Med Ariel Sharons død har politikere i inn- og utland sendt sine kondolanser til en sterk og handlekraftig leder. Palestinerne har et litt annet bilde av den ansvarlige for en massakre på over 3000 flyktninger.
Erna Solberg uttrykte sin dypeste medfølelse og sendte tanker til Sharons familie. Hilary og Bill Clinton sa at det var en ære å samarbeide og at han alltid forsøkte å finne den rette vei for sitt elskede land. Han ble hyllet for sitt engasjement og forpliktelse til Israel, for sin modige og kontroversielle beslutninger. Både David Cameron og Francois Hollande hyllet Sharons beslutning om å, etter en lang karrière i militær og politikk, jobbe for dialog og fred med palestinerne. Ban Ki-moon oppfordret israelerne til å bygge videre på Sharons pragmatiske arv på veien til en palestinsk stat.
I lesingen av hyllester og diplomatiske ord er det vanskelig å tenke seg at dette er samme mann som huskes av palestinere, libanesere, egyptere og jordanere. Fred og dialog er ikke minnene det arabiske folk sitter igjen med etter Sharon. Mens israelere og politikere verden over sier farvel til en «sterk leder», lever palestinerne fortsatt med konsekvensene av Sharons politikk.
Rami Samandar vokste opp i skyggen av Ariels Sharons militære og politiske styre:
Jeg ble født i etterdønningene av massakrene i Sabra og Shatila hvor mellom 3000 og 5000 palestinske flyktninger ble drept i løpet av 48 timer i utkanten av Beirut. Den gangen var Sharon israelsk forsvarsminister. Jeg husker bare historiene fortalt i etterkant, tårene og bildene.
I 1999 var jeg 14 og deadlinen for Oslo-avtalen løp ut, uten noen egentlige løsninger eller endringer. Dette var første gang jeg merket fortvilelsen og motløsheten blant palestinerne. Da jeg var 15 brøt andre intifada ut. Min skole lå 500 meter fra Al-Aqsa moskeen da Sharon tok seg inn på området med tungt bevæpnet soldater og vakter. Det var ingen tvil om at Sharon visste akkurat hva han gjorde, og hvilke følelser dette ville utløse hos både kristne og muslimske palestinerne. Mange tusen døde under andre intifada mens Ariel Sharon vant valget i 2001 og ble statsminister under løfter om sikkerhet og velferd for israelerne. For dem var han en beskyttende og omsorgsfull leder, mens for oss var han en brutal militarist ansvarlig for å ødelegge familier, okkupere vårt land og tvinge oss på flukt.
I tiende klasse skulket jeg og vennene mine skolen og løp rundt i gatene i Jerusalem blant tungt bevæpnede israelske soldater og palestinske demonstranter. Vi visste at denne spenningen ville føre store endringer med seg. Og riktignok, i 2002 begynte den israelske hæren å ta seg inn i palestinske byer og kontrollere alt og alle. Statsminister Sharon godkjente deretter planene for å bygge et «sikkerhetsgjerde» på Vestbredden. For oss er det en 670 km lang apartheid-mur som skiller palestinske byer fra hverandre, splitter familier og ødelegger palestinsk landbruksjord. Muren står fortsatt som et konstant minne om ydmykelse og okkupasjon.
Inntil 2002 bodde familien min og jeg i en forstad til Jerusalem. Under intifadaen ble vi tvunget til å flytte. Vårt hus ble invadert av soldater og rammet av granater. Mitt barndoms Jerusalem var fullstendig forandret og selv om det ikke var mange kilometer vekk, gjorde checkpoints og soldater det nesten umulig for oss å dra tilbake. De siste to årene jeg gikk på skole måtte jeg snike meg av små grusveier og alltid finne nye måter å komme til skolen på. Soldater patruljerte i området for å fange «illegale» som de kalte oss: mennesker som var på vei til skole eller på jobb. På flere hundre meters avstand måtte jeg dra opp t-skjorten og bevise at jeg ikke gjemte noen våpen før jeg ble tvunget til å snu og dra hjem igjen.
Dette er sånn Sharon huskes av de som vokste opp med konsekvensene av hans politikk. Etter syv år i koma er Ariel Sharon gått bort, men arven etter ham står igjen. Muren, checkpoints, soldater og bosettelser er fortsatt en realitet i dagliglivet til palestinerne, og Ariel Sharon har hatt en stor innflytelse på alle disse restriksjoner og tap av land, familie og tusener av menneskeliv. Det er hverken fredsforhandlinger eller dialog som står sterkest i palestinernes erindring, men ydmykelse, tap og sorg.