Verona, Andrei og Thien. Tre av mange asylsøkere som kom til Norge i håp om å få et nytt land. Men de fikk ikke asyl. Da de nektet å returnere frivillig, ble de sendt ut med tvang.
Verona på 10 år til Bosnia, lille Andrei som da var 5 år, til Serbia, og den unge moren Thien til Vietnam med sine to barn. Går det bra med dem? Og – har vi et ansvar for at det gjør det?
Svaret på det siste er enkelt: Nei, et slikt ansvar har ikke Norge, bekrefter NOAS – Norsk Organisasjon for Asylsøkere.
– I dag har Norge ingen oppfølgning av returnerte. Utlendingsmyndighetene har tidligere argumentert med at de er så sikre på at ingen blir utsatt for overgrep at det er unødvendig. Det er også argumentert fra departementet at de ikke kan interferere med andre staters indre anliggende, forklarer Jon Ole Martinsen i NOAS – Norsk Organisasjon for Asylsøkere.
Verona og familien ble sendt til Bosnia, men er i dag i Kroatia. Andrei og familien ble sendt til Serbia, men er i Kosovo. Begge familiene forteller at de ikke er trygge, at de må videre, at de fremdeles er på flukt. Thien Thi Vu er i Vietnam med to syke barn, og har advokat som nå forsøker få dem tilbake til Norge. Sendt ut av Norge, men rotfaste i returlandet er ingen av dem ennå.
Skrev bok om sitt liv på flukt
Mange husker lille Andrei på fem år, som ble vekket av politiet midt på natten i september 2010, for deretter å bli sendt til Serbia. Familien hadde fått avslag på asyl. Mange reagerte på måten utkastelsen skjedde på, og familien fikk mye oppmerksomhet i mediene. Lokalsamfunnet i Vadsø kaller det et drama, et traume for alle, denne natten da rundt 30 asylsøkende fra Balkan ble vekket, samlet sammen og returnert.
– Guttene, som da var 5 og 11, tok utsendelsen veldig tungt, og fikk sjokk. De har vært lammet, fortvilet, rasende. Den eldste hadde store problemer på skolen som er svært annerledes enn i Norge. Han gråt mye, forteller moren, Sandra Mandic, i dag.
– Begge gutter sluttet å si noe som helst på norsk. Dette har vært deres protest mot den urettferdigheten de opplevde de ble utsatt for i Norge. Overgangen fra luksus i Norge, til mottak uten vann på i Serbia var sjokkerende for dem, sammen med at de ble revet vekk fra venner de fremdeles savner enormt, forteller Mandic, og legger til:
– Men vi er deres foreldre, og vår jobb var å avdramatisere situasjonen.
Etter en tid på asylmottaket i Serbia ble familien beordret til Kosovo. Serbia var ikke deres land, selv om Norge sendt dem hit. Familien måtte dra til en serbisk enklave i Kosovo. Men Mandic føler seg ikke trygg her. Hun er alltid redd for overgrep.
– Hit kom vi. Uten jobb, uten egen leilighet, ingenting, sier Mandic. I dag jobber hun i barnehage, mens ektemannen Dragan trener fotballagene til guttene. Hun sier at guttene har roet seg ned og er integrert i skolen.
Opprinnelig fra serbiskdominerte Krajina i Kroatia, har Sandra Mandic vært på flukt fra hun var 13 år. To år tidligere ble hennes far drept i en massakre under krigen på Balkan. Så tar moren hennes livet sitt, foran øynene på datteren. Sandra og søsteren på 11 er alene og de må flykte. Etter 800 kilometer til fots sammen med en kvart million andre flyktninger kommer de til Serbia. Mandic ble sendt videre til et asylsenter i et urolig Kosovo. Likevel klarer hun å utdanne seg til barnevernspedagog og møter senere sin ektemann, som er fotballspiller.
– Da Kosovo faller under albanske hender måtte 350 000 serbere ut av landet, forteller Sandra. Dermed er hun på flukt igjen, denne gang som voksen, med to egne barn.
– Vi søkte først asyl i Tyskland hvor mannen min spilte fotball. Deretter i Norge, sier hun.
I 2007 kommer familien til Vadsø. Her håpet de endelig å finne ro i livet. Etter utkastelsen har de fremdeles mest uro:
– Vi har ikke kjøpt et eget sted å bo her, og har ingen muligheter til å få det i fremtiden. Det er store uroligheter og spenninger i samfunnet, så vi må finne oss et tryggere miljø uansett hvor skal vi dra. Vi er hele tiden på vakt og i beredskap. Det er vanskelig å leve slik. Vi må dra herfra, sier Sandra.
Hun sier at hun ikke angrer på noe. Dette var noe familien gjorde for barna, med håp om at de en gang skulle få et fast sted å bo, og en fremtid uten uroligheter. Sandra og ektemannen vil fremdeles gjøre alt for å oppnå dette. I år har Mandic gitt ut boken Et løst monster, som handler om hennes eget liv som flyktning i Europa.
– Boken uttrykker mitt behov for å finne ro og fred: Hvor hører jeg til? Jeg har mistet hjemlandet Kroatia, men hører ikke til Kosovo. Norge var nærmere min kultur enn Kosovo er. Mitt liv på flukt er en historie om tragedien på Balkan, sier Mandic.
Familien har fremdeles mye kontakt med venner i Vadsø. Mange har også besøkt dem i Kosovo. En av vennene i Vadsø er Tone Persen, som har vært en av familiens støttespillere i Vadsø. Hun forteller om en liten by med mange asylsøkere og flyktninger bosatt midt i blant dem, der samholdet blir sterkt mellom innfødte og folk som kom på flukt. Når en families utvises opprører det hele byen, forteller hun,
– Den septembernatten familien Mandic ble vekket midt på natten, skjedde det samme med 11 andre familier, derav 23 barn. Det var litt av en drama. Vi ringer dem, hører at de gråter, at de er på en buss på vei til Kirkenes. I all panikken er det asylbarn som stikker av. Vi lette og lette, et barn fant vi ikke før etter flere dager. Da sto 13-åringen på en stol og ville henge seg, forteller Persen. Hun forteller at 13-åringen fikk medisiner, og ble sendt ut likevel.
– De norske barna blir redde etter slike aksjoner, i tillegg måtte vi skjerme dem for pressen. Mange av oss sendte brev til statsminister og justisminister. Dette var integrerte familier. De var ønsket her, sier Persen.
Hun jobber fremdeles for at Sandra og familien kan få komme tilbake. Begge har i dag kvalifikasjoner som gjør at de burde kunne komme tilbake som arbeidsinnvandrere, mener støttegruppen. Hun er barnevernspedagog, han er helsearbeider.
Verona venter på Menneskerettighetsdomstolen
Ana Kvavic og Damir Delic kom til Norge og søkte asyl i februar 2003. Samme år ble datteren Verona født, på Rjukan. I februar i 2012 fikk paret en datter til. Familien fikk avslag på opphold fra UDI og UNE, men ville ikke reise tilbake til Bosnia-Hercegovina frivillig.
Veronas sak ble anket helt til Høyesterett, men familien tapte, tross sterke støttegrupper og mye medieoppmerksomhet.
– Det var en sjokk for Verona å komme til Bosnia. Hun gråt i flere dager og opplevde levevilkårene i Sarajevo som et sjokk. Også vi voksne opplevde dette vanskelig, etter 11 år i Norge. Etter at vi ble sendt ut bodde på to ulike steder i Sarajevo og deretter i Zavidovici, før vi reiste til Kroatia, der vi er nå, sier faren hennes, Damir Delic i dag.
Han sier at livet i Kroatia er litt bedre enn i Bosnia, og at kona Ana har en bror her som også har hjulpet Damir med å finne en midlertidig jobb. Familien har lovlig opphold i Kroatia, men ikke rett på gratis helsetjeneste.
Verona gikk i barnehage, på skole og på SFO på Rjukan. Hun spilte håndball og gikk på turn. Men noe var hele tiden annerledes med Verona og hennes familie. De levde på vent, i en enkel kommunal bolig tilknyttet asylmottaket.
– Det var aldri lett å leve i det uvisse på Rjukan sier Delic, men legger til at livet var likevel mye, mye bedre for Verona da er det er nå.
– Vi kan vanskelig se en fremtid for Verona utenfor Norge. Verona er som en norsk statsborger uten pass. Etter over et år her, har hun enda ikke klart å integrere seg eller funnet en god venn.
UNE mener i sitt avslag til familien at innvandringsregulerende hensyn må veie tyngre enn barnets tilknytning til Norge. Familien anker, men 21. desember i fjor taper familien saken i Høyesterett, og i mars i år blir familien vekket av politiet og sendt ut av landet. Et mindretall på fem dommere i Høyesterett mente vedtaket var ugyldig som stridende mot barnekonvensjonen. Dermed anker familien videre til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. De venter fremdeles på en endelig avgjørelse rundt sin fremtid.
– Er det noe dere angrer på i denne prosessen?
– Det er ikke lett å svare på. Men hvis vi ikke for lov å komme tilbake til Norge, da angrer vi at vi kom til Norge i første omgang. Da var det en stor feil, når vi ser hvordan Verona har det nå. Hun har det ikke bra og hun fortjener ikke dette. Hun er nå «tapt i tid» hvis jeg kan si det sånn, sier Delic.
Familien Delic hadde mange støttespillere. Alle de politiske partiene i Rjukan er sterkt uenig i avgjørelsen. LO lokalt arrangerte fakkeltog med appeller for familien. Verona fikk mye plass i både lokal og riksdekkende presse.
– Vi i støttegruppa holder kontakt med familien, men dessverre er det ikke mange som kan bidra økonomisk. Vi klarte likevel å kjøpe flybilletter til Verona så hun kunne komme og si farvel til vennene sine, etter den brutale utsendelsen. Hun var her i mai i år i en uke, sier Sanja Pasovic, leder i støttegruppa.
Hun forteller at siste dagen Verona var på Rjukan på besøk, fikk vennen Madhi Shabazi opphold.
– Tenk på hvordan det var for henne, hvor sårt for en 10-åring. Hun ble født her, men måtte sette seg på flyet ut mens vennen fikk bli.
– Hvordan hadde familien det i alle årene på vent?
– Man trenger ikke være psykolog for å forstå hvordan de har hatt det. Tenk deg selv, hva hadde det gjort med din familie å leve på denne måten, sier Pasovic.
Pasovic forteller at det var dramatisk den dagen familien ble vekket og sendt ut. Moren hylte, hele nabolaget ble vitner til det som skjedde, og både ordfører og rådmann satte himmel og jord i bevegelse for å stoppe uttransporten, men til ingen nytte.
– Jeg ville adoptere Verona så hun kunne gå skoleåret ut her, men det fikk jeg ikke lov til, sier Pasovic.
Forlot en barnegrav i Nittedal
Thien Thi Vo kom fra Vietnam til Norge i mars 2000, 22 år gammel, på familiegjenforening med ektemannen. Hun fikk jobb, de flyttet til Nittedal, der også Thiens søster og familie bodde. Etter to år og åtte måneder flyttet ektemannen sammen med en annen kvinne og søkte om separasjon. Hadde det gått tre år før skilsmissen skjedde, hadde Thien fått varig oppholdstillatelse. Nå fikk hun i stedet avslag, mens hun var høygravid. I november 2003 fødte Thien Thi Vo sin førstefødte, Stina Vo. Datteren hadde en alvorlig hjertefeil og døde etter to måneder. Stina ble begravet ved Nittedal kirke.
Thiens sak er komplisert. Det er snakk om saksbehandlingsfeil og en advokat uten advokatløyve, blant mye annet. Lokalsamfunnet slår ring om henne, støttegrupper og medier er aktive, men avslaget opprettholdes.
Thien giftet seg på nytt i 2008. Paret kjøpte leilighet på Vestli og fikk sønnen Danny. I januar 2010, samme dag som Thien Thi Vo fødte sitt tredje barn, Cecilie, fikk hun nytt avslag fra UNE. Det fikk også ektemannen. Thien hadde da bodd 11 år i Norge, jobbet og betalt skatt, og hadde et barn begravet her. I tillegg var sønnen Danny syk, og fikk mye oppfølging av helsevesenet. Likevel ble familien hentet av politiet 30. september i fjor. Etter at de landet i Vietnam stakk ektemannen av.
– Jeg har det greit i Vietnam, men barna mine er veldig syke, forteller Thien på epost fra Vietnam. Hun bor akkurat nå hos en bror, og får opplæring som frisør.
– Jeg savner den lille jenta mi som er begravet i Nittedal kirke, og barna savner Norge. De spør meg hele tiden når vi skal reise hjem, sier hun.
– Thien har det fryktelig, begge barna er syke, sier ordfører Hilde Thorkildsen i Nittedal, som leder støttegruppa til Thien i Nittedal. Hun forteller at sønnen til Thien, Danny på syv år, nå veier 15 kilo, og er autist uten språk. Gutten var under utredning for hjerneskade ved BUP og hadde 17 timer uka med spesialopplegg i uka i Norge. Cecilie er fem år, veier 12 kilo, har astma og dårlig helse. Thorkildsen legger ikke skjul på at de frykter for barnas liv.
– Thien er alenemor, bor her og der hos familie, og kan knapt jobbe fordi hun må ta være på barna. Da Danny ikke gjorde som førskolelærerne sa, fikk han juling. Thien må derfor passe på han selv, sier Thorkildsen.
Støttegruppa jobber mest mot advokatbistand, for å få saken opp på nytt.
– Vi har penger på konto for å dekke advokathonoraret. Vi må få henne tilbake til Norge, sier Thorkildsen. Hun er rystet over den behandlingen som Thien har fått av norske myndigheter.
Thiens nye advokat Brynjulf Risnes, mener det skal være mulig å få Thien tilbale.
– For det første kan det synes som om det er enkelte aspekter ved hennes opphold her som ikke har kommet godt nok fram da saken ble behandlet her sist. Dette gjelder både tilknytningen hennes til Norge og de forholdene hun levde under i de to ekteskapene hun hadde. For det andre kan det se ut som om helsesituasjonen til sønnen hennes ikke er godt nok utredet før de dro. For det tredje, og dette har sammenheng med forrige punkt, er situasjonen for barna ikke bra der hvor de nå er, forklarer Risnes. Han mener familien må gis opphold i Norge på humanitært grunnlag.
Noas: – Kan i liten grad bistå returnerte
– Asylsaker som disse er svært vanskelige, og Norge kan i liten grad kan bistå. Det vil være først og fremst da være å gi økonomisk bistand til å sikre at barna får da nødvendig helsehjelp der de er, men dette er penger som venner i Norge må skaffe til veie, sier Jon Ole Martinsen i Noas. Han vet om returnerte familier som lever på midler fra norske venner. Han sier at det er mulig å føre rettssaker, slik som i Thiens sak, etter at klager er sendt ut. Men dette er sjeldent.
– Men noen returnerte asylsøkere har fått komme tilbake til Norge på andre tillatelser enn den opprinnelige søknaden, først og fremst familiegjenforening. Det er også noen som har rømt fra hjemlandet etter retur og oppsøkt UNHCR, i nærområdene og fått beskyttelse, det vil si flyktningstatus av dem, sier Martinsen. Han sier at Noas kan bistå med å sette flyktningene i kontakt med UNHCR.
Mellom 5000 og 10 000 asylsøkere som skulle blitt returnert lever papirløst og i skjul i Norge i dag.
Norsk Folkehjelp forteller at Returdirektivet pålegger Norge å ha et system for effektiv kontroll av tvangsreturer. Dette er også påkrevet fra EU.
– Vi synes det er bra at det nå skal implementeres en monitoreringsordning i forbindelse med tvangsretur. Imidlertid er signalene fra myndighetene at de kun ønsker en slik montoreringsordning på flyene. Det er vi kritiske til. Det er viktig at det foregår en monotorering både i pågripelsesfasen og i reintegreringsfasen i hjemlandet. Det er først da vi kan si noe kvalifisert om hvordan tvangsreturpolitikken treffer enkeltindivider, sier Trygve Augestad, leder mangfold og inkluderingsenheten i Norsk Folkehjelp.
Deler av artikkelen har stått på trykk i Norsk Folkehjelps magasin Appell, des/13