Når barna vokser opp her, og foreldrene ikke har noen planer om å flytte tilbake til hjemlandet, burde man snakke norsk på hjemmebane. Det handler om å innstille seg på å bo og fungere i Norge, sa Jan Bøhler, leder av Ap i Oslo til Aftenposten.
Jeg har en høne å plukke med Jan Bøhler, mannen som sier han taler for Groruddalen, Norges mest innvandrertette område.
Uttalelse fra Jan Bøhler er en trist lesning, men ikke overraskende. Jeg skulle gjerne sett et parti som har nesten halvparten av alle sine innvalgte bystyrerepresentanter med flerkulturell bakgrunn i Oslo hadde en annen holdning når det gjelder synet på og betydningen av morsmål og morsmålsopplæring på og utenfor skole. Det at foreldre ikke skal snakke morsmål med sine barn hjemme eller i fritiden vil være galt av forskjellige grunner.
Morsmål, på enkel norsk, kan være det språket barn tenker på, drømmer på, teller på osv. Morsmålet kan defineres som det språket barnet lærer først. Hvis en velger å legge vekt på ferdighet eller kompetanse, vil en kunne si at morsmålet er det språket en behersker best. Fra en funksjonssynsvinkel kunne en si at morsmål er det språket en bruker mest, og fra en holdningssynsvinkel kunne en hevde at morsmål er det språket en identifiserer seg med.
Jeg ønsker ikke å gå i en faglig/politisk diskusjon om hvilken av disse definisjonene bør legges til grunn for en politisk debatt fremover. Det viktigste i debatten bør være at den er faktabasert og ikke basert på fordommer.
Rødt har historisk stått for en positiv holdning til språkrettigheter om det har vært annerkjennelse av samisk som det andre offisielle språket i Norge, eller annerkjennelse av nynorsk som likestilt språk med bokmål, eller retten til morsmålsopplæring og undervisning for barn fra minoriteter om det gjaldt nasjonale, etniske og eller språklige minoriteter Norge.
I Oslo hadde barn rett til morsmålsopplæring og fikk tilbud til å lære sitt eget morsmål når de gikk på barneskoler. Ordningen ble fjernet for ca. 20 år siden av Ap-SV-byrådet.
Hårreisende og uaksetabelt
Uttalelsen fra Jan Bøhler, leder av det største Ap-laget i Norge er ikke bare hårreisende, men det burde vært uakseptabelt i et samfunn som Norge. Dessverre finnes mye av slike holdninger og handlinger i mange undertrykkende land som jeg kjenner godt. Jeg hadde håpet at han skulle få reaksjoner fra språkforskere, politikere og ikke minst folkevalgte med minoritetsbakgrunn fra Ap i Oslo bystyre.
Uttalelsen bryter med Barnekonvensjonen § 30. Minoriteter og urbefolkning barn som tilhører en minoritet eller urbefolkningen, har rett til sammen med andre i sin gruppe, å nyte godt av sin kultur, religion og eget språk.
Hvis Bøhlers linje skulle bli den gjeldende politikken, vil det føre til at barn ikke kan kommunisere med familiemedlemmer og andre slektninger som bor i opprinnelseslandet til sine foreldre. Hvis barn ikke skulle få muligheten til å lære seg sitt morsmål vil det helt sikkert være skadelig for barnas språkstimulering og språkutvikling. Mange forskere og lærere mener at det vil være riktig og nyttig at foreldre snakker konsekvent på morsmålene hjemme og i fritiden. Barn må lære korrekt norsk på skolen og av lærere.
Farlig for samfunnsutviklingen
Hans holdning i denne saken er også farlig for samfunnsutviklingen i Norge. En slik holdning kan oppleves av minoriteter som en moderne form for assimilering og ekskludering. Slike uttalelser vil være et sterkt signal til minoritetsbarn om at det de eller deres foreldre har i sekken til å begynne med har ingen verdi og må gi avkall på sin kultur når de har valgt å vokse opp i Norge. Dette er et ønske som reelle sosialister ikke bør gi sin tilslutning til.
Når det gjelder retten til morsmålsopplæring støtter bystyregruppa Jan Bøhlers linje om at alle barn skal lære norsk på skolen fordi undervisningen i morsmål vil ikke ha noen positive effekter på norskopplæringen, i følge fraksjonsleder for Ap i Kultur- og utdanningskomitéen.
Oslos største styrke og beste kvalitet er nettopp det at det snakkes mer enn 100 språk i våre skoler. Dette språkmangfoldet burde Oslo kommune og Jan Bøler sett som ressurs for framtida og ikke som noe problem i det hele tatt.
Aps argument om at minoritetsbarn ikke trenger opplæring på sitt morsmål, men derimot bør lære seg norsk fortest mulig, har liten vitenskapelig støtte. Forskning viser at alt det som begrunner at morsmålet er skolens viktigste fag kan overføres til betydningen av å gi egen morsmålsopplæring for tospråklige minoritetsbarn og unge.
Samfunnsøkonomisk dårlig investering
Samfunnsøkonomisk er dette også en dårlig investering. I årene som kommer vil både norsk næringsliv og andre sektorer bli avhengige av flerspråklige mennesker som kan forhandle frem avtaler og kontrakter på et lokalt språk. Vi bor i en stadig mer globalisert verden, og det burde både Oslo Ap og andre ta mer hensyn til.
Vi må arbeide på mange forskjellige arenaer for å skape et inkluderende Oslo. Mangfoldet er en av de beste kvalitetene ved byen vår. Alle skal føle seg inkludert i Oslo uansett språk, hudfarge, religion, seksuell orientering eller klasse.
For meg er enhetsskolen en viktig arena for å kunne skape et fargerikt fellesskap. Flerspråklige barn og voksne i byen vår er en ressurs. Språkene bør anerkjennes som en positiv ressurs som utvikles gjennom aktive tiltak.
Elever med annet morsmål enn norsk må få mulighet til å utvikle god flerspråklig kompetanse. Det å beherske sitt morsmål godt er i seg selv en verdi som er en kilde til identitet.
Vel det gjelder å holde tungen rett i munnen her. I en familie som er tospråklige hvor ett av språkene er norsk anses ikke barnet for å ha annet språk enn norsk. Disse barne fikk ikke i sin tid noe morsmålsundervisning.
Det er veldig mange i dette landet som har foreldre med ulikt språk, veldig mange av dem har vært så heldige å få inn to språk samtidig mens de var små.
Så har man grupper hvor man ikke ved ekteskap og kjærester blander seg med andre grupper. Den største av disse gruppene er selvfølgelig nordmenn med lengeboende forfedre i landet (les etniske norske). Det er mulig at dette også vil gjelde for noen andre av dagens minoriteter om de tar etter majoriteten og gifter seg innenfor samme kultur og etnisitet.
Håpet for fremtiden bør vel være at man kommer videre, at man som i mye annet blander det beste fra flere kilder og lager noe nytt. Gode eksempler på dette er jo Arbeiderpartiets nestleder og hennes ektefelle. Deres barn vil dog ha norsk som morsmål og deres mors morsmål vil være noe hun må videreføre på egen hånd. Sistnevnte er noe hun helt sikkert takler på strak arm.
Ellers er jeg enig i at assimilering neppe er veien å gå. Men det må være trist å bo i et land hvor man ikke egentlig føler seg hjemme. Hvor man klynger seg til alt fra der man kom fra og ikke tar del i det som er rundt enn. Det er jo litt som en del norske pensjonister som flytter til Spania der de sitter med den billige rødvinen og knapt nok enser at de er veldig langt fra det kalde nord. Babbelet til de rundt dem angår dem ikke og de blir både forbauset og litt sinte når de ikke blir forstått på norsk.