Tar man fra lærerne tilliten og handlingsrommet, reduseres de til overkvalifiserte fabrikkarbeidere med et veldig dyrt foredragskurs.
Det er torsdag kveld og min seksåring er ferdig med leksene for uka. Han er på uke nummer to av 13 år eller mer med skolegang og forhåpentligvis et livslangt læringsprosjekt. Han har allerede lagt bak seg sjokket som oppstod i møte med streng disiplin sammenlignet med barnehagen. Nå jobber han med viskelær i den ene hånda for å rette på seg selv når bokstavene ikke blir helt pene nok. Men så er det tid for målskjemaet.
Vi har fått beskjed om at eleven skal vurdere seg selv. I dette skjemaet heter de tre karakterene “Trenger større utfordringer”, “Kan godt” eller “Må øve mer”. Det er til og med et felt for hans signatur nederst på arket. Vi går i gang, men allerede første gang jeg sier at vi skal krysse av for “Må øve mer”, legger jeg merke til at han vrir seg litt i stolen. Han som vanligvis pliktoppfyllende på alt som er skolerelatert blir urolig og ukonsentrert. Innsatsviljen synker og halvveis i skjemaet er han så motvillig at jeg må jobbe hardt for å holde på oppmerksomheten hans. Vi fullfører likevel og han signerer.
Neste uke bestemmer jeg meg for å gjøre unna målskjemaet uten min sønns deltakelse og signatur. I beskjedmappa legger jeg en lapp om at det er sånn vi kommer til å gjøre det heretter fordi vi opplever at vår sønn responderer dårlig på denne formen for vurdering. Vi får til svar at det er helt i orden.
Min sønns kontaktlærer en tydelig og konsekvent og gir hele tiden veiledende vurderinger av jobben som gjøres. Dette har jeg skjønt, blant annet fordi jeg har sett hvor fort mitt barn har lært seg å jobbe nøye og konsentrert. Jeg prøver å gjøre det samme hjemme og ser at det fungerer. Det overrasker meg hvor bra han tar det når jeg kommenterer at “nå gikk det litt for fort, for du glemte mellomrom”, “du må holde blyanten riktig” eller “husk å begynne oppe når du skriver O”. Når vi snakker om lekser han gjorde for to dager siden, blir det annerledes. Han har kanskje glemt hva det handlet om og de småfeilene han gjorde, men han vet hvor hardt han jobber og det oppleves veldig urettferdig.
Jeg jobber som utvikler i reklamebransjen. En gang jeg satt i medarbeidersamtale fikk jeg beskjed om at jeg kanskje var litt for grundig til tider, at prosjektene trakk ut på områder som ikke var så viktige. Jeg forklarte at det skulle jeg ta til meg, men at jeg samtidig opplevde det som litt urettferdig. Jeg hadde måttet lære mye nytt underveis. I tillegg ble jeg ble satt på jobber alene der jeg hele tiden hadde kommunisert at én utvikler var for lite. Jeg følte at her måtte jeg komme med en saksopplysning og jeg hadde både kunnskapen og språket som trengs for å gjøre det. Min sjef hadde selvsagt full oversikt over min tallkarakter, min fakturerbarhet, men nevnte det ikke. Å fokusere på enkle, endimensjonale, men kvantifiserbare resultater når man skal motivere til økt innsats er jo dårlig ledelse.
Barn i intens rollelek og barn som konsentrerer seg om å skrive pene bokstaver er to sider av samme sak; de er i kontekst og de har full oversikt over det de holder på med. Spør du derimot et barn som har vært i en krangel på skolen om hva krangelen handlet om når barnet kommer hjem, er det kanskje glemt. Skal du veilede et barn, må det skje der og da. Ikke på en tredelt skala to dager senere, og hvertfall ikke måneder senere på en halvårsvurdering. Hvis vurderingen gjenåpner konteksten og påpeker alle de positive observasjonene, i tillegg til å være tydelig på hva barnet bør jobbe mer med, da minner det mer om den respekten og rettferdigheten vi voksne forventer av vår arbeidsgiver.
Jeg kjenner flere lærere og for meg er det et høystatusyrke, uansett hva lønna skulle tilsi. Deres kall handler om å skape kunnskapstørste barn som trives i klasserommet. Barn som lærer å lære, ikke bare å prestere. Jeg kjenner lærere som hadde vært høyt betalte seniorer i min bransje hvis de hadde lagt sjela si like mye i jobben der. Likevel velger de å være lærere fordi det eneste som gir mening for dem yrkesmessig er å gjøre andre gode.
Eksistensgrunnlaget for en lærers plass i klasserommet er ikke basert på lydighet, men på tillit. Læreplanen skal følges. Ikke bare fagplanene, men også den generelle delen. Læreren skal være på bølgelengde med opptil 30 elever på en gang for å fasilitere at de lærer det de skal slik de selv lærer best. Derfor har lærere et lovfestet handlingsrom som tillater dem å bruke skjønn i sitt yrke, på lik linje med leger og sykepleiere. Tar man fra lærerne tilliten og handlingsrommet, reduseres de til overkvalifiserte fabrikkarbeidere med et veldig dyrt foredragskurs.
Leder av utdanningskomitéen på Stortinget Trond Giske uttalte på TV2-nyhetene den 18.1. at det ville være utenkelig å detaljstyre leger og sykepleiere på den måten man nå gjør med lærere i Sandefjord. Kunnskapsminister Thorbjørn Røe Isaksen garanterer at det ikke vil bli innført noe nasjonalt system som ligner på det vi har her. Disse to uttalelsene dekker to poenger ved den endringen vi skal gjennom i Sandefjord nå: Vi skal kvitte oss med målstyringideologien og «tippekupongen». Minst like viktig er at vi skal gjenreise tilliten til lærerens profesjon. Bystyrets rapportbehov er forståelig, men så langt har skoleeier oppført seg som en bølle i timen. Her kreves det offentlig beklagelse, helomvending og ny giv med respekt og dialog.