Nelson Mandela blir misbrukt av institusjoner som Mandela selv kjempet mot. De får det til å se ut som Mandela, med støtte fra Vesten, fikk apartheid til å kollapse.
Årsakene til avskaffelsen av apartheid vil alltid være et omstridt tema
De viktigste årsakene til avskaffelsen av apartheid vil alltid være et omstridt tema. Fordi det finnes ikke enkle forklaringer. Apartheids fall var et resultat av en rekke sammenfallende og komplekse politiske hendelser, internt og eksternt i Sør-Afrika. Men vi får ikke en bedre oppfatning av denne sammensatte konteksten ved å overse, eller bevisst skjule, viktige politiske hendelser. Begivenheter som Nelson Mandela (sammen med mange afrikanere) betraktet som et avgjørende bidrag til frigjøringsprosessen. Disse delene av verdens historie blir ofte forvist til glemmeboka, fordi arkitektene til disse bidragene betegnes av den rådende diskursen som kjeltringer, forbrytere eller diktatorer. Ikke så ulikt måten Margaret Thatcher en gang stemplet African National Congress – ANC (Mandelas bevegelse) som ”en typisk terrororganisasjon”.
Denne forståelsen av historien baseres på forenklende ønsketenkning, der vi utgjør de gode i verden, mens de andre er de onde med obskure hensikter. Ifølge denne forståelsen av verden er våre bomber frihetsgaver, mens de andres kamp er alltid tyranni. Fra dette følger at de gode er alltid gode, og de onde er alltid onde, uansett sammenheng. Men Mandela forsto ikke verden på denne måten. En av de viktigste aspektene til arven som Mandela etterlot oss er nettopp å kunne se hinsides forenklende forklaringer av virkeligheten, for å finne menneskene, i all sin kompleksitet og åpenhet, med sine dyder og mangler.
Mandelas tale til det kubanske folket
Bare litt over et år etter at han ble løslatt fra fengsel reiste Nelson Mandela til Cuba. Der holdt han en tale i byen Matanzas, 26. Juli 1991, under feiringen av 38 årsdagen til angrepet mot Moncada-brakkene. Mandela talte til det kubanske folket, og sa noe som ofte ikke gjentas av de som i dag holder følelsesladde taler om Nelson Mandelas bortgang:
”Deres nærvær og forsterkninger under slaget ved Cuito Cuanavale var av virkelig historisk betydning. Den rasistiske hærens (South African Defence Force – SADF) knusende nederlag på Cuito Cuanavale var en seier for hele Afrika! Den overveldende seieren mot den rasistiske hæren på Cuito Cuanavale har gitt Angola muligheten til å oppnå fred, og befeste sin egen suverenitet! Undergangen av den rasistiske hæren tillot de som kjemper i Namibia å endelig vinne sin uavhengighet! Seieren over apartheids overgrep brøt myten om de hvite undertrykkernes uovervinnelighet! Seieren over apartheids hær var en inspirasjon for de som kjemper i Sør-Afrika! Forbudet mot våre organisasjoner hadde ikke blitt opphevet, om det ikke hadde vært for seiren i Cuito Cuanavale! Seieren over den rasistiske hæren på Cuito Cuanavale har gjort det mulig for meg å være her i dag! Cuito Cuanavale var en milepæl i historien om kampen for frigjøringen av det sørlige Afrika! Cuito Cuanavale har vært et vendepunkt i kampen for å frigjøre kontinentet og vårt land fra apartheids svepe!»
Spesialister diskuterer fortsatt det endelige utfallet av slaget ved Cuito Cuanavale. Men ”Freedom Park” i Pretoria inneholder et monument med navnene til de 2 107 kubanere som ble drept i disse kampene. Dette monumentet hedrer disse menneskenes livsinnsats i frigjøringen av Sør-Afrika. Disse var bare en brøkdel av de rundt 450 000 kubanere som deltok i afrikanske frigjøringskamper, mellom 1961 og 1991. Den fransk-britiske dokumentarfilmen fra 2007 ”Cuba, an African Odyssey” (eller som den ble kalt av BBC ”Cuba! Africa! Revolution!”) dokumenterer denne nærmest ukjente delen av historien utenfor Afrika og Cuba/Latin-Amerika.
En viktig del av historien
Dette er en viktig del av historien. Ikke fordi den retter opp bildet av Cubas ledere internasjonalt, eller manglene de har som mennesker. Det er ikke det som er poenget her, og å påstå det faller i den samme diskursen som denne artikkelen kritiserer. Det dreier seg heller ikke om opplysninger som gjør en del av utfordringene til den kubanske revolusjonen mindre problematiske. Dette er viktig fordi hvis vi vil prøve å forstå Nelson Mandela som et menneske, i all sin kompleksitet, må vi også huske hvem han betraktet som sine venner. Noen av disse kom fra svakere stater, med store sosiale, politiske og økonomiske utfordringer. De reiste til andre siden av verden, og døde for idealene sine. De blir redusert til onde antidemokrater. Verken Mandela, afrikanere eller kubanere har glemt. Hvorfor skulle resten av verden gjøre det?