PR-rådgivere og profesjonelle yrkespolitikere er i ferd med å adoptere du-journalistikken på sine domener. Nå kommer du-politikken.
Det er mange meninger om den offentlige debatten i Norge. Men det er spesielt en ting jeg har merket meg, særlig de siste årene. Vi kan kalle det en profesjonalisering av det offentlige ordskiftet. Denne profesjonaliseringen gir seg utslag på flere måter. Det ene er at folk som deltar i debatten vet hva de snakker om, det vil si at de sitter inne med mange kunnskaper, gjerne på detaljnivå. Det er det minste man kan forvente. Stort sett fungerer det greit. Men vi må alle huske på at selv om folk vet hva de snakker om, eller gir inntrykk av det, gir de ikke nødvendigvis en objektiv fremstilling av saksforholdet. Vi nordmenn tror stort sett på alt og alle. Nordmenn som tror de har funnet kjærligheten på nettet og blir svindlet for millioner av kroner, kan være beviset på nettopp det. Men, alle som deltar i den offentlige debatten har en agenda, et mål med deltagelsen (meg selv inkludert, selvsagt).
Rådgiverskolen til politikken
Vi kan for eksempel se på den politiske debatten. Politikere vil gjerne gi inntrykk av at de diskuterer de store prinsipielle spørsmålene. At det er de store forskjellene mellom venstresiden og høyresiden som er oppe til debatt. Men det eneste som kommer ut er beskyldninger om hva motparten gjorde, eventuelt ikke gjorde, og resten av tiden brukes til fraser som er nøye innøvd, og som gjentas til det kjedsommelige. Særlig tv-debatter er så forutsigbare at jeg har sluttet å se på dem. At politikere har blitt mer profesjonelle, og da mener jeg striglet, er noe som har pågått en stund nå. Jeg er ikke den første til å påpeke dette. Politikere får stadig flere rådgivere, og de blir stadig yngre. Man må selvsagt gå den politiske skolen om man en god politiker skal bli.
Null yrkeserfaring
Etter hvert begynner vi også å se at en del av de yngre stortingsrepresentantene, og da tenker jeg på de som er født på slutten av 1970-tallet og senere, ofte ikke har noe særlig yrkeserfaring. Men også blant de gamle kan man finne politikere uten yrkeserfaring. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har 24 års erfaring fra stortinget. I hans biografi på stortingets nettsider er det ikke ført opp noe som helst under yrkeserfaring. Ikke så mye som en helgejobb på butikken. Schjøtt-Pedersen er unntaket i sin generasjon politikere, men blant dagens unge politikere er en slik CV mye mer vanlig.
Du-politikken tar over
Men hvorfor er dette et problem? Vel, det er problematisk av flere grunner. For det første blir avstanden mellom de valgte og velgerne større hvis politikerne ikke lenger kommer av folket. Altså, at de har så å si all sin erfaringsbakgrunn fra den politiske sfæren, og bare i varierende grad vet hva som foregår blant folk flest. Dermed vil det bli slik at de som skal ta politiske avgjørelser ikke vet hva som rører seg på bakken, annet enn hva rådgivere og meningsmålinger kan fortelle dem. For det andre, og egentlig i forlengelsen av det første, vil dette igjen føre til at folk ikke lenger bryr seg med politikk. Valgdeltakelsen går ned for hver gang det er valg. Til slutt sitter vi igjen med en form for politisk kommunikasjon som har tatt etter tabloidenes ”Du” journalistikk, og det eneste man diskuterer i valgkamp er hva det skal bli mer eller mindre av.
PR-byråene entrer scenen
Så skjer det vi har sett mer av de siste årene. På den ene siden blir PR-byråene flere, og ikke minst større. De trekker til seg politikere med et stort nettverk, både politisk og ellers, og som kan bruke sine kontakter og kunnskaper om både ulike politiske felt, og ikke minst politiske prosesser, for å hjelpe de som kan betale. Den andre gruppen som i økende grad tar seg jobber i PR-byråene er journalister, av samme grunner som politikere.
Offentlig ordskifte for de få
På den andre siden har vi opprettelsen av tenketanker eller tankesmier. Dem blir det også flere av, og den siste i klubben er den sosialdemokratiske tenketanken Agenda. Fra før finnes den liberale tenketanken Civita, og venstresidens Res Publica og Manifest Analyse. Disse tenketankene setter stadig oftere dagsorden. Det i seg selv er det ingenting galt med. Men summen av alt jeg har skrevet om her, gjør at den politiske debatten og det offentlige ordskiftet blir lukket og forbeholdt de som er innenfor meningseliten. Det er de samme folkene som skriver i avisene, intervjues i nyhetene og diskuterer i debattprogrammer på radio og tv. Mediene og journalistene som skal være selvstendige vaktbikkjer trekker seg mer i bakgrunnen og blir tilretteleggere i stedet for å være pådrivere. Man stiller i mindre grad kritiske spørsmål fordi man enten ikke har tid til å sette seg inn i komplekse saksforhold, eller at det er mye mer behagelig å la noen andre ta seg av snakkingen så lenge man skyter inn et «hvorfor» eller «hvordan» med jevne mellomrom.
I verste fall kan denne profesjonaliseringen føre til et demokratisk underskudd og høyere terskel for å delta i den offentlige debatten. Meningseliten vil selvsagt ikke være enig i dette, for det er ingen som vil gi fra seg makten.