Hva er en profesjonell lærer? En som påtvinger elevene hundrevis av kompetansemål, kjennetegn på måloppnåelse og vurderingsskjema, eller en som har mot til å se elevenes behov?
«Vi må satse på læreren» har vært Høyres mantra gjennom valgkampen. Ved å legge til rette for realfagsutdanning til 0.9% av den norske lærerstanden forsøker vår nye kunnskapsminister å skape et inntrykk av at det tas et stort løft for skolen. Dette er i for for seg et positivt tiltak, som til tross for sitt beskjedne omfang er en god begynnelse. Rent politisk fungerer det som avledningsmanøver for det som er det virkelig store problemet i norsk skole, nemlig at kommunene er blitt en ustyrlig maktfaktor i forhold til skolens praksis.
I Klassekampen 4. og 7. desember tok en årvåken pappa til orde mot Oslo kommunes målstyringsregime. Lars Risans tretten år gamle sønn brast i gråt etter å ha blitt servert 296 mål i en digital læringsplattform. En pensjonert lærer fulgte opp med et krast angrep på New Public Management i skolen 6. desember. Hvis vi ønsker en bedre skole, må vi ta denne debatten på alvor – for den reiser et viktig spørsmål om det er blitt for stor avstand mellom skolens overordnede mål slik Stortinget har fastsatt i formålsparagrafen, og den kvalitetspolitikken som utøves i en rekke kommuner her i landet.
Det kommunale målstyringsregimet
Elevenes behov er sammensatte. De trenger nære og gode relasjoner til sine lærere, relevant og praktisk orientert undervisning med en gjennomtenkt progresjon, hjelpemidler som virker, mat, mosjon og et godt arbeidsmiljø. Kommunepolitikernes behov er til sammenligning enkle. For å sikre gjenvalg skal de vise sine velgere at de har fått til noe – og dette gjør man ved å presentere kulørte grafer som viser framgang på nasjonale prøver, eksamen eller andre kartleggingsprøver. For å få tallene de ønsker, utøver de et enormt press nedover i kommunesystemet, fra skolesjef til seksjonssjef og videre til rektor, som igjen presser inspektører og lærere. Risan treffer blink når han hevder at måleterroren er en tragisk effekt av en fryktkultur. Lærerne har grunn til å være redde, for kommunen straffer ulydige lærere. Utstrakt bruk av vikariater gjør at nye lærere har å innordne seg eller forsvinne, og trynetillegg og formelle advarsler fungerer som gulrot og pisk. Det er kun lærerens profesjonalitet som kan stanse denne destruktive kjeden av kommunal terrorisering. Men hva vil det si å være en profesjonell lærer?
Parkeringsvakten i klasserommet
Byråkratens lærerideal er parkeringsvakten. Elevene er feilparkerte biler, og lærerens jobb er å skrive ut bøter i form av vurderinger og prøveresultater, samt dokumentere disse grundig – for å effektivt avvise klager til fylkesmannen fra elever og foreldre. Karakterer, i likhet med resultater på nasjonale prøver, regnes for å være objektive bevis på hva elevene har lært. Her har man innført nyordet «læringsutbytte» i det pedagogiske ordforrådet, som om testresultatenes rankinglister er aksjer på en børs som noen kan hente ut avkastning fra. Et annet nyord er «læringstrykk», som vanskelig kan forklares som noe annet enn økning av tempoet på samlebåndet i læringsfabrikken. Lærere pålegges å bli mer «effektive», og rektorer går rundt med stoppeklokka i klasserommene for å passe på at lærere er raske til å starte opp timen. Slik presser man parkeringsvaktlæreren til å skrive ut enda flere bøter (les: gi enda flere læringsmål og enda flere prøver). Relasjonen til elevene blir dårlig, for hvem liker vel en parkeringsvakt? Elevene fremmedgjøres i forhold til skolens faglige innhold, og jakten på «riktig svar», poeng og karakterer blir viktigere enn å forstå innholdet. Avstanden mellom lærer og elev øker – noe som igjen får konsekvenser for hva elevene virkelig lærer på skolen.
Den profesjonelle læreren skal ikke være parkeringsvakt overfor elevenes læring, like lite som rektor skal være overkontrollør. Når man jobber med mennesker, må man legge helt andre idealer til grunn. En lærer er profesjonell når han eller hun viser engasjement, varme, kunnskap og formidlingsevne – samt evne til å se elevenes behov og komme dem i møte. Læreryrket ligner i så måte på håndverksfagene. Verdien av arbeidet må vurderes ut fra den faglige og sosiale kvaliteten på praksis i klasserommene, ikke ut fra antall kompetansemål som er skrevet ut til eleven. Det hjelper ikke at rørleggeren har fylt ut skjemaet riktig, hvis badet fortsatt lekker.
Unge mennesker søker seg til læreryrket fordi de ønsker å jobbe med mennesker og gi av seg selv. Sjokket er derfor stort når de kommer ut i jobb og blir tildelt en parkeringsvaktuniform. Mange prøver å gjøre det beste ut av det, tillate noen dobbeltparkeringer og gå forbi når nødblinket er på – mens andre går helhjertet inn i rollen og gjemmer seg bak arbeidsprogrammer og ukeplaner med tusenvis av kompetansemål i løpet av et skoleår. Lukkede digitale læringsplattformer som It’s Learning og Classfronter gjør det lettere for parkeringsvaktlæreren å dokumentere sitt arbeid, og for rektorer å utøve kontroll. Det var da Risans sønn fikk ukeplanen i en slik plattform at tårene kom.
På kant med loven
Hva elevene lærer av alle målene og testingen, er et åpent spørsmål. De får i alle fall ikke «utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong», som det heter i formålsparagrafen. Grisen blir som kjent ikke feitere av at den veies ofte, men det finnes faktisk skoleforskere som hevder det motsatte. Det er noe gammeldags og bakstreversk ved dette, og det bygger på et kunnskapssyn som for lengst er utgått på dato.
Lærere liker å skylde på Utdanningsdirektoratet og nasjonale politikere når de opplever at noe er galt. Direktoratet er riktignok glade i sine mål, og innføringen av nasjonale prøver har en viktig funksjon i en klassisk NPM- struktur. Likevel bør ikke lærere forveksle det statlige kvalitetssystemet med det kommunale styringsregimet. Disse to regimene er ofte på kollisjonskurs, noe man har sett mange eksempler på i hovedstaden. Oslo kommune har i lang tid stått i bresjen for en forskyving bort fra de overordnede nasjonale målene i opplæringslovens formålsparagraf. Staten med sine fylkesmenn og systemrettede tilsyn er i virkeligheten nokså maktesløse når de skal holde orden på 428 ulike piratversjoner av norsk skole. I en slik situasjon er det ikke lett for lærere å vite hvilke lover og regler man skal forholde seg til, og denne forvirringen gir kommunene fritt handlingsrom.
At vår nye kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, gjemmer seg bak etterutdanningsmillionene og gjentar besvergelsene om å satse på lærerne, eliminerer ikke spørsmålet om han vil satse på læreren som pedagog eller som parkeringsvakt. For at dyktige lærere som har utdannelse og kompetanse til å undervise skal forbli i yrket, må de få tillit til å gjøre jobben sin. Ikke bare av kunnskapsministeren, men også av «skoleeierne». Hvis ikke, har vi bare parkeringsvaktene igjen.