Foto: Wikimedia Commons, Sir Walter

Minneord om Erik Nord

Erik Nord var ikke en mann som trivdes i rampelyset, og han var ingen «karriereplanlegger», som det heter i dag. Men det er likevel ingen som har betydd så mye i kampen for internasjonal solidaritet, eller for å utfordre det grepet Nato- og EU-tilhengerne lenge hadde på norsk opinion. De som ikke opplevde den kalde krigen, vil ha vanskelig for å forstå hvor mye det kostet å stå opp mot blokkpolitikkens yppersteprester og deres lydige redskaper i medier og den akademiske verden. Men Erik hadde rikelig av både kunnskaper og mot. Etter hvert blei han også vår mest betydelige folkeopplyser på områder som utviklingsspørsmål, den tredje verdens frigjøring og det ansvaret som vestlig-kapitalistiske land bærer for en urettferdig verden. Få har holdt flere foredrag på seminarer og konferanser, og ingen har engasjert og inspirert så mange.  Ikke minst innenfor skoleverket var det tusener som fikk oppleve en strålende pedagog med tavle og kritt.

Nå er Erik død, over 95 år gammel.

Det lange livet startet på Kolbotn, som den gang ikke var noen høyrekommune med dyre villaer. Faren var både snekker og ordfører for Arbeiderpartiet, men meldte overgang til Sosialistisk Folkeparti i 1961. Erik vokste derfor opp i et miljø hvor antifascisme og internasjonal solidaritet sto sterkt på 1930-tallet, og som student gikk han aktivt inn i motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakta. Han satt halvannet år i Buchenwald; det satte sine spor, men han snakket ikke så gjerne om det.

For mange var det kanskje litt overraskende å høre at Erik var utdannet jurist, og at han helt til et stykke inn på 1960-tallet hadde Utenriksdepartementet som arbeidsplass. I flere år var han til og med sekretær i Utenrikskomiteen i Stortinget, der hans virksomhet utvilsomt ble lagt merke til av både sikkerhetspoliti og etterretningstjeneste. Men de som overvåket fikk ikke med seg alt, for eksempel skjønte de aldri at et av de flittigst brukte psevdonymene i den opposisjonelle ukeavisa Orientering (i dag Ny Tid) tilhørte Erik. Orientering var et talerør for motstanden mot alle former for stormaktspolitikk, og han var med på å utvikle det som blei kjent som «det tredje standpunkt».

Fra begynnelsen av 1960-tallet blei utviklingshjelp for alvor et eget utenrikspolitisk felt, og Erik takket med glede ja til å bli overført til Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Det var ikke mange som på denne tida hadde kunnskaper om verden utenfor Europa, men Erik hadde både oversikt og innsikt. Det blei ei travel tid, han leste aviser og bøker på mange språk, skreiv utredninger, holdt foredrag og delte sjenerøst av sin kunnskap. På et institutt hvor mange var en del av et utenrikspolitisk maktapparatet, skapte Erik seg et eget rom med høy grad av frihet til å gå egne veier. Han trivdes da også bedre med å formidle kunnskap og engasjement enn å viser seg fram med fotnoter og akademiske piruetter. Ikke minst blei kontoret oppsøkt av ungdommer, og de gikk alltid derfra klokere og med mer kampglød. Og særlig heldig var de av oss som fikk være både kolleger og venner. Overfor partier, aviser og bevegelser som gikk motstrøms, enten det var SV, Nei til atomvåpen, Nei til EU eller solidaritetsorganisasjoner, var han raus med tid, kunnskap og penger.

Det er tjuefem år siden Erik offisielt blei pensjonist, men nesten helt til det siste tok han Nesodden-båten til byen for å treffe NUPI-kolleger og for å holde seg orientert.  Fortsatt kopierte han tidsskrift- og avisartikler, leste og understrekte, arkiverte og skrudde på høreapparatet for å diskutere. Til 90-årsdagen ga jeg han en ganske omfangsrik og kronglet fagbok av den italienske marxisten Giovanni Arrighi. Uka etter ringte han tilbake, takket, samtalte om innholdet og uttrykte sin uenighet med deler av det tredje kapitlet. Heldig er de som er like åndsfriske i 30-årsalderen som Erik var da han fylte 90.

Når Erik Nord ikke lenger er blant oss, ja, da er en epoke virkelig slutt. Og det var en epoke han gjennomlevde for fullt, i all dens grusomhet og skjønnhet, og som han fikk være med på å forme.

Det er ikke lett å løfte denne arven, men vi får forsøke.

 

 

Tore Linné Eriksen er historiker, faglitterær forfatter og professor em. i Utviklingsstudier ved OsloMet-Storbyuniverset. Han har utgitt en lang rekke lære- og fagbøker, bl.a. Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).