En norsk internflyktning forteller.

Da Ahmed var liten gutt, kom han og moren som flyktninger til Norge. Etter mer enn 6 år i Norge ble de sendt “hjem”. De ble sendt på internflukt, siden “hjem” er for farlig. Vi sender barn avgårde, etter at vi har avveiet barnets beste mot innvandringsregulerende hensyn. Den som bærer konsekvensene av våre innvandringsregulerende hensyn er barn som Ahmed. Han er  en relfektert og tenksom gutt som er flytende i norsk, og som opplever at det er i Norge han hører til. 

Vi trenger å vite hva barna sendes avgårde til. Hvilken virkelighet mener vi barna må tåle, for at vi skal beskytte oss? Derfor intervjuet jeg Ahmed om livet hans nå, ett år senere. Her er hans fortelling.

– Evy Ellingvåg

—————

Her er kvelden kald. Vi har ikke vinduer på bygningen. Om natten sover jeg og mamma med jakke for å ikke fryse. Om morgenen kl 7 må jeg på skolen, og da er det så kaldt i rommet at det nesten er umulig å stå opp, ta av jakken og ta på skoleklærne. Når skoledagen begynner er det utrolig vanskelig for meg. Dette språket er helt ukjent for meg.

Lykkelige år
De seks årene i Norge bodde jeg på et mottak. Men takket være skolen min, de fantastiske vennene mine, trenerne mine… så følte jeg meg lykkelig hver dag de seks årene. De beskyttet meg mot tanken om at jeg er annerledes, at jeg er asylsøker, at jeg er fattig. Takket være dem tenkte jeg aldri på dette. Men nå er det det eneste jeg er sikker på.

På internflukt
Da vi ble hentet av politiet og tatt ut av Norge, landet vi på en flyplass i en stor by, på internflukt. Jeg, mamma, masse bager, ikke noe mat, ikke noe penger i det hele tatt, ikke noe vann, ingen plass å få sove. Vi var så tørste at vi ikke kjente sulten. Samme kveld sendte en venn penger til oss. Da mamma gikk for å få dem, sa de at det papiret som vi fikk da de satte oss på flyplassen i Norge ikke er et gyldig id-dokument, så vi kunne ikke få ut pengene.

Mamma spurte alle ansatte som var på flyplassen om hjelp. Noen dager satt vi uten noe, ikke noen plass å sove engang. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på dette. Og jeg blir litt sint. Etter å ha flyttet rundt i den store byen, der vi ikke kunne bli på grunn av at de ikke liker folk som oss, og på grunn av at det er dyrt og mamma ikke kan jobbe masse, har vi flyttet videre til et annet område av landet der vi er på interflukt.

Vi har flyttet og flyttet og flyttet.

«Hva vil dere her? Dere skulle ha blitt i Norge»
Meg og mamma, vi har vært innom MANGE skoler. De sa alle i kor at jeg aldri vil kunne klare meg. De sa at hvis jeg ville så kunne de sette meg i klassen for de små barna. Det var så fornærmende. De hadde et slikt uttrykk i ansiktet, liksom «hvem er du». Og så sa de «hva vil dere her? Dere skulle ha blitt i Norge».

Så fikk jeg endelig gå på en skole. Og vi fant en billig plass rett ved skolen. Et rom. Der bodde det andre flyktninger fra hjemlandet mitt. Men vi fikk ikke leve i fred lenge. Det begynte å komme folk som truet oss. De tok alt, tok ut vinduene, tok bort doen, tok bort dusjen.

Ingen plass i verden
Etter skolen kommer jeg utslitt tilbake til et hjem uten vinder, doen som har blitt fjernet, og vannkranen som også har blitt tatt ned, så jeg må ut for vaske hender. Jeg kommer hjem til en trist mamma, som har gjort utrolig masse, og alt blir mislykket. Når jeg prøver å konsentrere meg om lekser er det folk som borer med borremaskin i rommet ved siden av. Noen dager kan lyset og vannet bli slått av hele dagen, så jeg ikke får spist hele dagen. Det gjør de for at mamma og jeg skal måtte flytte vekk. Hver dag kommer det folk og skremmer oss med at de låser døren vår, og hvis vi åpner den så skal de gå til rettssak. Men vi har bare ikke noen plass å dra.

Hver dag og kveld tenker jeg på hvordan jeg hadde det i Norge. Jeg blir så trist når jeg tenker på da de kom og sa at jeg skulle pakke. Jeg får vondt når jeg husker hvordan vi satt på flyplassen i flere dager, uten penger og mat. Da føler jeg at det ikke er noen plass i denne verdenen for meg og mamma.

Ett rom med mamma
Før vi fikk svaret, håpet jeg så utrolig mye på at vi skulle få ja. Etter hvert begynte jeg å be om at bare jeg skulle få bli, i det minste, selv om mamma måtte dra. At jeg kunne ha levd alene i Norge. For mamma er det viktigst at jeg skal være lykkelig, og det har jeg bare vært i Norge.

Helt siden jeg ble født, har jeg nesten alltid levd i ett rom med mamma. Vi har aldri hatt vårt eget hus. Jeg kan bare ikke fatte det, noen har millioner og er misfornøyd med livet. Jeg og mamma må be hverandre om å snu seg vekk når vi skal skifte klær.

Helt siden jeg ble født, har jeg og mamma måttet flytte fra et sted til et nytt et. Og jeg er alltid redd for det. Jeg hater å venne meg til et nytt sted, til nye folk. Det jeg hadde lyst til var, var å få bo på det lille stedet i Norge der vi bodde.

Pokalene på veggen
Små ting som kanskje ikke er viktige for andre, men som er viktig for meg: Når vi ble tatt ut av Norge, fikk jeg ikke tatt med pokalene mine. Jeg hadde alle mine pokaler der, jeg hadde funnet et sted på veggen til dem. Det var min stolthet. Hver dag jeg våknet så jeg på dem, og var glad. Pokalene jeg hadde vunnet på fotballkamper. Ingenting av dette fikk jeg med meg.

Det jeg er redd for at, er psykologien min skal bli ødelagt. At når jeg blir voksen, så vil jeg ikke kunne holde meg rolig, og lett bli overtatt av sinne. Det er det som skjer med mamma. Hun visste at det vil bli slik. Derfor, den siste tiden i Norge, så gråt hun alltid uten at jeg viste hvorfor.

Mammas psyke er veldig skadet. Hun sitter alene og griner. Hun vet at hun ikke har noen støtte fra myndighetene, bare en bror som kommer og krangler, og som noen ganger slår. Om det skjer noe med henne, har jeg ingen andre i denne verdenen. Hun er den eneste som elsker meg innenfra.

Til overs
Nå lever jeg som en robot. Jeg står opp halv sju, går på skole, får de laveste karakterene som man kan få, fordi jeg aldri har lært det de lærer her. Kommer hjem, mamma sitter og tenker, tenker om hva vi skal gjøre. Jeg legger meg på sofaen og sovner. For jeg er så ubeskrivelig trøtt.

Så våkner jeg, spiser, gjør så masse lekser som jeg får til, spiser, legger meg. Fra tid til annen må vi flytte og bytte boplass. Jeg har ikke noen venner fordi de ikke setter pris på ærlighet og snillhet. Det er ikke populært her. Penger, rike foreldre, dyre biler, tøffe klær. Derfor er jeg til overs, og vil alltid være det.

Drøm om rettferdighet
Men jeg har en drøm. Jeg drømmer om at jeg våkner en dag som vanlig. Får telefon fra UDI, som sier at dere kan komme tilbake, og sender oss flybilleter. Jeg sier hadet for alltid til dette landet. Ankommer bygda vår, klemmer de kjære folkene, klemmer dem hardt. Går på skole, er med kamerater, spiller fotball, ser på tv, gjør lekser, spiser mat, tenker på hva jeg vil gjør i helgen. Har tanker i hodet som et normalt barn skal ha. Bekymrer meg om problemer som et normalt barn skal ha. Sykle på sykkel, se mamma sitte å lære bedre norsk, se henne le.

Vennene mine i Norge fant ut at det går an å åpne et besøksvisum, en mulighet for meg å se vennene mine igjen. De sa det til meg. Jeg lovet meg selv å ikke håpe på positivt svar. Hadde glemt hvordan det var å få høre et positivt svar. Men innerst inne hadde jeg tro på rettferdighet, helt innerst. Tenkte at ”kanskje nå, etter alt dette… fortjener jeg noe bra». Men det ble nei. Etter den dagen har jeg ikke hatt noen planer, ikke noe jeg gleder meg til i livet.

Jeg håper jeg ikke helt mister troen på rettferdighet. Men tror jeg ikke på noe godt, blir jeg heller ikke skuffet.

Jeg ønsker dere alle en god jul.

Denne skribenten har, i samråd med Radikal Portal, valgt å være anonym.