Photo by Moritz Hager/World Economic Forum

De rike blir rikere, men hva med kapitalismens framtid?

 Mørke skyer i horisonten

Den siste uka har vi sett verdenseliten samlet i Davos til fest og luksus. Her er alt ved det gamle: De rike blir rikere. De herskende klassene i de kapitalistiske landene veves stadig tettere sammen i et økonomisk nettverk bundet sammen av finanstransaksjoner og globale prosjekter. Tilsynelatende er alt bare lyst. Men i de tallrike rapportene som er laget til dette toppmøte, i diskusjonene på seminarer og mer uformelle møter, hviler mørke skyer: Det er 6 år siden finanskrisa rammet verdensøkonomien som en tsunami.  Verdens storbanker og investeringsselskaper sto plutselig overfor trusselen om konkurs. Raskt gikk regjeringer i alle land inn med krisehjelp. Det sto om kapitalismens framtid. Bankene ble tilført milliarder. Statens oppgave er å sikre den herskende klassen. Dette skjedde gjennom redningsaksjonene. Men statens oppgave er ikke bare å hindre katastrofen. Den skal også sikre en bærekraftig  økonomi for framtida. Hadde regjeringene kunne handle uavhengig av klasseinteresser, ville de sikkert analysert situasjonen, slått fast at krisens grunnleggende årsak er at kapitalakkumulasjonen skjer planløst og uten hensyn til etterspørselen  og menneskenes behov. Så ville de laget planer for framtida og tatt drastiske tiltak for å gjøre det mulig å sette disse planene ut i livet.

Den herskende klassen bestemmer

Men slik kan ingen kapitalistiske regjeringer handle. De måtte tenke på hva som er best for deres herskende klasse, for Statoil, for Telenor, for DNB, for Aker Solution eller for Yara. Da hadde de bare et valg: Prøve å styrke egen monopolkapitals konkurranseevne på kort sikt, delta i kampen om nye markeder over hele verden, redusere lønnsutgifter, redusere skatteutgifter, privatisere offentlige virksomheter, liberalisere markedene enda mer. Og det er dette de har gjort siden 2008. Den nyliberale revolusjonen som startet sist på 70-tallet er ført videre, tross lærdommene fra finanskrisa. Noen selskaper har vunnet i denne kampen. De rike er også  blitt rikere. Men verdensøkonomien vokser langsommere enn noen gang, og veksten i de rikeste landa er negativ eller nær null. Særlig dramatisk er utviklingen i ”den gamle verden”. Veksten i Euroområdet i 2013 var –0,4 %. (The Economist 21.12.2013). De siste årene har Kina og de andre store økonomiene i den 3. verden stått for 90% av veksten i verdensøkonomien. Det har skjedd endringer i verdensøkonomien av historisk format.

Norsk økonomi ikke et unntak

Heller ikke Norge bidrar til særlig vekst i verdensøkonomien. Selv om veksten her var positiv i 2013, 1,7%, er dette en så lav vekst at det smaker av krisetilstander. Det kraftige fallet i kronekursen fra høsten 2013  tyder også på at tilliten til det norske oljeeventyret er avtagende. Den  norske krona var lenge et ”safe haven” for valutaspekulantene. I desember 2012 betalte vi bare 5,61 for en dollar. Ett år etter var kursen falt til 6,14. Fallet var så kraftig at The Economist spanderte en egen artikkel på norsk økonomi (21/12-2013). Om årsaken til kronas fall skriver de: ”Landets svake økonomiske fundament er hovedårsaken til kronefallet”. Landets avhengighet av oljesektoren er et stadig større problem når både miljøkrav og oljereserver går i oljesektorens disfavør. Når samtidig norsk industri har vekstproblem, er heller ikke Norge et ”kriseunntak”. Bare Hellas, av europeiske land, hadde så sterk tilbakegang i industriproduksjonen som Norge i 2013.

Er ny vekst mulig?

Det er liten tvil om at de vestlige elitene som har vært samlet i Davos er bekymret for kapitalismens framtid. Det store spørsmålet er: Hvordan er det mulig å skape ny vekst i de vestlige økonomiene?

Etter den store krisen på 30-tallet kom produksjonen i gang for fullt takket være Den andre verdenskrigen og etterkrigsoppbyggingen. Effekten av de store investeringene avtok på 70-tallet. Ny vekst på 80-tallet ble mulig pga veldig kapitaleksport til den 3.verden og datarevolusjonen. Tidligere koloniland byttet bort , frivillig eller under tvang, uavhengighet med billige dollar. De oppnådde vekst på kort sikt, men sank snart ned i gjeldskrise.

En ny vekstfase var mulig fra 90-tallet takket være den nyliberale revolusjonen , åpningen av store markeder i land som Kina og India og den kredittfinansierte etterspørselen.

Denne fasen endte med finanskrisa. De spontane krisetiltakene etter 2008 har ikke ført til ny vekst i USA, Europa og OECD-området ellers. I stedet er det nå på gang et historisk skifte i maktforholdene i verdensøkonomien. Veksten skjer i ny-kapitalistiske land der Kina er en klar ener.  Dette bekymrer forskerne som leverer rapportene til Davos-møte. De reiser spørsmål med effekten av den nyliberale modellen og  påpeker at den økende forskjellen mellom fattig og rik er uheldig. De påpeker også at den vedvarende og økende arbeidsløsheten er et uløst problem. Mer enn 200 millioner av arbeidsstyrken i verden er i 2014 registrert som arbeidsløse og ungdomsarbeidsløsheten er på 30-50% i mange land. (Se Outlook on the Global Agenda 2014 and Global Risks 2014, Rapporter til World Economic Forum).

På kort sikt går enorme mengder potensiell merverdi tapt. På lengre sikt mister millioner av ungdommer både kunnskaper og håp. Dette påpekes i rapportene, men det lanseres ingen forslag til ny politikk som kan gi håp om ny vekst eller i det minste et nytt lengre pusterom fra kriseutviklingen.

Det er mulig at de mest framsynte av millionærene og deres politikere som leser Rapportene til Davosmøte også drar politiske konklusjoner av de økonomiske analysene. Frykter de for Vestens historiske posisjon? Frykter de for  kapitalismens framtid?

Peder Martin Lysestøl er sosialøkonom og forfatter. Pensjonert førstelektor fra Høgskolen i Sør Trøndelag. Han har tidligere skrevet om Palestina, internasjonal økonomi og velferdsstatens økonomi.