjør det (og består i praksis av ledende partimedlemmer). Det har i det siste imidlertid vært flere tilløp til åpen, saklig diskusjon i parlamentet (f.eks. om cubansk bistand til andre land, og om homorettigheter eksplisitt skulle nevnes i den nye arbeidslivsloven). En ny regel som sier at ingen folkevalgte på høyere nivå kan sitte i mer enn to femårsperioder, synes å ha som formål å hindre forgubbing og at en får et sjikt av politikere uten bånd til folket.

Måter å uttrykke sin misnøye med valgsystemet på, er å stemme blankt, annullere stemmeseddelen, eller ikke stemme. Andelen av befolkningen som velger en av disse tre variantene økte ved sist valg og nærmer seg 15 %.

Kommunistpartiet på Cuba er også forskjellig fra det sovjetiske og de østeuropeiske, både med hensyn til indre forhold og dets rolle i samfunnet. Det er det eneste partiet, og det praktiserer såkalt demokratisk sentralisme. Men ulikhetene er verdt å merke seg: Det ble etablert først etter revolusjonen, og avholdt sin første kongress i 1976, sytten år etter at Fidel Castro og hans menn tok makten. I et forsøk på å holde opportunister unna, har en utviklet en rekrutteringsmekanisme hvor kandidater til medlemskap foreslås av sine nærmeste kollegaer, og deres naboers meninger innhentes. Det er et ideal at ingen skal presses til å gå inn og hovedkriteriet for medlemskap synes å være personlige kvaliteter mer enn absolutt ideologisk «rettlinjethet». Partiet viser vel så hyppig til  frigjøringshelten José Martí sine idéer som Marx og Lenin, og flere ideologiske tendenser synes å være representert i dag. Kanskje også sosialdemokrater. Ved minst én anledning har det blitt foreslått å bytte navn på partiet, til noe som favner bredere. Religiøse er velkomne.

Foran forrige partikongress arrangerte organisasjonen en stor folkespørring hvor millioner av cubanere deltok, i tillegg har en tradisjon for å benytte anonyme meningsmålinger. Dette gjør ikke Cuba i seg selv til noe demokrati, men bidrar trolig til å redusere avstanden mellom parti og folk.

I tillegg til de representative politiske organene og partiet, spiller også de såkalte masseorganisasjonene på Cuba en rolle i samfunnsdebatten. Det er her snakk om f.eks. kunstner- og forfatterforeningen, småbrukerlaget, fagbevegelsen. Disse veksler mellom å arbeide til støtte for systemet og det å presse på for å fremme egne syn, selv om den første funksjonen altfor ofte har vært og er den dominerende. Det finnes imidlertid eksempler på diskusjon, uenighet og motstand om viktige spørsmål, og disse organisasjonene har interne mekanismer for å fremme forslag, etc.

En kan ikke bare se på systemet, men også hvilken kontekst det eksisterer innenfor. Selv om det cubanske systemet har mange autoritære trekk, fungerer det i praksis på en mer fleksibel og åpen måte enn det som var vanlig i «de sosialistiske landene» det forrige århundret.

Noen årsaker til dette kan være kontakten med omverdenen som følge av at landet mottar tre millioner besøkende hvert år (inkludert hundretusener av cubanere i utlandet som drar hjemom), at 250.000 cubanere reiste til utlandet i fjor (i januar 2013 forsvant systemet med utreisetillatelser, selv om mange reiste utenlands også før disse forsvant), ny kommunikasjonsteknologi (mange har mobiltelefoner, mens få har nettilgang, men det finnes. Og de nærmeste månedene vil det bli mulig for alle cubanere som har råd til det å koble seg på nettet med mobiltelefonen). I fjor ble statens fjernsynsmonopol i praksis avskaffet – en liten medierevolusjon på Cuba som knapt ble nevnt av internasjonale medier – ved at man slapp løs den latinamerikanske kanalen Telesur på bakkenettet. Den er venstreorientert og Cuba-vennlig, men gir likefullt cubanerne muligheter en ny og mer direkte tilgang til hva som skjer ute i verden (kanalen overfører gjerne taler av Barack Obama i sin helhet, reklamer for raskt bredbånd, lar opposisjonspolitikere i land som Venezuela og Bolivia uttale seg på direkten, etc).

Det er også av betydning for debattklimaet at en har sluppet fri alle eller nesten alle som Amnesty International regnet som samvittighetsfanger – uten om én (1) sist jeg sjekket – selv om det finnes opposisjonelle som ikke får reise inn i landet, og andre som blir utsatt for ulike former for trakassering. Det har mye å si for det politiske klimaet at en har full religionsfrihet, at myndighetene aktivt ber folk respektere seksuelle minoriteter og at Raúl Castro har bedt folk kritisere uten frykt.

Flere politiske endringer?

 Når en ikke har fått noe folkekrav om å gå over til et flerpartisystem kan det også ha med å gjøre at partiet har kunnet vise til trusselsituasjonen landet så lenge har vært under.

Tilhengerne av ettpartisystemet har kunne vise ikke bare til Lenins partiteori, hvor kommunistpartiet skal lede arbeiderklassen, men også til frigjøringshelten og den liberale tenkeren José Martí. Han skrev at alle gode krever måtte slutte sammen, stå sammen i et parti, slik at ikke ytre fiender får gjennomføre sin splitt-og-hersk-strategi.

Likevel uttalte Raúls datter Mariela Castro på CNN for en stund siden, at hvis presset fra USA og den langvarige handelsblokaden forsvinner, da vil det ikke gi mening å ha bare ett parti.

Raúl Castro selv har snakket om behovet for mindre grunnlovsendringer, men har også sagt at det landet behøver er å demokratisere partiet internt og at en ikke må tillate flere partier. Dette utelukker imidlertid ikke at partiet kunne omgjøres til et bredere «venstreparti» eller «revolusjonsparti» som tidligere nevnt.

Høsten 2013 sirkulerte det likevel rykter i politiske og akademiske miljøer i Havanna om at andre og mer dyptgående endringer var på gang. Alle hadde til felles at de bar bud om et mer pluralistisk system: Et sa at myndighetene planlegger å legge til rette for en opposisjon «light» i parlamentet, til at en vil innføre en slags flerpartimodell, muligens med visse fordeler for det ledende partiet. En skulle begrunne dette med at alle har rett til å organisere seg som de vil, men at en trenger den kontinuitet og styring som er nødvendig for å lede samfunnet i sosialistisk retning, å stå imot presset fra USA og kapitalismen, etc. Opposisjonen skulle nektes finansiering fra utlandet.

Jeg har mine tvil om ryktene. Men det nære samarbeidet mellom Cuba og Venezuela de siste årene – et land som hevder å være på vei mot sosialisme, men har flerpartisystem – har bidratt at en i den cubanske samfunnsdebatten ikke lengre snakker om ettpartisystem som en absolutt forutsetning for å nå målet om et sosialistisk og senere kommunistisk samfunn. Det er i alle fall vanskelig å tenke seg at så store endringer som har funnet sted i det cubanske samfunnet de siste tjue årene, som blant annet kommer til uttrykk i form av en bredere og langt mindre tabupreget debatt, ikke skulle få sitt motsvar i form av endringer av en viss betydning i de politiske institusjonene.

Noen cubanere fester lit til Radio Bemba, ryktebørsen, og siterer i den sammenheng gjerne det følgende spanskspråklige ordtak: «Når bekken lager lyd, er det fordi det er småstein på vei». Og enten ryktene har noe for seg eller ikke: Nok en gang kan en tenke seg flere scenarier enn overgang til flerpartisystem med på overflaten pluralistiske, men ofte pengestyrte valg etter inspirasjon fra Cubas naboland, eller «en kinesisk vei». Cuba har overrasket utenlandske observatører tidligere.

 


 

[1]             Denne har siden 1962 har sikret alle cubanere visse basisvarer hver måned, men utvalget av rasjonerte varer har gradvis minket og blokken dekker i dag bare cirka en fjerdedel av månedens forbruk, resten må man altså kjøpe til ordinære priser f.eks. på jordbruksmarkedet, hos slakteren, på supermarkedet, el.l. Strengt tatt vil det være riktigere å si «forsyningsblokk» enn «rasjonsblokk» ettersom alle varene som tilbys gjennom denne, også selges på det frie markedet, til høyere priser.

[2]             Kan en slik frihandelssone styrke kapitalistiske krefter på Cuba, skape et press om større økonomisk liberalisering, sette i gang endringer som en ikke kan kontrollere? En kan ikke utelukke dette. Men tanken bak denne sonen synes å være nettopp den at en skal holde de utenlandske selskapene innenfor en liten kapitalistisk «øy».

Even Sandvik Underlid er forfatter av boken Det nye Cuba – reisefortellinger (Manifest 2012)

13 svar på “Hvilken vei går Cuba?”

  1. Les også: CUBA: «Since the Revolution of 1959 – A Critical Assessment»,

    by Samuel Faber, Haymarket Books, Chicago, ISBN 773 583160846 138 4

    Uncritically lauded by the left and impulsively denounced by the right, the Cuban Revolution is almost universally viewed one dimensionally.

    Farber, one of its most informed left-wing critics, provides a much-needed critical assessment of the revolution’s impact and legacy.

    Supplementary Reading: «PIRATES OF THE CARIBBEAN: AXIS OF HOPE», by Tariq Ali, Verso, London & NY, 2006, ISBN-13: 978 1 84467 102 1

    Diskusjon om/med Sam Faber: ISR Issue 48, July–August 2006, @ http://www.isreview.org/issues/48/cuba.shtml

    Cuba’s likely transition and its politics

    By SAMUEL FARBER

    Samuel Farber is a long-time socialist born and raised in Cuba. He is the author of numerous works on that country including The Origin of the Cuban Revolution Reconsidered published by University of North Carolina Press.

    Samuel Farber’s latest folly

    Filed under: cuba — louisproyect @ http://louisproyect.org/2009/07/11/samuel-farbers-latest-folly/

    The latest issue of Against the Current (http://www.solidarity-us.org/atc/current) has a colloquium on Cuba occasioned by the 50th anniversary of the revolution. As might be expected, they have an offering from Sam Farber who is on the editorial board and a self-styled Cubanologist.

    Farber has been a frequent contributor to ATC and to ISO journals, as well as the author of a couple of books on Cuba. In my opinion, his ideologically-loaded agenda and scholarly lapses tarnish the reputation of any journal that publishes him, but after all we are living in a free country.

    His latest article titled “Political Controls from Above” (http://www.solidarity-us.org/node/2274) incorporates all his crappy tendencies and unfortunately requires me to take time from my busy schedule to rebut.

    About half of the article is devoted to complaints about Cuban cultural practices, including the banning of the Beatles music in the 1960s. This is blamed on Stalinism but a more accurate analysis would base itself on trying to understand Cuban society in terms of a country trying to define itself culturally after so many years of colonialism.

    In the Soviet Union in the 1920s the government promoted art that reflected the revolutionary zeitgeist. Soviet art academies probably did not foster the development of figurative art that would have been considered decadent. That is what happens in revolutions.

    They are subject to excess, including on the cultural front.

    However, in the 1930s Soviet culture was heavily controlled by Stalin who had the final word on what went into a movie. Some of the great experimental artists of the 1920s no longer were able to work after socialist realism became imposed on the country. Nothing like this happened in Cuba on the scale indicated by Farber.

    For a more nuanced take on Cuban excesses in this period, I can recommend Nelson Valdes’s article “Cuba, the Beatles and Historical Context“. He writes:

    «The escalation of the war in Vietnam (1965), the rift between the Soviet Union and the People’s Republic of China (1963-1966) did not leave much room for music appreciation with help from Liverpool. Moreover, American teenagers were becoming a mass market for “I Saw Her Standing There” while in Havana people discussed how to take a country out of underdevelopment.

    Then there was also the problem of defeating 600 guerrilla groups armed by the Central Intelligence Agency and operating in the Escambray Mountains. In New York DJs spoke of “Golden Hits” but in the Dominican Republic US Marines were landing and hitting towns with their overwhelming fire power.

    And the US air force had just begun bombing North Vietnam.

    Cubans were baffled when the Queen of England appointed the Beatles “Members of the Order of the British Empire” circa June 1965; by then Che had begun the efforts to spark continental revolutions in Africa and Latin America began to confront a wave of military coup d’etats.

    In those days, the Americans certainly could not lecture the Cubans about matters of music appreciation. When the Beatles finally began to address the necessity of giving “peace a chance” [a Plastic One Band project] and even criticized US policy in Southeast Asia, criticism of them began in the United States.

    When Lennon made the passing remark that they were more popular than Jesus, the Bible belt reacted. Radio stations classified the Beatles as anti-American and a boycott ensued. The Beatles had to choose between sales and political convictions.

    They ended up apologizing for their views on politics and religion to the American rightwing. The Cubans found the whole matter disconcerting.

    Granted, by 1966, the Beatles had turned against US interventionism. The Beatles were not a phenomenon that had a popular impact on Cuba, then. Yet, Silvio Rodríguez in the late 1960s had a TV program called ‘Mientras Tanto’ where he actually defended the Beatles’ music and songs. Silvio was criticized and lost his TV spot.

    The Beatles’ transcendentalism and Eastern mysticism (circa 1968) alienated Cuban radicals and revolutionaries as well. However, Cuban musicians were impressed by their freedom of composition.

    But in those days, Cubans had more serious concerns than imagining a yellow submarine when the real ones were just 12 miles away, and the only “Lucy in the Sky With Diamonds” they knew were the U-2s and Blackbirds that entered their air space in order to clock the Cuban Air command and control structures.

    Whatever excesses existed 40 years ago, nobody can accuse Cuban culture of being regimented. The Beatles have been given their place in history and Cuban movies are often cutting edge critiques of government insensitivity.

    The problem with Farber is that this world is of little interest to him. He is much happier mining ancient Cuban history for blemishes that support his ideological agenda, which can best be described as socialist utopianism.

    This is not utopian socialism but a belief based on the idea that the obligation of socialists is to conceive of a kind of ideal world that by ritual incantation in the pages of magazines can somehow be realized by divine inspiration.

    Farber is past master at making such allegations that later turn out to be unfounded. In 2003, he gave an interview to New Politics in which he made the startling revelation that Cuban dissidents were being put in mental hospitals, just like in the USSR.

    After doing some research on this question, I discovered that the sole reference to such a thing in Lexis-Nexis was to a Milagro Cruz Cano who had indeed spent some time in a psychiatric hospital.

    It turns out that Cano was a guitar-playing religious zealot who hooked up with the Miami relatives of Elian Gonzalez after leaving Cuba. The first article that turned up in Lexis-Nexis hardly reveals her as a fighter for democracy:

    Milagro Cruz Cano a blind worshipper who plays her guitar outside tourist hotels, said her instrument had been taken away by police. Last Saturday, she said, someone with an authoritative voice approached her outside a hotel and said, “Enjoy this until the pope goes, because we’ll take it out on you after he leaves.”

    (USA Today, January 26, 1998)

    I don’t know how quite to put this, but playing a guitar in front of tourist hotels is not quite the sort of thing that got Grigorenko tossed into a psychiatric hospital.

    Another article was hardly likely to make this case either:

    A few blocks from where the cameras wait and the people chant, Milagros Cruz Cano, a blind 32-year-old exile, has been living in a tent on the street, existing on Gatorade and water.

    Until the moment she was finally banished from Cuba 10 months ago, she believed her daughter, who is now 9 years old, would be allowed to come with her.

    “When I told my daughter that they allowed me to take my two dogs, but not her,” Milagros explained through a translator, my daughter, she say, “Mama, put me in the cage and dress me as a dog, so I can be with you. Please, Mama, do not leave me.”

    (The Boston Herald April 6, 2000)

    But if you go to the Amnesty International website and enter “Cuba” and “psychiatric” in their search field, you will find nothing except a reference to the unfortunate Ms. Milagros.

    One of the most telling allegations was about the Cuban Stalinist Anibal Escalante who Farber describes as being victimized solely over his critique of Cuban economic policy:

    Among countless repressive incidents of that period was the purge, for the second time, of the old Stalinist Aníbal Escalante who was sentenced to 15 years in prison in 1968 for organizing what was really a discussion group.

    His so-called “microfaction” had been meeting to analyze the shortcomings of the Cuban economy from an orthodox Soviet perspective and was friendly with a number of Soviet block diplomats.

    Now this is ancient history but it is worth reviewing. Farber’s reference to Escalante being “friendly with a number of Soviet block diplomats” does not even scratch the surface.

    Perhaps the most authoritative study of Castro’s Cuba is Tad Szulc’s “Fidel: a critical portrait”, a 685 page work with 13 pages worth of footnotes by the liberal NY Times reporter. In 1985 Szulc interviewed Fabio Grobart, the head of the Historical Institute of the Marxist-Leninist Institute in Cuba, and found his account of the Escalante affair credible.

    Grobart stated that the Escalante group operated as a faction hostile to the Cuban government and sought to ingratiate himself to the Kremlin in the aftermath of the Cuban missile crisis.

    This was a period in which Cuba was poised to break openly with the USSR. Castro, while endorsing the Soviet intervention in Czechoslovakia, had offered a critique of the Soviet bureaucracy that could have been written by a Trotskyist. He had also issued a strong condemnation of pro-Soviet parties in Latin America that had opposed the rural guerrilla warfare orientation.

    So sharp were the differences that Cuba had refused to send a delegation to a conference in Bucharest in 1968 convened to deal with the Sino-Soviet split, something that Szulc regarded as a “slap in the face to the Soviets”. This led to strained economic relations between the two countries in which there was a substantial drop in trade.

    On February 2nd 1968 Granma announced that “no one can call us a satellite state and that is the reason we are respected in the world.” For its part Pravda responded by denouncing “reactionaries who follow the writings of men who call for revolutionary changes in the entire social system”, a clear rebuke to Fidel Castro.

    None of this is acknowledged in Samuel Farber’s highly selective reading of Cuban history. But perhaps more to the point it demonstrates once again that Farber has a soft spot in his heart for Cuban Stalinism, something that seems to have eluded his “socialism from below” friends in Solidarity and the ISO. In the Vol. 18, No. 1 1983 edition of Latin American Research Review …

    Farber has an article titled “The Cuban Communists in the Early Stages of the Cuban Revolution: Revolutionaries or Reformists?” that is positively glowing over the CP, especially in comparison to the Castroites:

    Last but not least, the PSP [Popular Socialist Party, the pro-Kremlin official party] was the only significant political force in Cuba that claimed to be socialist or Marxist and therefore stressed the importance of a systematic ideology and program for the development of strategy and tactics.

    Its ideology and program were tools used to win ideological support from radicalized Cubans seeking a systematic explanation of the country’s situation. This aspect of the PSP is even more noticeable when contrasted to the antitheoretical and antiprogrammatic stance of the Twenty-sixth-of-July movement.

    While I can understand why some people can go positively weak in the knees over being in the presence of groups that “stress a systematic ideology”, I for one am more inclined to agree with Karl Marx who told Bracke that “Every step of real movement is more important than a dozen programmes.” I think that is doubly true when it comes to the activity of the PSP.

    During the 1930s the PSP supported Fulgencio Batista about whom secretary-general Blas Roca said “When Batista found the path to democracy, the party helped him.” Batista returned the favor and enjoyed a close relationship to the party.

    Two Communists became part of Batista’s cabinet in 1942. This was all part of the Popular Front strategy that we assumed people like Samuel Farber would have a dim view of. Or maybe dimwitted…

    Batista left office in 1944 but returned as a dictator in 1952. While opposing the takeover, the PSP continued to operate as a reform-oriented housebroken opposition party. It reserved most of its zeal to be used against the youthful guerrillas led by Fidel Castro who were described as “putschists” after the 1953 attack on the Moncada.

    Finally, just a word about Farber’s defense of the 75 “dissidents” who were found guilty of being on the American payroll:

    Moreover, this situation should not be judged in isolation from the overall context of the Cuban state monopolizing the means of publication and broadcasting. In addition to lacking any legitimate avenue to express their ideas, dissidents are routinely denied educational opportunities and fired from their state jobs, which constitute the great majority of available jobs in Cuba.

    This situation will lead many of them to the unfortunate conclusion that the enemy of their enemy is their friend, if not to become outright supporters of the United States, and thus make them willing to receive financial aid from the U.S. government.

    I find this line of reasoning to be disingenuous in the extreme. People in Cuba come to the American consulate in Cuba not because it is their last resort but because they have given up on Cuba. Try to put yourself in a Cuban’s shoes.

    The United States has invaded your country, forced dictators on it, likely used chemical and biological weapons, bombed movie theaters, blown up civilian airliners, and made repeated assassination attempts on your president. I would as soon go to the American consulate as voted for Bush in the last election.

    Samuel Farber, who was born in Cuba himself, seems to have allowed his enmity for Fidel Castro to override all objectivity. I can understand why somebody with such a background would end up this way, but it is incomprehensible to me why the people at Against the Current and the ISO would continue to treat him as an unbiased source.

    Very regrettable indeed.

    1. Jeg har også kritiske motforestillinger til mye av det Samuel Farber skriver. Men her var det mye fortid. Har du noen tanker om den pågående reform/endringsprosessen på Cuba?

      1. Se: The Leadership Succession Bears the Mark of Continuity, Saturday 27 January 2007, by Jean Castillo, @ http://www.internationalviewpoint.org/spip.php?article1196

        Where is Cuba going ?

        Can the social achievements of the Cuban Revolution of 1959 be maintained?

        How to maintain a non-capitalist society?

        What are the dangers of a capitalist restoration?

        What is at stake in Cuba is essential for the workers of the entire world, because a capitalist restoration in Cuba would call into question for a long time the legitimacy of all projects of socialist transformation.

        Without claiming to be able to give definitive answers, we have decided to open the debate on the analysis of Cuban society

        – and the orientations that could make it possible to maintain and develop its achievements.

        In the coming weeks we will be publishing a series of articles, including some by critical Marxists who are active in Cuba.

        Our first article is a report by Jean Castillo, a French Marxist who has regularly visited Cuba.

        We hope by publishing these articles to further a debate whose aim is to better arm those who are attached to the defence of the achievements of the Cuban Revolution.

        og – CUBA DISCUSSION: Cuban Reality Beyond Fidel, @ http://www.internationalviewpoint.org/spip.php?article1208

  2. Har blandete følelser når jeg leser om jordreformer. Ja, store plantasjeeiere som ikke løfter en finger utom når det er for å løfte glasset er en uting. Men det kan like fort ramme dem som har lagt generasjoner med slit i å rydde og dyrke.

    1. Det er mange måter å gjøre jordreform på, og det finnes vellykkede og mindre vellykkede eksempler. Jordreformen i Japan trekkes ofte frem som det førstnevnte (redigert: Og en kuriositet – Che Guevara dro til Japan blant annet for å lære mer om denne, i 1959). Så hvis du tenker på at en jordreform kan ødelegge for produktiviteten så er jeg helt enig – men den kan også ha motsatt resultat.

      Hvis det du er opptatt av er om det er etisk riktig å ta fra noen jord du tenker på, så ser jeg ikke helt problemet hvis utgangspunktet er det konkrete tilfellet med den cubanske jordreformen av 1959. Her kunne en fortsatt eie temmelig store jordeiendommer, det var bare de aller største som måtte gi fra seg sine. Hvis politikk handler om å gjøre livet best mulig for flest mulig så må det være riktig å gi jord til hundretusener av jordløse som ofte led under underernæring og håpløse arbeidskår, selv om det går på bekostning av noen få personer sitt champagne- og feriebudsjett. Slik tenkte også det cubanske folk på det tidspunkt: Jordreformen var enormt populær og det var svært få bortsett fra de som selv hadde økonomiske interesser å forsvare som var motstandere av denne. Alt som skjedde siden, er en annen historie.

  3. Hei,
    Grundig forklaring på Cubas situasjon eller utvikling
    gjennom tiden.
    Men syns at alt på Cuba handler først og fremst om Havanna,
    hovedstaden. Jeg og sikkert mange kubaner kan fortelle flere eksempler, men dette er ikke den riktige plass. Og du har rett, jordbruk har vært én av det mest kontroversielle tema, hvor de har eksperimenter flere reform. «Conseguir» eller «resolver» er resultater av staten reformer, og dette ikke handler om de vanlige kubanere, men det kommer fra de store gutta. Hva hvis blokaden tar slutt? det blir vanskelig for de store gutta… de må finnes på en bedre unnskyldning for å holde de folk fokus i annen redning enn Cubas intern problemer. Husk, da Raul tok over og sa at alle kunne si sin mening for å løfte landet, hvor mange kom på bordet…. og ingen hadde noe å gjøre med blokaden. Sammenlignet av Cuba med China, Japan eller Norge er ei utfordring. Men en ting har vi felles med Norge, at folk blir opprørt hvis du ikke tar hensyn til dem. Tenk hva skjedde i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja da de store gutta i Oslo hadde tenk på oljeboring i nord. Dermed vanlig kubaner har ingen tror på nye reformer lenger. Vi har bare et håp på en bedre tid, kanskje slik mange hadde før 1959. Det hjelper ikke mye hvis vi har gratis utdanning eller helse, hvis du ikke har leger, lære eller institusjoner på landet. Det som vi var stolt av før, er i dag en skam å snakke om. Jeg selv er kubaner og følger spent på situasjon der, og syns at den best løsning er ikke å ta en båt til Miami, men bidra med gode råd for de som fortsatt bor der.

    1. Hei Roman,

      og takk for svar. Jeg er enig i mye av det du skriver.

      Beslutninger har altfor lenge blitt tatt i lukkede rom, på toppnivå eller uten at ulike synspunkter har fått komme frem i pressen. Og det har vært mange mislykkede eksperimenter opp gjennom årene. Så folk har blitt desillusjonerte. Jeg tror at dette kan løses med å desentralisere beslutningsrosessene, ha mer kritiske medier, og å lage mer demokratiske politiske institusjoner.

      Når det gjelder blokaden er jeg enig i at cubanske myndigheter lenge har lagt skylden på den for alt som går galt, men det virker på meg som de gjør det stadig sjeldnere. Kanskje fordi de regner med at blokaden gradvis vil forsvinne i årene som kommer. Det var i allefall en artikkel med en optimistisk tone som ble trykket i Granma nylig:

      «El tiempo político está a favor de que se elimine el bloqueo»

      http://www.granma.cubaweb.cu/2013/12/13/interna/artic02.html
      Enig at fjerningen av blokaden vil by på politiske utfordringer, men den kan også by på politiske fordeler. Når den forsvinner, vil det komme mye friske penger inn i landet, f.eks. fra de 1-5 millioner turistene som ventes hvert år. Det vil gjøre det mulig å reparere og bygge flere hus, importere flere varer til butikkene, øke lønningene, osv. Så hvem vet akkurat hvordan dette vil slå ut.
      Even

    2. Hei Roman,

      takk for dine kommentarer. Jeg har prøvd å skrive svar til deg her tidligere, men det ser ikke ut som det kom frem.

      Jeg er enig i at mange cubanere ser ut til å ha mistet troen på endringer. Det kan sikkert ha flere grunner. Det har vært mange mislykkede eksperimenter opp gjennom tidene. Og folk er lei etter mange år med krise. Og så har ofte de viktige beslutningene blitt tatt på toppen, av en paternalistisk stat. Selv om befolkningen får gi sin mening gjennom åpne møter o.l. så er det ikke alle spørsmål som blir diskutert og de viktigste beslutningene synes å ofte bli tatt et annet sted. Jeg tror noe av løsningen for å engasjere folk må være en mer åpen debatt i pressen, slippe til motforestillinger, uansett om de er fornuftige eller ufornuftige. Og så må beslutninger desentraliseres, kommunene (los municipios) og provinsene må få mulighet til å bestemme over flere ting, alt kan ikke skje på statsnivå. Noe av dette finner sted nå, f.eks. skal lokalmyndighetene ha fått mer kontroll over boligbygging og jordbruksspørsmål, ting som før ble bestemt mest på nasjonalt nivå.

      Når det gjelder det du skrive om perioden før 1959 tror jeg ikke det er noen grunn til å idyllisere denne. Det fantes kanskje flere forbruksvarer for de med penger, men det var veldig mye annet som manglet. Jeg tror at mye fortsatt må endres (det trengs mer politisk mangfold, store forbedringer av rettssikkerheten, bedre medier, pluss selvsagt den økonomiske situasjonen…), men det er også mye bra i det cubanske samfunnet å ta vare på (helse, utdanning, billig kulturtilbud som kino og teater, tak over hodet selv om boforholdene ofte er dårlige, det er trygt å gå i gatene, samfunnet er nokså økologisk bærekraftig, etcetera…)

      Og selv om mange cubanere er pessimistiske så tror jeg egentlig det er grunn til å vente bedringer i årene som kommer. Blokaden vil ikke vare evig, maktforholdene i verden endrer seg i Cubas favør, og jeg tror at de økonomiske endringene internt vil gi resultater (men de kommer ikke over natten).

      Even

  4. Hei Even,
    Takk for en interessant og nyansert fremstilling av den cubanske situasjonen. Det er vanskelig aa finne gode artikler om Cuba paa norsk uten at disse blir for politiserende og til tider misvisende.
    Det som spesielt fikk min oppmerksomhet er debatten om forholdet mellom marked, privatisering og et sosialistisk prosjekt. Og jeg tror at erfaringen paa Cuba kan bidra i aa tenke marked og privatisering paa nye og kreative maater.
    Diskusjonen er kanskje da om man vil bruke og tilrettelegge kapitalisitiske metoder for aa «reformere et sosialistisk prosjekt» (Som i seg selv er veldig motsigende) eller om man boer gaa for et nyskapende okonomisk system basert paa det de i Cuba i dag kaller for «modelos de autogestion».

    1. Hei Idalia,
      takk for en klok kommentar. Du nevner «modelos de autogestion» (selvforvaltningsmodell kan det kanskje kalles på norsk).
      Det kunne være interessant å vite mer om denne modellen. Hvem er det som foreslår en slik modell på Cuba? Er det en modell som minner om den man hadde i Jugoslavia? Cuba hadde nylig besøk av en delegasjon fra Mondragon-kooperativene i Spania, er kanskje det en inspirasjonskilde? Kan de nye kooperativene på Cuba, utenfor jordbruket, sees på som eksempler på slik selvforvaltning eller autogestion? Krever autogestion at arbeiderne ikke bare driver, men også eier bedriftene sine? Fungerer det best i små foretak eller kan det også fungere for store industribedrifter?
      Hadde vært interessant med flere innspill.

  5. Senaste nytt: «Scramble for Cuba begins with shifts among US ruling elite»

    @ http://www.wsws.org/en/articles/2014/02/24/cuba-f24.html

    By Alexander Fangmann
    24 February 2014

    The opening of a free trade and manufacturing zone at the newly upgraded port of Mariel, along with moves towards expansion of market relations and private property by the petty-bourgeois nationalist (sic!) regime in Havana have opened up a “scramble” for Cuba.

    Business and political figures in the United States have signalled a new willingness to do business with the Cuban regime in order to undercut the European Union, whose relationship with the Caribbean island nation is much more advanced, as well as Venezuela, Brazil, and China—Cuba’s top trading partners.

    Since the December handshake between US president Barack Obama and Cuban president Raúl Castro at Nelson Mandela’s funeral, a flurry of reports have appeared indicating increased support among business and financial interests for an end to the US embargo and a resumption in trade relations between the two countries.

    These sentiments were bolstered by an Atlantic Council-commissioned survey conducted in January.

    The survey revealed support among 56 percent of US residents for either normalizing relations with or engaging more directly with Cuba.

    Among residents of the state of Florida, which is less than 100 miles from Cuba and to which it traditionally has had close ties, the figure jumped to 63 percent.

    In Miami-Dade county, home to a large portion of Cuban exiles, that number is 64 percent.

    Several significant Cuban exile figures recently broke from longstanding support for the embargo, and indicated a desire for shifts in US policy that would allow for more normalized trade relations with and investment in Cuba.

    Jorge Peréz, a billionaire real estate developer, heavily involved in the recently opened Perez Art Museum Miami, spoke of his desire to see more Cuban art in the museum, and more developed artistic exchanges, even with artists considered close to the Cuban regime.

    Alfonso Fanjul, a member of the ultra-wealthy family which owns Fanjul Corp., the enormous sugar and real estate holding company—whose subsidiaries include Domino Sugar and Florida Crystals—has undertaken several visits to Cuba in the past few years, which have included meetings with Cuba’s ministers for foreign affairs and agriculture.

    Speaking to the Washington Post, Fanjul indicated that the embargo has frustrated business deals, saying:

    – “Right now there’s no way for us to consider investing in Cuba.

    How can you work a deal if you’re not legally allowed to do it?”

    Fanjul also revealed a desire to go back to Cuba at some point, no doubt at the summit of a Cuba fully integrated into the world capitalist system.

    He said, “Yes, at the end of the day, I’d like to see our family back in Cuba, where we started. … But it has to be under the right circumstances.”

    The position now more openly advocated by Perez, Fanjul, and others has been held for some time by Paul Cejas, a Cuban-born business figure and former US ambassador,

    – who has for a number of years advocated a shift on the grounds that the embargo has not furthered US national interests and should be reconsidered. In a recent restatement of his position, he noted,

    “If you set a policy in place to seek a certain set of objectives, after a while, if those objectives are not achieved, you either changed your policies or you change your objectives.”

    In a February 7 appearance on Bill Maher’s television show on HBO, former Florida governor Charlie Crist explicitly laid out the concern that the embargo was freezing the United States, and particularly Florida and its business interests, out of new opportunities emerging in Cuba as a result of recent privatization and austerity initiatives.

    Crist said: “If we want to bring democracy to Cuba, we need to encourage American values and investment there, not block ourselves out and cede influence to China.

    It will take time, and we must do it in a way where American investment helps people, not the dictatorship.

    But the reality is that no state’s economy is hurt more by America’s Cuba policies than Florida.

    Changing these policies to allow Florida’s farmers, manufacturers, and construction industry to sell goods and services in Cuba would boost Florida’s economy and help businesses create more jobs in our state.”

    Crist’s worry is animated by a recent announcement that the European Union will seek to negotiate an agreement on trade and investment, a move agreed to by all 28 of the EU’s foreign ministers.

    A Reuters report quoted an unnamed person involved in the talks, who said in regard to the aims of the accord, that “Cuba wants capital and the European Union wants influence,” in other words, a political and business foothold independent of the United States.

    In January, the head of the Cuban Interests Section in Washington, DC, José Ramón Cabañas Rodríguez, the top Cuban diplomat in the United States, was invited as a guest of the Greater Tampa Chamber of Commerce in Florida by US House member Kathy Castor.

    The Tampa business group sent a delegation of 38 business and political leaders to Cuba in 2013, hoping to make the city a center for trade and travel with the island.

    Major interests in the United States, including Fanjul, see enormous opportunities to swoop in and make huge profits exploiting Cuba’s low-paid and impoverished yet highly educated workers, as well as new outlets for US exports from which they are currently excluded.

    US food sales to Cuba have fallen by half since 2008, from a high of $710 million, largely due to preferential terms being offered by Canada, Brazil, Vietnam, Russia, and France.

    Cuba’s overall top trading partner is currently Venezuela, which sends approximately 100,000 barrels of crude oil per day to Cuba at subsidized rates in exchange for around 30,000 physicians and other health professionals being sent to work in Venezuela.

    Both countries recently signed bilateral trade pacts worth $1.25 billion for cooperation in oil, energy, and petrochemicals.

    Just behind Venezuela is Brazil, which Washington sees as a major regional rival. Brazil financed the $957 million overhaul of the port in Mariel through the investment bank BNDES.

    Construction of the port project was conducted by the Brazilian construction conglomerate Odebrecht, and Brazilian firms are already among the first companies to take advantage of the newly opened special economic zone in the port area.

    The special economic zones allow Cuban labor to be employed by foreign companies, with the Cuban government acting as a labor contractor.

    The figures currently clamouring for change in US-Cuba relations see in the Cuban reforms an opportunity to get a foot in the door in order to reestablish untrammeled domination over the island, just as they enjoyed prior to Castro’s seizure of power nearly 55 years ago.

    ————

    «The Economic War Against Cuba: A Historical and Legal Perspective on the U.S. Blockade»

    by Salim Lamrani

    @ http://monthlyreview.org/press/books/pb3409/

    It is impossible to fully understand Cuba today without also understanding the economic sanctions levied against it by the United States.

    For over fifty years, these sanctions have been upheld by every presidential administration, and at times intensified by individual presidents and acts of Congress.

    They are a key part of the U.S. government’s ongoing campaign to undermine the Cuban Revolution, and stand in egregious violation of international law. Most importantly, the sanctions are cruelly designed for their harmful impact on the Cuban people.

    In this concise and sober account, Salim Lamrani explains everything you need to know about U.S. economic sanctions against Cuba: their origins, their provisions, how they contravene international law, and how they affect the lives of Cubans.

    He examines the U.S. government’s own official documents to expose what is hiding in plain sight:

    – an indefensible, vicious, and wasteful blockade that has been roundly condemned by citizens around the world.

  6. 31 mars. 2014

    «Foreign approach to growth for Cuba» – Cuba has approved a law that allows for full foreign ownership of companies and reduces taxes for overseas investors as President Raul Castro bids to open up the communist island’s economy.

    @ http://www.afr.com/Page/Uuid/ff461558-b7b4-11e3-87cb-a5feb9073688

    se også: Here Comes Miami! The Scramble for Cuba

    by ALAN FARAGO

    @ http://www.counterpunch.org/2014/02/04/the-scramble-for-cuba/

    Stirrings of Disenchantment Among the Powerful: Is the Cuba Blockade Ending?

    by W.T. WHITNEY

    @ http://www.counterpunch.org/2014/02/19/is-the-cuba-blockade-ending/

Kommentarer er stengt.